Jesus – dophue, skaphomse og sosialist – eller verdens frelser?


- - - - - – -

Det gjentar seg til stadighet.  Alle vil ha litt av Jesus, og gjøre ham til sin egen. Og tillegger ham egenskaper og holdninger fra eget hode og sinn. Nylig ble Jesus karakterisert som intet mindre enn en ”medfølende, superintelligent homofil” – og mannen som mener dette er ingen ringere enn Elton John. God låtskriver, kanskje, men knappest noen autoritet når det gjelder Jesu liv. Men avisoppslag blir det.

Oppslag blir det også når en svensk teolog uttaler at Jesus sannsynligvis ikke døde på et kors – og VG mener at han «setter spørsmålstegn ved selve kjernen i den kristne tro».  Om Jesu «kors» var en påle eller en T eller et kryss har fint lite med kjernen i den kristne tro å gjøre, men det gir uansett VG en unnskyldning til å trykke andre mer mindre luftige teorier. Igjen.

For avisoppslag om Jesus ser ut til å ha to funksjoner. For det første å gjøre Jesus til sin egen – ved å tillegge ham sine egne holdninger og meninger. Det andre er å ufarliggjøre Jesus ved å diskreditere alt som er sagt om ham, gjerne med bakgrunn i tvilsomme skrifter og luftige fakta.

For Jesus en en person som engasjerer – og provoserer. De fleste har et elsk-hat-forhold til denne mest betydningsfulle personen i verdenshistorien. På den ene siden – ”alle” liker Jesus; hans uredde holdning overfor hykleri, visdommen i det han sa, miraklene, fortellingene. Vårt samfunn og vår moral er mer eller mindre bygd på det Jesus sa og det han sto for.  På den andre siden blir mange utfordret og provosert av Jesu påstander om hvem han var – verdens frelser, Guds sønn, den som skal komme igjen for å dømme menneskeheten. Og denne dobbeltheten i vår holdning til Jesus er kanskje grunnen til at uttalelser og teorier om Jesus får større publisitet jo mindre seriøse de er.

La oss ta et lite utdrag fra norske medier:

Jesus brukte cannabis” var oppslaget i flere aviser for noen år siden. Næmere bestemt salver som inneholdt cannabis, og det var det som gjorde at han kunne helbrede. Og når det gjelder å helbrede lamme og blinde samt å vekke opp døde, vet jo alle at cannabis er helt suverent.

Jesus gikk ikke på vannet, men på isen” var også en påstand som gikk verden rundt – og ble gjengitt i alt av aviser og blader – inkludert et presumtivt seriøst blad som Illustrert Vitenskap (!).  Men hovedpoenget ser ut til å ha gått journalistene hus forbi – for om Jesus gikk på vannet, må disiplene faktisk vært innehavere av verdens første luftputebåt. Så mye for den nyheten.

Jesus og Judas var bestevenner” var en annen slager. Og et gnostisk skrift fra 300-tallet som kilde er selvfølgelig langt mer pålitelig enn de 5000 evangeliedelene som foreligger fra de første par hundreårene.

«Ble egentlig Jesus korsfestet«, skriver VG og Politikken. Og siterer en teolog som mener at korset kanskje ikke var et kors, men en påle eller et kryss eller en T. En gammel diskusjon, og totalt irrelevant for innholdet i den kristne tro, men nok til at VG skriver at denne teorien rokker ved «kjernen i den kristne tro».  Og nok til at VG kan liste opp en rekke andre mer eller mindre luftige teorier.

Og NRK klinker til med «Jesus giftet seg og fikk barn«. En teori med like lite substans som teoriene over, men en teori som fikk ny vind i seilene da flere aviser påstod at en koptisk innskrift viste at Jesus var gift. De samme avisene var ikke like ivrige da forfalskingen ble avslørt litt senere.

Hva gjør slike oppslag med en gjennomsnittlig avisleser? Tenker han ikke; ”var det ikke det jeg visste – det var jo ikke noe spesielt med Jesus. Han var jo bare et dophue” eller noe sånt? Er det for å slippe å ta stilling til Jesus som person?

Og så noen eldre påstander….

Men å gi alternative bilder av Jesus er ikke noe nytt, i og for seg. Romerne mente han var militær opprører. De som argumenterte mot Jesus i den tidligste tiden mente han var en trollmann som hadde lært å gjøre undre i Egypt; hadde han ikke vokst opp i Egypt, kanskje?  Og alle vet at egyptere kan alt om å helbrede mennesker og gå på vannet! For gnostikerne var Jesus en mann som bar på hemmeligheter – og som brukte det meste av tiden på å fortelle disiplene at ”jeg vet noe som dere ikke vet”. Eller doketistene, for eksempel, som mente at materien var ond, og at Jesus derfor ikke kunne hatt noen fysisk kropp. Og langt mindre ha dødd en fysisk død på korset; nei, Jesus må ha vært som en engel som bokstavelig talt svevde gjennom livet. For de tidlige muslimene var Jesus mannen som forutså Muhammed, noe vi ser av middelalderforfalskningen  ”Barnabasevangeliet”, et skrift enkelte muslimer fortsatt bruker. At Jesus siterer Dante og bruker båt til Jerusalem ser ikke ut til å være noe stort problem for skriftets tilhengere. Og – denne gangen fra koranen selv – Jesus døde selvsagt ikke på korset, men noen døde i hans sted (Qur’an 4:156).

I nyere tid har Jesus fått rollen som den første kommunist, guru, morallærer, geriljaleder og hippie. Og nå også intelligent skaphomse. Trangen til å gjøre Jesus til sin egen, eller å ha sin egen, private mening om Jesus, ser ut til å være uten ende.

I parentes bemerket – av samme grunn har jeg droppet kommentarfeltet til denne artikkelen. Jeg har simpelthen ikke tid til å svare på alle rare oppfatningene som finnes av Jesus der ute. Istedet har jeg lyst til å peke på et godt alternativ – det beste – når det gjelder å forstå hvem Jesus var:

Alternativet; evangeliene

For det finnes et bra alternativ til alle luftige teorier. Jesu liv – hva han sa, gjorde og sto for – er utrolig bra dokumentert i evangeliene selv. Ikke de gnostiske evangeliene, som er skrevet et par-tre hundre år etter at Jesus gikk rundt her nede, og som avisene har en tendens til å gi større autoritet enn de fortjener. Men originalene – de fire som de kristne hele tiden har regnet som pålitelige, de som vi kan finne papyrusbiter av tilbake til år 125, og som trolig er skrevet et sted mellom år 60 og år 100.

Du finner faktisk ikke noen bedre eller mer pålitelig historie om Jesus. I evangeliene kan du lese hva Jesus sier om oss. At vi er mennesker som er ute og kjøre, mennesker som trenger å snu om og søke Gud. Der kan du lese hva Jesus sier om Gud, sin Far, som han har et så nært og fortrolig forhold til – et forhold han inviterer oss inn i. Du kan lese om hvordan Jesus helbreder og gjenoppretter. Hvordan han refser de mektige og tar parti for de svake og fattige. Du kan lese om hvordan han nærmest velger å bli tatt til fange og henrettet, og hvordan han selv beskriver sin død – at dommen over ham vil føre til frihet for andre. Du kan lese fortellingen om oppstandelsen, og følge Jesu venners første famlende skritt fra å være en forskremt gjeng som forsvant – til å bli vitner som var villige til å gå i døden for sin tro. Matteus, Markus, Lukas og Johannes er vel verd å lese – og Jesus er en mann det er verd å høre på.

Vel å merke denne Jesus – og ikke dophuet, new-ageren, sosialisten eller skaphomsen Jesus.

God lesning!

- - – -

Israelske eller saudiarabiske poteter?


- - - - - - - -

 I går havnet jeg i et aldri så lite etisk dilemma. Jeg skulle kjøpe poteter på Rema, og valget sto mellom israelske og saudiarabiske nypoteter. Ikke var det mulig å kamuflere valget mitt bak forskjell i pris heller, idet begge slagene kostet 17.35 pr. kilo.

Skulle jeg kanskje kjøpe en pose israelske poteter?  Israel, en av de få demokratiske stater i sin region, med stor grad av trykkefrihet, talefrihet og trosfrihet, men som altså har gått til aktiv og brutal blokade av et regime som har som uttalt mål å utslette staten Israel. Dette regimet bruker Iran som våpenleverandør og skyter stadig raketter over den israelske grense.

Eller skulle jeg kjøpe saudiarabiske poteter? Saudi-Arabia, som ifølge Amnesty har sikkerhetsstyrker som opererer som dødsskvadroner, som bruker lemlestelse, steining og halshugging som en del av sin straffepleie, som fyller sine fengsler med politiske fanger og som dessuten har dødsstraff for saudiere som ønsker å bli kristne. Et land hvor kvinner ikke får kjøre bil, et land som ikke tar imot politiske flyktninger og  har et stort antall fremmedarbeidere som er bortimot rettsløse.

Skulle jeg høre på Kristin Halvorsen og Bård Vegar Solhjell – begge øvrighetspersoner jeg burde lytte til – burde jeg sannsynligvis kjøpe posen med de saudiarabiske potetene. Min egen samvittighet tenderte til å mene det motsatte. Og som nordmenn flest synes jeg det er ubehagelig å fronte noe som er politisk ukorrekt.

Dermed var jeg midt oppi det gamle dilemmaet – øvrighet eller samvittighet?

For meg ble det imidlertid ganske klart. Det ble pizza.

- – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – -

Boka som har forvandlet verden


- - - - - - - – – – –

Idag – på dagen for lanseringen av den nye bibeloversettelsen av 2011 – er det på sin plass å hylle den boka som ifølge Karl Ove Knausgård, er “den viktigste teksten som noen gang er skrevet”. Det har jeg feiret ved å være blant de første i køen utenfor bokhandelen. Og det markerer jeg her ved å trekke fram noen fakta om Bibelen som man sjelden hører om.

Vet du hva som er bestselgeren blant bøker i Norge? Visste du at bestselgeren i Norge hvert år er Bibelen – men at ingen vil fortelle deg det? For på bokhandlerlisten telles bare utgivelser siste to år, og dermed faller den selvsagte topplasseringen ut. Egentlig blir det litt som å nekte Northug pallplass fordi han har deltatt tidligere.

I lille Norge blir alt som selger mer enn 5000 eksemplarer en bestselger. Bestselgeren over alle bestselgere selger altså noe sånt som 90.000 eksemplarer i et normalår – eller rundt det dobbelte av hva Da Vinci-koden har solgt fra dag én og til nå. Og siden Wikipedia skriver at en bestselgerstatus ofte føre til “enda høyere salg, fordi man bruker ordet i markedsføringen og trykker flere opplag.*”, så kan man lure på hva som ville skjedd om bestselgerlisten i Norge hadde fortalt oss sannheten, og våre litteraturkritikere år for år måtte sitte og diskutere hvorfor Bibelen – nok en gang – topper listen. Kanskje det ville hatt noe å si for den seiglivede oppfatningen av at Bibelen er en uaktell bok.

Vet du hva som er verdens mest solgte bok? Maos lille røde, kanskje?  Nope. Maos lille røde inntar en litt puslete andreplass, og slår Koranen såvidt på målstreken. For 900 millioner tungt subsidierte og promoterte eksemplarer fra Maos propagandamaskineri er ikke nok når man skal måle seg mot Bibelens seks milliarder solgte eksemplarer siste to hundre år!

Og rekorden gjelder ikke bare totalt, men også år for år. Ikea skryter riktignok av at katalogen deres har et større årlig opplag enn Bibelen. Det kan så være. Men Ikea-katalogen kan knapt kalles litteratur, den er gratis, den er ny hvert år og blir kastet når sesongen er over. Bibelteksten som selges er den samme år ut og år inn. 

Eller hva med oversettelser. Ron Hubbard — Scientologiens far – skal være den moderne forfatteren som har blitt oversatt til flest språk. Det vil si noe sånt som 70 språk. Mot dette kommer Bibelen. Ikke mindre enn 2400 forskjellige språk er den oversatt til, og nye kommer stadig til. Og da må vi legge til at det å få Bibelen oversatt til sitt eget språk ikke er det samme som å få en hvilken som helst annen bok. Det betyr også ofte at undertrykte og marginaliserte minoritetsgrupper har fått identitet og verdighet. Og ofte også et skriftspråk. Her er forskningsmulighetene for antroplogistudenter mange. 

Også for oss har oversettelser og distribusjon av Bibelen hatt historiske og samfunnsforvandlende dimensjoner. For trykkekunsten ble faktisk ikke funnet opp for at du skal kunne lese Se og Hør på tannlegekontoret. Den ble funnet opp for å spre Bibelens ord til flest mulig på et tidspunkt hvor det var fornyet interesse for Guds ord. Det var datidens informasjonsrevolusjon, som la grunnlaget for såvel renessansen som for kunnskapsrevolusjonens som fulgte. Den som mener at Bibelen har vært sivilisasjonshemmende har sovet i timen!

Et paradoks, kanskje. Vi, den mest velutdannede generasjon som noengang har levd, er også en generasjon som kanskje har mindre allmenn bibelkunnskap enn noen generasjon før oss de siste 1000 år. Ihvertfall i Norge. Det påvirker ikke bare vår evne til å løse kryssord – som Rolv Wesenlund påpekte for noen år siden – men også vår evne til å forstå vår historie og vår kultur. Og – vil jeg tilføye – oss selv!

Vet du hva som er det best dokumenterte verk fra antikken? De fleste verker fra antikken finnes kun i kopier av kopier av kopier, og de eldst bevarte kopiene er gjerne fra atskillige hundre år etter at originalen er skrevet. Ingen betviler at forgagne keisere og forfattere har eksistert, på tross av at dokumentasjonen er heller svak. Med Bibelen, derimot, er det annerledes; antallet skrifter og skriftdeler er både mer omfattende og eldre enn for noe sammenlignbart skrift. Når det gjelder Det Nye Testamente, for eksempel, så finnes det ikke mindre enn 5.400 gamle skrifter og skriftdeler, og noen papyrustekster fra Johannes-evangeliet er datert tilbake til rundt år 120, eller svært få år etter at det ble skrevet.  Alt snakket om at Bibelens upålitelighet og sensur av teksten etter at den er skrevet faller da på sin egen urimelighet.

Vet du hva som er verdens mest forbudte bok? Nobelinstituttet hadde for noen år siden en utstilling nå om ytringsfrihet, og fikk i den forbindelse en rekke kjendiser til å lese fra forbudt litteratur. Og kjendisene leste fra forbudte bøker som “Sataniske vers” og “Sangen om den røde rubin”, og følte sikkert at de slo et slag for ytringsfriheten. Selv om altså verdens mest forbudte bok, Bibelen, glimret med sitt fravær.

For å kjøpe bibler, å sitere Bibelen, å gi bort bibler – er forbundet med fare for minst en tredjedel av verdens befolkning. Dette er temaet for årets fakkeltog til støtte for forfulgte kristne som arrangeres neste uke. Om du reiser til Saudi-Arabia, for eksempel, og der kommer i skade for å gi bort en bibel til en saudier, så risikerer både du og saudieren halshogging. At du er utlending gjør lite inntrykk på dommeren. I ensrettede Iran får man kjøpt både bøker om astrologi og Zaratustras lære, men Bibelen er forbudt. I Burma er det forbudt for minoritetene å trykke Bibelen på sitt eget språk – og slik kunne vi fortsette.

Spørsmålet er nesten uunngåelig: Hva er det verdens despoter har forstått når det gjelder Bibelens sprengkraft som mange nordmenn ikke har sett? Kanskje de har sett det samme som fredsprisvinneren Rigoberta Menchu, indianer av K’iche-folket i Guatemala, som sa at  «som kristne har vi forstått at det å være kristen er å nekte å akseptere den uretten som blir gjort mot vårt folk, nekte å akseptere den diskrimineringen som skjer mot et ydmykt folk som knapt vet hva det vil si å spise kjøtt, men som blir behandlet verre enn hester«.  Det svir godt for en despot som helst vil herse med folk som han vil.

Vet du hva som er verdens mest misforståtte bok? Vanligvis når vi leser en tekst, forsøker vi å forstå og tolke hva forfatteren har ment med det han har skrevet. Leser du Hamsun, er det viktig å gå både til teksten og til ham som skrev den for å forstå. Og slik er det vi leser litteratur.

Når det gjelder Bibelen, derimot, er det en utbredt sport enten å lese sine egne preferanser inn i teksten, slik at den sier det jeg vil at den skal si, eller å ta alt i verste mening. Problemet med dagens intellektuelle elite er at de ikke forsøker å forstå teksten, men raskt går inn i en rolle hvor man prøver å misforstå og prøver å finne motargumenter. Som dagens bokanmeldelse i Dagbladet, som befinner seg omtrent på rødrussnivå. Kan man egentlig forvente å få noe som helst ut av litteratur man ikke ønsker å forstå?

Problemet er selvsagt at Bibelen ikke lar oss i fred. Den pirker borti det ømmeste og såreste i vårt innerste, den stiller oss til ansvar – for hvordan vi forholder oss til oss selv, til våre medmennesker og til Gud. Den er – rett og slett – plagsom.  Men i det ligger også dens styrke.

Vet du hva som er verdens mest innflytelsesrike bok? Du gjettet det kanskje. Her hjemme er norsk kultur og mentalitet så gjennomvevd av Bibelens språk og tanke at det er vanskelig å se hvor den ene begynner og den andre tar slutt. Når “alle” etter 22-juli-tragedien snakker om viktigheten av å tilgi, uansett, så er ikke det tankegods som stammer fra vår norrøne kultur. Ideen om å tilgi selv de som ikke fortjener det var en gang i tiden hyperradikale tanker som ble framført av en snekker fra Midtøsten. Og som siden ble eksportert til vår lille ytterkant. Og som fortsatt er ganske radikale og utfordrende.

Vet du hva som er verdens mest radikale bok? Det underlige er at så mange i vår del av verden oppfatter Bibelen som en samling reaksjonære tekster uten relevans for vår tid. “En eventyrbok vi ikke anbefaler noen å lese” skrev Dagbladet på lederplass for noen år siden. Vel uvitende om den samfunnsforvandlende effekten denne boka har over hele kloden.

Hvorfor skulle totalitære regimer forby å trykke, kjøpe, selge, eie og lese en eventyrbok? Hvorfor frykter de Bibelen mer enn noen annen tekst? Fordi saudierne og nordkoreanerne og iranerne har forstått noe som Dagbladet overser, og som de fleste av oss overser – at i denne boka så fins det sprengstoff nok til å snu opp ned på enkeltskjebner og familier. Sprengstoff nok til å endre mentaliteten og retningen i et samfunn. Som pastor og forkynner ser jeg hvordan Guds ord forvandler mennesker fra bunnen av. Gir verdighet til rusmisbrukere. Gir retning og håp og engasjement til livstrøtte unge. Når det gjelder å forvandle liv er Se og Hør – og det meste annen litteratur – uegnet. Og jeg antar at det despotene frykter, er mennesker som ikke lar seg undertrykke, fordi de har forstått hvilken verdi de har i Guds øyne. Mennesker som ikke lar seg ikke så lett manipulere og herse med, for de forstår lettere at det fins en autoritet som står over myndighetene. Eller de er redd for mennesker som påpeker urett, fordi de leser at Gud er en rettferdig gud som hater urett. 

Vet du hva som blir årets bestselger? Bibelskapet gir i disse dager ut en ny bibelutgave i flunkende ny språkdrakt. Den bør finnes i ethvert noenlunde møblert hjem. Den bør leses seriøst – for å finne hva forfatteren faktisk mener, og for å sette det ut i livet. Den bør finnes under alle norske juletrær. Og den vi ganske sikket toppe statistikken – i år som før.

God lesning! 

Helseministerens abortsjokk


                                              . . . . . . .

Helseministeren er sjokkert over at enkelte velger å abortere bort jentefostre. Det burde hun ikke være. Ikke all den tid vi har gitt foreldre lov til å ta livet av sine egne barn – av en hvilken som helst grunn.

«Dette er overraskende tall. Å ta bort et friskt barn, fordi den har feil kjønn, det er sånn at en nesten ikke kan tro det. Kjønnsselektiv abort er fullstendig uakseptabelt». Dette er helseminister Anne-Grete Strøm Erichsens ord, etter at VG offentliggjorde en undersøkelse som viser at indisk-norske kvinner føder unormalt mange guttebarn.

Vi har nå engang vedtatt en lov som gir alle norske kvinner rett til å ta abort fram til 12. svangerskapsuke. Uansett grunn. Ingen føringer er gitt i loven for hva som er akseptabelt eller ikke. Ingen burde derfor bli forundret over at kjønn – når slike opplysninger finnes – blir et av kriteriene for abort. Heller ikke burde vi bli sjokkert om ny innsikt og nye DNA-teknikker gir oss nye og enda mindre akseptable grunner for å velge abort.

Utviklingen når det gjelder fosterdiagnose stiller oss overfor et paradoks. Vanligvis ønsker vi at foreldre skal vite mest mulig om helsetilstanden til sine egne barn. Når det gjelder fostre, er dette snudd på hodet – der går utviklingen i retning av at informasjon må holdes tilbake fra foreldrene. For å beskytte det ufødte barnet fra sine egne foreldres beslutning. Fordi vi har gitt foreldre en rett vi aldri burde gitt dem – retten til å bestemme over liv eller død for egne barn.

For hvorfor skal kjønn være en mindre akseptabel grunn for abort enn funksjonshemming? Eller økonomi? Eller egen lyst, stjernetegn, avstand mellom barna i søskenflokken eller en hvilken som helst annen grunn? Det finnes et vell av grunner for abort, og den voldtatte, gravide og sosialt mistilpassede 13-åringen – for abortforkjempere i Norge selve arketypen på en verdig abortsøker – er ikke særlig representativ.

Jeg synes helseministerens spontansjokk er løfterikt – det er fryktelig at noen velger å drepe sitt eget barn fordi det har feil kjønn, og det er bra at hun reagerer med avsky. Problemet er at det finnes en drøss av grunner som er minst like lite akseptable som kjønn, og som burde gjøre henne like forferdet. La oss se på noen grunner helseministeren burde latt seg sjokkere over:

-          Funksjonshemminger. Funksjonsfeil på fosteret – store eller små – gir ikke bare rett til abort før 12. svangerskapsuke, men også lenge etter (abortlovens § 2 c). I Norge aborteres for eksempel minst 80% av alle fostre hvor Downs syndrom blir påvist. Dette uroer de funksjonshemmedes organisasjoner. Det uroer Marte Goksøyr, selv med Downs, som nylig fikk Livsvernprisen for 2012 for sitt uredde engasjement mot jakten på fostre med avvik. Det uroer de som velger å bære fram barn med funksjonshemminger, som lurer på hvilken støtte vil de få fra myndighetene når de mot alle odds velger å bære fram barnet sitt. Det burde uroe helseministeren, og hele vårt helsevesen. Det burde uroe de fleste av oss, når sant skal sies.

-          Egen bekvemmelighet. Ifølge Statistisk Sentralbyrå skjer 30% av alle aborter i landet blant kvinner i alderen 20-24 år. Ingen skal fortelle meg at dette i hovedsak dreier seg om voldtatte jenter, eller jenter som av sosiale og økonomiske grunner er ute av stand til å ta seg av en ny verdensborger. I verdens rikeste land, med noe nær verdens beste støtteordninger for foreldre, er det opplagt at økonomi, karriere og egne framtidsplaner spiller en vesentlig rolle. Vi snakker bare ikke om det.

-          Press fra barnefar eller nær familie. Lov og forarbeider legger til grunn at det er kvinnen selv som skal bestemme. Men rundt den gravide sirkler en barnefar, som kanskje verken ønsker bidragsplikt eller andre livsforpliktelser, og som med abortloven i hånd utøver press på henne. Rundt henne befinner det seg også en horde av velmenende slektninger, som alle vet hva som er best for den unge moren. Eller for seg selv. Kvinner blir presset og lar seg presse.

Dette var noen eksempler. Det kunne vært interessant å vite hva helseministeren faktisk mener er akseptable grunner for abort. Vi vet nå at kjønn ikke er det. Men er funksjonshemming en akseptabel grunn? Økonomi? Avbrutt utdanning og karriere? Ferieplaner? Søskenflokkens sammensetning? Ønsket om å unngå forpliktelser? Eller andre grunner? Jeg venter spent på at dette blir tema i Spørretimen, og er enda mer spent på helseminsterens svar.

La oss anta at helseministeren får et slikt spørsmål. At hun velger å svare, og faktisk lager en slik liste. Da hadde det vært interessant å få vite hvor mange av dagens 15.000 aborter som tas på grunnlag av moralsk akseptable grunner og hvor mange som faller utenfor.Og i så fall – hva regjeringen har tenkt å gjøre med den nyervervede kunnskapen.

Det kunne gitt abortdebatten et etterlengtet løft!

Helter jeg vil ligne


- - – –

Media gir oss så mange slags helter. Mest er jeg forundret over sportsheltene. Mennesker som forsaker alt for eget ego og for at eget navn skal lyse øverst på resultatlista, mennesker som gis tung sendetid på TV for å fortelle om et vondt kne eller om sviktende dagsform.

Eller andre TV-fjes. Mennesker som blir rikssynsere etter å ha prestert en setning som ”my boobs are OK”. Mennesker som får sitte i TV-studio og uttale seg om livet fordi de passer inn i kulturradikale journalisters virkelighetsforståelse.

Men de ekte heltene, de jeg faktisk ønsker å strekke meg etter og som jeg synes det er verd å lytte til, er sjelden å se på TV-skjermen. De får sjelden spalteplass i Se og Hør. Disse heltene får sjelden heller den plassen de skulle ha i historiebøkene. Ikke minst gjelder dette den innsats norske misjonærer har gjort – og gjør – verden over.

Da to gamle damer kom i fokus…..

Jeg vet ikke om noen husker hva som skjedde i norsk mediehverdag under borgerkrigen i Kongo for litt over ti år siden. To norske damer, misjonærer for baptistene i Kongo, måtte flykte fra opprørere.  En av dem, Liv Kyllingstad Godin, måtte sitte bakpå en motorsykkel i dager i strekk, før de til slutt måtte gå 60 kilometer til fots for å komme over grensa til den sentralafrikanske republikk. De måtte tenne bål når de slo leir for å holde løver og leoparder på avstand. Og slikt skaper jo overskrifter.

Men det som forbløffet mediene mest, var ikke den dramatiske flukten, eller det faktum at disse damene slettes ikke ville hjem, men være der for å hjelpe. Det som virkelig genererte de store overskriftene, var at disse damene var 78 og 79 år gamle. Begge hadde vært i Kongo det meste av tiden siden slutten av 40-tallet og investert all sin tid på å hjelpe kongolesere. Og mediene var plutselig blitt oppmerksom på noe som ikke passet inn i deres virkelighetsforståelse.  Og de spurte seg; hva i all verden er det som driver to gamle damer, som burde ha sittet på konditori her hjemme, spist napoleonskake og klage på ting som ikke var som i gamle dager, til å bruke all sin tid og sine krefter på å hjelpe fattige mennesker i Kongo? Hva er det som får dem til å reise tilbake til et farlig og borgekrigsherjet land?

Man kunne kanskje spørre; hva skal egentlig til for å åpne øynene på norske journalister?

Norske misjonærers innsats forties!

Norge har sendt misjonærer til andre deler av verden i mer enn 150 år – siden 1842, for å være nøyaktig. Mennesker som har gitt sine liv for å gjøre verden til et bedre sted i et helt annet omfang enn vi vanligvis forstår. En innsats som blir en parentes i vår virkelighetsforståelse og vår historie. Marginalisert eller uglesett fordi de er misjonærer, ikke journalister eller bistandsarbeidere eller politiske agitatorer for en bedre verden.  For misjonærer blir av kulturradikale mennesker assosiert med noe enspora, fordømmende og  kulturimperialistisk – ikke som radikale mennesker og pionerer som gir håp og framgang der hvor håpløshet og fattigdom rår.

Om du ønsker et eksempel på en sekularistisk journalist som valgte å se på kristen misjon med nye øyne, så anbefaler jeg Matthew Parris’ artikkel i The Times:  «As an atheist, I truly believe Africa needs God«, med undertittelen: «Missionaries, not aid money, are the solution to Africa’s biggest problem – the crushing passivity of the people’s mindset«. Ateisten Parris forteller her på en brilliant måte hvordan og hvorfor han måtte gi opp sine fordommer mot kristen misjon i Afrika.

Norges største bidrag til en bedre verden gjennom tidene er – kristen misjon!

For vi tror Norges bidrag til å gjøre verden til et bedre sted har å gjøre med statlig bistand og fredsmegling. Men sannheten er at den eneste innsatsen Norge har gjort som virkelig har satt dype og varige spor etter seg – kanskje med unntak av Nansenhjelpen – er norsk misjon. Dette inkluderer kjemper som Lars Skrefsrud, som hadde så store tall på omvendte santaler i India at giverne hjemme i Norge ble skeptiske, og som ga Santalene både et skriftspråk og en verdighet. Det inkluderer navn som Marie Monsen, som var sentral i store vekkelser over Kina i 1927-1932 og som aktivt jobbet for kvinners rettigheter i Kina. Men det inkluderer også utallige ukjente mennesker som har stått i vekkelser, bygd skoler – blant annet de første jenteskolene mange steder i verden, grunnlagt sykehus, gitt folkeslag over hele verden et skriftspråk og en identitet, og jobbet for omveltning og bedring for menneskers kår over hele verden. Mange av disse har historier som stiller Pål Refsdals opplevelser i Afghanistan totalt i skyggen.

La oss ta misjonæren Olav Hodne. En mann som tre ganger har blitt nominert til Nobels fredpris av Mor Teresa, og som har gjort en formidabel innsats for verdens fattige.  Men da han nylig døde, ble hovedpoenget for NRK og Dagbladet å fortelle at han var bestefar til Joshua French……

Klar for en ny fase i livet

Vel, Liv Kyllingstad Godin er nå blitt 91. Inntil nylig ledet hun større bruprosjekter midt inni Kongos jungel, men måtte igjen flykte for opprørere sist vår – denne gangen med fly, idet familien mente at hun var for gammel til motorsykkel.  Men napoleonskake og venting på døden var ikke tingen, så ifølge VG og Vårt Land reiser hun nå ned og for å bygge skole for kvinnelige sykepleierstudenter – finansiert av gaver, lån og egen pensjon.

Det er bare å ta av seg hatten – hvis den ikke er trukket så langt ned over øynene at den har satt seg fast.

By the way – hvor var media den tiden denne dama var hjemme? Fikk hun fortelle om forholdene i Kongo i Urix? Ble hun intervjuet om sitt liv i Tabloid? Lagde TV2 en dramadokumentar om hennes liv? Nei. Jeg tror faktisk de var opptatt med sport. Sleivkjeftede trenere. Kjendisnytt. Politikerskandaler. Eller andre ting.

˜˜˜

Så neste gang Lene Alexandra kommer på TV for å fortelle om hva som gir henne tyngde i livet, eller Thor Hushovd forteller om utviklingen i den siste forkjølelsen sin, eller Mari Bjørgen om formkurve og motivasjon, så kommer jeg til å skrike høyt. Lukke øynene. Og for mitt indre se for meg Liv Kyllingstad Godin. Eller Olav Hodne. Eller Lars Skrefsrud.

Eller noen av de andre heltene jeg trenger som forbilder.

Ha en god helg!

- - -

Når urett belønnes


- – – – – – -

Det er gjengs oppfatning at ærlighet skal vare lengst, og at urett ikke skal belønnes. Når det gjelder myndighetenes håndtering av spille-automatordningen, har man valgt å belønne de som så gjennom fingrene med urett, og straffe de som hadde ryggrad nok til å stå imot.

Lenge var spillautomater totalforbudt i Norge, og pengespill ble sett på som en vederstyggelighet (de gamle var kanskje ikke så dumme). Dette endret seg over natten i 1995, da allmennyttige organisasjoner kunne søke om konsesjon til å utplassere spilleautomater. Mange kastet seg over denne nye inntektskilden, mens andre så de umoralske og avhengighetsskapende sidene og valgte å avstå. Tunge organisasjoner som Kirkens Nødhjelp og Blå Kors var for eksempel aldri en del av automatveldet.

Allerede mot slutten av 1990-tallet var det åpenbart hva som var i ferd med å skje. I 1997 var det utplassert 25.000 automater rundt om i butikker og kjøpesentre over hele landet. Automatomsetningen ble femtidoblet (!) fra 1990 til 1999. Tallet på spilleavhengige økte dramatisk. Avisene fråtset i historier om mennesker som ble gjeldsslaver eller kriminelle for å tilfredsstille spilletrangen. Det ble meldt om selvmord og familietragedier. Hjelpelinjer og behandlingstilbud ble etablert. De personlige tragediene var mange, og de var synlige.

Noen – deriblant Redd Barna i 1999 – valgte å hoppe av. Andre – som for eksempel Røde Kors og Norsk Organisasjon for Asylsøkere (Noas)  – vendte det døve øret til elendigheten og fortsatte å basere virksomheten sin på spillepenger.

La oss ta Røde Kors. I 2005 alene tjente Røde Kors for eksempel over én milliard kroner på spilleautomater. På et tidspunkt hvor MMI regnet med at 90% av automatinntektene stammet fra spilleavhengige mennesker. Røde Kors sin holdning på denne tiden var likevel at “så lenge spilleautomater er lovlig, forholder vi oss til de politiske signalene som blir gitt” (VG). Og politiske signaler var åpenbart mer bekvemt å lene seg på enn Røde Kors’ egne prinsipper – om å “forebygge, hindre og lindre menneskelig lidelse…..og sikre respekt for enkeltmennesket”.

Så et forbud bare måtte komme. I 2006 tok de spilleavhengige selv affære og truet med direkte skadeverk om ikke myndighetene foretok seg noe. Myndighetene vurderte totalforbud. I 2006 kom  det såkalte “seddelforbudet”, og fra 2007 ble spilleautomatvirksomheten monopolisert gjennom Norsk Tipping AS. Effekten lot ikke vente på seg; tall fra landets behandlingsinstitusjoner for spilleavhengige viste en rask og dramatisk nedgang. De personlige tragediene ble færre.

Nå skulle man kanskje tro at de som hadde tjent seg rike på andres elendighet ble pålagt å hjelpe de menneskene de hadde utnyttet? Eller at de i det minste måtte be om unnskyldning for å ha vendt det døve øret til, lenge etter at skadevirkningene var kjent? Eller, i det minste, at de som hadde valgt å ikke bli med på galskapen, eller hadde hoppet av, skulle bli belønnet? Men nei.

For tro det eller ei. Myndighetene vedtok altså en kompensasjonsordning for de som fikk reduserte inntekter som følge av automatforbudet. De som hadde hatt automatinntekter i 2001 og 2002. De som allerede hadde gjort en masse penger, med andre ord. De som hadde belastet fellesskapet med behandlingstrengende spilleavhengige. De som hadde satt penger over menneskeskjebner. De var det som fikk kompensasjon. De som hadde hoppet av, eller som aldri hadde deltatt, fikk ingen ting.

Og – enda mer utrolig – denne kompensasjonsordningen eksisterer fortsatt, fire år etter at automatforbudet ble innført! I 2011 får altså tidligere automathaier 466 millioner kroner – rett fra statskassen – en hundrings per nordmann – for å kompensere for bortfall av inntekter de aldri burde hatt. Mens de som har hatt ryggrad i dette – Kirkens Nødhjelp, Blå Kors og andre – ikke får en krone.

Spilleautomatenes historie i Norge fra 1995 er stygg og involverer mange tunge samfunnsaktører. Det er kanskje derfor ingen ser ut til å ville ta et historisk oppgjør med det som skjedde. At staten fortsetter å lønne de som gjorde seg rike på andres ulykke er ikke bare dypt urettferdig, men ikke så rent lite av en politisk skandale. Som det ennå ikke er for sent å gjøre noe med.   

 

«Obey your thirst – for God!»


Denne talen har jeg holdt på Egertorget i Oslo, fulgt av utdeling av sprite-flasker (med teksten «Denne drikken gjør deg tørst igjen» og evangeliseringslitteratur (med etiketten «Denne gjør noe med din indre tørst). Her tar jeg opp det underlige paradokset i at vår tid anerkjenner enhver tørst som mennesket måtte ha, utenom den tørsten mennesket har etter Gud. Enjoy!

Vår tid; tilfredsstill enhver tørst

I 1986 var the Coca Cola Company på leting etter et nytt slagord for Sprite. De så etter noe hipt, noe friskt, noe som apellerer. Og de endte opp med  – noen som vet? Dette; Obey your thirst. Og salget økte med 9%. Obey your thirst, eller som coca cola sier det på hjemmesiden sin; ”Be true to who you are and obey your thirst”. Vær sann mot deg selv og adlyd tørsten din. 

Og hvis du tror at det bare er Coca Cola Company som gir oss et slikt budskap, så tar du feil. Imsdal sier for eksempel; ”Tørst på livet”. L-oreal; ”because you’re …….. worth it”. Vi er så vant til budskap som forteller oss: si ja til deg selv, tilfredsstill enhver lyst og enhver tørst, kjøp det du har lyst på, fyll livet ditt med underholdning, lev ut dine seksuelle lyster, sett deg selv i sentrum! Lev optimalt i forhold til venner, utdanning, interesser og lyster! Det er det vi får høre om enhver tørst i livet.

Den eneste tørsten vi blir bedt om å ignorere, er den som virkelig gir liv

Vent nå litt. Ikke alle typer tørst. Det er én tørst hvor trøkket går motsatt vei. Det er én tørst du ofte blir bedt om å blåse i. Én tørst som er grunnleggende for hele menneskeslekten, som du ikke kan bli kvitt, men som du blir bedt om å ignorere. Hva er det jeg snakker om? Det er tørsten etter – Gud! Den tørsten som jeg og du og alle mennesker går og bærer på, tørsten etter Gud, etter tilhørighet, etter evig mening – den blir du bedt om å ignorere. For den mener mange er skadelig. Er ikke det rart, du? På alle områder i livet skal du si ja til deg selv – unntatt nåpr du kommer til en av de mest grunnleggende drivkreftene vi mennesker har, nemlig tørsten etter Gud.

Filosofen Jean Paul Sartre, som ikke trodde på Gud, sa; ”det at Gud ikke eksisterer, det kan jeg ikke fornekte, men det at hele mitt indre roper etter Gud det kan jeg ikke glemme”.  Med andre ord, lengselen, tørsten, er der, men vi tror ikke at det finnes noe eller noen som kan stille denne tørsten.

Så genetikerne leter etter et gen som kan forklare lengselen etter Gud, og når de påstår at de har funnet det, så får de store avisoppslag. Ateisten og forfatteren Richard Dawkins kaller gudstroen ond, og mener at å lære om Gud i skolen kan likestilles med misbruk av barn. Karl Marx sa at gudstro er noe makthaverne har funnet opp for å gjøre det lettere for massene å holde ut fattigdom og undertrykkelse, men at når revolusjonen kommer, vil folks behov for Gud forsvinne. Og i Sigmund Freud kalte gudstro en tvangsnevrose som kan overvinnes.

Tørst etter Gud viser at Han er til

Hvor er logikken, spør jeg, i at alle lengsler blir sett på som viktig del av det å være menneske, og at vi får høre at vi skal gi etter for våre lengsler, bortsett fra lengselen etter Gud? Hvorfor har vi latt oss hjernevaske til å tro at den lengselen du bærer på etter tilhørighet, mening, etter fullkommenhet, etter evig liv, er en defekt på mennesket som må bekjempes, en falsk tørst som må holdes nede?

Forfatteren av Narnia-bøkene, C.S. Lewis, sier at tørsten etter Gud nettopp er et bevis på at Han finnes. Hvorfor? Fordi, sier han, det finnes ikke noen lengsel i mennesket som ikke kan bli tilfredsstilt. For sult, så finnes det mat. For seksuelle følelser så finnes det et seksualliv For tørste, så finnes det drikke.  For trøtthet så finnes det søvn. Så da må det være noe som korresponderer med din lengsel etter Gud. Og det er nettopp  – Gud! Han har lagt lengselen etter seg selv ned i hvert enkelt menneske, også deg!

1.   Andre ting enn Gud gjør deg ikke utørst

Den kjente matematikeren Blaise Pascal snakket om en indre, «uendelig avgrunn som bare kan bli fylt med en som selv er uendelig og uforanderlig, med andre ord av Gud selv”. Har du kjent på denne avgrunnen, dette vakuumet, denne lengselen, tomheten, mangelen på mening? Vet du hva som skjer om du forsøker å fylle det vakumet med noe annet enn Gud selv?  Med ting. Med karriere. Med å være populær.  Med opplevelser, rus eller en kjæreste?  

Sannheten er at ingen av disse tingene gjør noe med den grunnleggende tørsten du kjenner inni deg etter. Det lindrer kanskje for en stund, men så er du tilbake der du var, og du kjenner på en enda større tomhet. Så du fyller på med mer – og mer – av det som likevel ikke kan gjøre deg tilfreds. Kjenner du deg igjen? 

Hva Jesus sa om å tørste etter Gud

Hva sa Jesus om å tørste etter Gud? Ha sa at han var svaret. Han pekte på vanlig vann, og fortalte mennesker at «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. 14 Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi”, sa han, ”blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Han sa også om seg selv at ”jeg er det levende vann. Den som drikker av meg, vil aldri mer bli tørst.”  ”…. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.»

Hør her; sannheten er at det er ikke noe i denne verden som virkelig kan tilfredsstille din indre tørst – annet enn Jesus. Ikke noe menneske, ingen opplevelser, ingen eiendelser kan fylle tomheten i deg. Dette vakumet kan bare bli fylt av Jesus, ved Den Hellige Ånd, og Han vil gjøre deg til en kilde hvor liv strømmer fram, og som gjør det mulig for deg å gjøre godt og bli et mennesker som gir liv til andre.

Så ”Be true to who you are and obey your thirst – for God! Ikke hør på propagandaen som sier at du skal ignorere denne tørsten. Ikke tro at det ikke finnes noe som kan tilfredsstille den tørsten. Den tørsten du kjenner etter Gud og en dypere mening er en tørst Han har lagt der – for at du skal finne Ham, som i bibelen er kalt ”kilden med det levende vann”.

Og som mennesker så har vi alltid et valg. Du kan fortsette å tro at det er en tørst i deg som ikke kan tilfredsstilles. At du som menneske er feilkonstruert til å tro at det finnes en høyere mening. At alt du kan gjøre er å fylle på med ting som døyver tørsten etter mening for en kort stund. Eller – du kan være sann mot deg selv, mot hvem du er, og hvordan du er skapt, erkjenne den tørsten som er i deg og søke han som sier han gir det levende vann!

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 32 andre følgere

%d bloggers like this: