Helseministerens abortsjokk

                                              . . . . . . .

Helseministeren er sjokkert over at enkelte velger å abortere bort jentefostre. Det burde hun ikke være. Ikke all den tid vi har gitt foreldre lov til å ta livet av sine egne barn – av en hvilken som helst grunn.

«Dette er overraskende tall. Å ta bort et friskt barn, fordi den har feil kjønn, det er sånn at en nesten ikke kan tro det. Kjønnsselektiv abort er fullstendig uakseptabelt». Dette er helseminister Anne-Grete Strøm Erichsens ord, etter at VG offentliggjorde en undersøkelse som viser at indisk-norske kvinner føder unormalt mange guttebarn.

Vi har nå engang vedtatt en lov som gir alle norske kvinner rett til å ta abort fram til 12. svangerskapsuke. Uansett grunn. Ingen føringer er gitt i loven for hva som er akseptabelt eller ikke. Ingen burde derfor bli forundret over at kjønn – når slike opplysninger finnes – blir et av kriteriene for abort. Heller ikke burde vi bli sjokkert om ny innsikt og nye DNA-teknikker gir oss nye og enda mindre akseptable grunner for å velge abort.

Utviklingen når det gjelder fosterdiagnose stiller oss overfor et paradoks. Vanligvis ønsker vi at foreldre skal vite mest mulig om helsetilstanden til sine egne barn. Når det gjelder fostre, er dette snudd på hodet – der går utviklingen i retning av at informasjon må holdes tilbake fra foreldrene. For å beskytte det ufødte barnet fra sine egne foreldres beslutning. Fordi vi har gitt foreldre en rett vi aldri burde gitt dem – retten til å bestemme over liv eller død for egne barn.

For hvorfor skal kjønn være en mindre akseptabel grunn for abort enn funksjonshemming? Eller økonomi? Eller egen lyst, stjernetegn, avstand mellom barna i søskenflokken eller en hvilken som helst annen grunn? Det finnes et vell av grunner for abort, og den voldtatte, gravide og sosialt mistilpassede 13-åringen – for abortforkjempere i Norge selve arketypen på en verdig abortsøker – er ikke særlig representativ.

Jeg synes helseministerens spontansjokk er løfterikt – det er fryktelig at noen velger å drepe sitt eget barn fordi det har feil kjønn, og det er bra at hun reagerer med avsky. Problemet er at det finnes en drøss av grunner som er minst like lite akseptable som kjønn, og som burde gjøre henne like forferdet. La oss se på noen grunner helseministeren burde latt seg sjokkere over:

-          Funksjonshemminger. Funksjonsfeil på fosteret – store eller små – gir ikke bare rett til abort før 12. svangerskapsuke, men også lenge etter (abortlovens § 2 c). I Norge aborteres for eksempel minst 80% av alle fostre hvor Downs syndrom blir påvist. Dette uroer de funksjonshemmedes organisasjoner. Det uroer Marte Goksøyr, selv med Downs, som nylig fikk Livsvernprisen for 2012 for sitt uredde engasjement mot jakten på fostre med avvik. Det uroer de som velger å bære fram barn med funksjonshemminger, som lurer på hvilken støtte vil de få fra myndighetene når de mot alle odds velger å bære fram barnet sitt. Det burde uroe helseministeren, og hele vårt helsevesen. Det burde uroe de fleste av oss, når sant skal sies.

-          Egen bekvemmelighet. Ifølge Statistisk Sentralbyrå skjer 30% av alle aborter i landet blant kvinner i alderen 20-24 år. Ingen skal fortelle meg at dette i hovedsak dreier seg om voldtatte jenter, eller jenter som av sosiale og økonomiske grunner er ute av stand til å ta seg av en ny verdensborger. I verdens rikeste land, med noe nær verdens beste støtteordninger for foreldre, er det opplagt at økonomi, karriere og egne framtidsplaner spiller en vesentlig rolle. Vi snakker bare ikke om det.

-          Press fra barnefar eller nær familie. Lov og forarbeider legger til grunn at det er kvinnen selv som skal bestemme. Men rundt den gravide sirkler en barnefar, som kanskje verken ønsker bidragsplikt eller andre livsforpliktelser, og som med abortloven i hånd utøver press på henne. Rundt henne befinner det seg også en horde av velmenende slektninger, som alle vet hva som er best for den unge moren. Eller for seg selv. Kvinner blir presset og lar seg presse.

Dette var noen eksempler. Det kunne vært interessant å vite hva helseministeren faktisk mener er akseptable grunner for abort. Vi vet nå at kjønn ikke er det. Men er funksjonshemming en akseptabel grunn? Økonomi? Avbrutt utdanning og karriere? Ferieplaner? Søskenflokkens sammensetning? Ønsket om å unngå forpliktelser? Eller andre grunner? Jeg venter spent på at dette blir tema i Spørretimen, og er enda mer spent på helseminsterens svar.

La oss anta at helseministeren får et slikt spørsmål. At hun velger å svare, og faktisk lager en slik liste. Da hadde det vært interessant å få vite hvor mange av dagens 15.000 aborter som tas på grunnlag av moralsk akseptable grunner og hvor mange som faller utenfor.Og i så fall – hva regjeringen har tenkt å gjøre med den nyervervede kunnskapen.

Det kunne gitt abortdebatten et etterlengtet løft!

Helter jeg vil ligne

- - – -

Media gir oss så mange slags helter. Mest er jeg forundret over sportsheltene. Mennesker som forsaker alt for eget ego og for at eget navn skal lyse øverst på resultatlista, mennesker som gis tung sendetid på TV for å fortelle om et vondt kne eller om sviktende dagsform.

Eller andre TV-fjes. Mennesker som blir rikssynsere etter å ha prestert en setning som ”my boobs are OK”. Mennesker som får sitte i TV-studio og uttale seg om livet fordi de passer inn i kulturradikale journalisters virkelighetsforståelse.

Men de ekte heltene, de jeg faktisk ønsker å strekke meg etter og som jeg synes det er verd å lytte til, er sjelden å se på TV-skjermen. De får sjelden spalteplass i Se og Hør. Disse heltene får sjelden heller den plassen de skulle ha i historiebøkene. Ikke minst gjelder dette den innsats norske misjonærer har gjort – og gjør – verden over.

Da to gamle damer kom i fokus…..

Jeg vet ikke om noen husker hva som skjedde i norsk mediehverdag under borgerkrigen i Kongo for litt over ti år siden. To norske damer, misjonærer for baptistene i Kongo, måtte flykte fra opprørere.  En av dem, Liv Kyllingstad Godin, måtte sitte bakpå en motorsykkel i dager i strekk, før de til slutt måtte gå 60 kilometer til fots for å komme over grensa til den sentralafrikanske republikk. De måtte tenne bål når de slo leir for å holde løver og leoparder på avstand. Og slikt skaper jo overskrifter.

Men det som forbløffet mediene mest, var ikke den dramatiske flukten, eller det faktum at disse damene slettes ikke ville hjem, men være der for å hjelpe. Det som virkelig genererte de store overskriftene, var at disse damene var 78 og 79 år gamle. Begge hadde vært i Kongo det meste av tiden siden slutten av 40-tallet og investert all sin tid på å hjelpe kongolesere. Og mediene var plutselig blitt oppmerksom på noe som ikke passet inn i deres virkelighetsforståelse.  Og de spurte seg; hva i all verden er det som driver to gamle damer, som burde ha sittet på konditori her hjemme, spist napoleonskake og klage på ting som ikke var som i gamle dager, til å bruke all sin tid og sine krefter på å hjelpe fattige mennesker i Kongo? Hva er det som får dem til å reise tilbake til et farlig og borgekrigsherjet land?

Man kunne kanskje spørre; hva skal egentlig til for å åpne øynene på norske journalister?

Norske misjonærers innsats forties!

Norge har sendt misjonærer til andre deler av verden i mer enn 150 år – siden 1842, for å være nøyaktig. Mennesker som har gitt sine liv for å gjøre verden til et bedre sted i et helt annet omfang enn vi vanligvis forstår. En innsats som blir en parentes i vår virkelighetsforståelse og vår historie. Marginalisert eller uglesett fordi de er misjonærer, ikke journalister eller bistandsarbeidere eller politiske agitatorer for en bedre verden.  For misjonærer blir av kulturradikale mennesker assosiert med noe enspora, fordømmende og  kulturimperialistisk – ikke som radikale mennesker og pionerer som gir håp og framgang der hvor håpløshet og fattigdom rår.

Om du ønsker et eksempel på en sekularistisk journalist som valgte å se på kristen misjon med nye øyne, så anbefaler jeg Matthew Parris’ artikkel i The Times:  ”As an atheist, I truly believe Africa needs God“, med undertittelen: “Missionaries, not aid money, are the solution to Africa’s biggest problem – the crushing passivity of the people’s mindset“. Ateisten Parris forteller her på en brilliant måte hvordan og hvorfor han måtte gi opp sine fordommer mot kristen misjon i Afrika.

Norges største bidrag til en bedre verden gjennom tidene er – kristen misjon!

For vi tror Norges bidrag til å gjøre verden til et bedre sted har å gjøre med statlig bistand og fredsmegling. Men sannheten er at den eneste innsatsen Norge har gjort som virkelig har satt dype og varige spor etter seg – kanskje med unntak av Nansenhjelpen – er norsk misjon. Dette inkluderer kjemper som Lars Skrefsrud, som hadde så store tall på omvendte santaler i India at giverne hjemme i Norge ble skeptiske, og som ga Santalene både et skriftspråk og en verdighet. Det inkluderer navn som Marie Monsen, som var sentral i store vekkelser over Kina i 1927-1932 og som aktivt jobbet for kvinners rettigheter i Kina. Men det inkluderer også utallige ukjente mennesker som har stått i vekkelser, bygd skoler – blant annet de første jenteskolene mange steder i verden, grunnlagt sykehus, gitt folkeslag over hele verden et skriftspråk og en identitet, og jobbet for omveltning og bedring for menneskers kår over hele verden. Mange av disse har historier som stiller Pål Refsdals opplevelser i Afghanistan totalt i skyggen.

La oss ta misjonæren Olav Hodne. En mann som tre ganger har blitt nominert til Nobels fredpris av Mor Teresa, og som har gjort en formidabel innsats for verdens fattige.  Men da han nylig døde, ble hovedpoenget for NRK og Dagbladet å fortelle at han var bestefar til Joshua French……

Klar for en ny fase i livet

Vel, Liv Kyllingstad Godin er nå blitt 91. Inntil nylig ledet hun større bruprosjekter midt inni Kongos jungel, men måtte igjen flykte for opprørere sist vår – denne gangen med fly, idet familien mente at hun var for gammel til motorsykkel.  Men napoleonskake og venting på døden var ikke tingen, så ifølge VG og Vårt Land reiser hun nå ned og for å bygge skole for kvinnelige sykepleierstudenter – finansiert av gaver, lån og egen pensjon.

Det er bare å ta av seg hatten – hvis den ikke er trukket så langt ned over øynene at den har satt seg fast.

By the way – hvor var media den tiden denne dama var hjemme? Fikk hun fortelle om forholdene i Kongo i Urix? Ble hun intervjuet om sitt liv i Tabloid? Lagde TV2 en dramadokumentar om hennes liv? Nei. Jeg tror faktisk de var opptatt med sport. Sleivkjeftede trenere. Kjendisnytt. Politikerskandaler. Eller andre ting.

˜˜˜

Så neste gang Lene Alexandra kommer på TV for å fortelle om hva som gir henne tyngde i livet, eller Thor Hushovd forteller om utviklingen i den siste forkjølelsen sin, eller Mari Bjørgen om formkurve og motivasjon, så kommer jeg til å skrike høyt. Lukke øynene. Og for mitt indre se for meg Liv Kyllingstad Godin. Eller Olav Hodne. Eller Lars Skrefsrud.

Eller noen av de andre heltene jeg trenger som forbilder.

Ha en god helg!

- - -

Når urett belønnes

- – - – - – -

Det er gjengs oppfatning at ærlighet skal vare lengst, og at urett ikke skal belønnes. Når det gjelder myndighetenes håndtering av spille-automatordningen, har man valgt å belønne de som så gjennom fingrene med urett, og straffe de som hadde ryggrad nok til å stå imot.

Lenge var spillautomater totalforbudt i Norge, og pengespill ble sett på som en vederstyggelighet (de gamle var kanskje ikke så dumme). Dette endret seg over natten i 1995, da allmennyttige organisasjoner kunne søke om konsesjon til å utplassere spilleautomater. Mange kastet seg over denne nye inntektskilden, mens andre så de umoralske og avhengighetsskapende sidene og valgte å avstå. Tunge organisasjoner som Kirkens Nødhjelp og Blå Kors var for eksempel aldri en del av automatveldet.

Allerede mot slutten av 1990-tallet var det åpenbart hva som var i ferd med å skje. I 1997 var det utplassert 25.000 automater rundt om i butikker og kjøpesentre over hele landet. Automatomsetningen ble femtidoblet (!) fra 1990 til 1999. Tallet på spilleavhengige økte dramatisk. Avisene fråtset i historier om mennesker som ble gjeldsslaver eller kriminelle for å tilfredsstille spilletrangen. Det ble meldt om selvmord og familietragedier. Hjelpelinjer og behandlingstilbud ble etablert. De personlige tragediene var mange, og de var synlige.

Noen – deriblant Redd Barna i 1999 – valgte å hoppe av. Andre – som for eksempel Røde Kors og Norsk Organisasjon for Asylsøkere (Noas)  – vendte det døve øret til elendigheten og fortsatte å basere virksomheten sin på spillepenger.

La oss ta Røde Kors. I 2005 alene tjente Røde Kors for eksempel over én milliard kroner på spilleautomater. På et tidspunkt hvor MMI regnet med at 90% av automatinntektene stammet fra spilleavhengige mennesker. Røde Kors sin holdning på denne tiden var likevel at “så lenge spilleautomater er lovlig, forholder vi oss til de politiske signalene som blir gitt” (VG). Og politiske signaler var åpenbart mer bekvemt å lene seg på enn Røde Kors’ egne prinsipper – om å “forebygge, hindre og lindre menneskelig lidelse…..og sikre respekt for enkeltmennesket”.

Så et forbud bare måtte komme. I 2006 tok de spilleavhengige selv affære og truet med direkte skadeverk om ikke myndighetene foretok seg noe. Myndighetene vurderte totalforbud. I 2006 kom  det såkalte “seddelforbudet”, og fra 2007 ble spilleautomatvirksomheten monopolisert gjennom Norsk Tipping AS. Effekten lot ikke vente på seg; tall fra landets behandlingsinstitusjoner for spilleavhengige viste en rask og dramatisk nedgang. De personlige tragediene ble færre.

Nå skulle man kanskje tro at de som hadde tjent seg rike på andres elendighet ble pålagt å hjelpe de menneskene de hadde utnyttet? Eller at de i det minste måtte be om unnskyldning for å ha vendt det døve øret til, lenge etter at skadevirkningene var kjent? Eller, i det minste, at de som hadde valgt å ikke bli med på galskapen, eller hadde hoppet av, skulle bli belønnet? Men nei.

For tro det eller ei. Myndighetene vedtok altså en kompensasjonsordning for de som fikk reduserte inntekter som følge av automatforbudet. De som hadde hatt automatinntekter i 2001 og 2002. De som allerede hadde gjort en masse penger, med andre ord. De som hadde belastet fellesskapet med behandlingstrengende spilleavhengige. De som hadde satt penger over menneskeskjebner. De var det som fikk kompensasjon. De som hadde hoppet av, eller som aldri hadde deltatt, fikk ingen ting.

Og – enda mer utrolig – denne kompensasjonsordningen eksisterer fortsatt, fire år etter at automatforbudet ble innført! I 2011 får altså tidligere automathaier 466 millioner kroner – rett fra statskassen – en hundrings per nordmann – for å kompensere for bortfall av inntekter de aldri burde hatt. Mens de som har hatt ryggrad i dette – Kirkens Nødhjelp, Blå Kors og andre – ikke får en krone.

Spilleautomatenes historie i Norge fra 1995 er stygg og involverer mange tunge samfunnsaktører. Det er kanskje derfor ingen ser ut til å ville ta et historisk oppgjør med det som skjedde. At staten fortsetter å lønne de som gjorde seg rike på andres ulykke er ikke bare dypt urettferdig, men ikke så rent lite av en politisk skandale. Som det ennå ikke er for sent å gjøre noe med.   

 

“Obey your thirst – for God!”

Denne talen har jeg holdt på Egertorget i Oslo, fulgt av utdeling av sprite-flasker (med teksten “Denne drikken gjør deg tørst igjen” og evangeliseringslitteratur (med etiketten “Denne gjør noe med din indre tørst). Her tar jeg opp det underlige paradokset i at vår tid anerkjenner enhver tørst som mennesket måtte ha, utenom den tørsten mennesket har etter Gud. Enjoy!

Vår tid; tilfredsstill enhver tørst

I 1986 var the Coca Cola Company på leting etter et nytt slagord for Sprite. De så etter noe hipt, noe friskt, noe som apellerer. Og de endte opp med  – noen som vet? Dette; Obey your thirst. Og salget økte med 9%. Obey your thirst, eller som coca cola sier det på hjemmesiden sin; ”Be true to who you are and obey your thirst”. Vær sann mot deg selv og adlyd tørsten din. 

Og hvis du tror at det bare er Coca Cola Company som gir oss et slikt budskap, så tar du feil. Imsdal sier for eksempel; ”Tørst på livet”. L-oreal; ”because you’re …….. worth it”. Vi er så vant til budskap som forteller oss: si ja til deg selv, tilfredsstill enhver lyst og enhver tørst, kjøp det du har lyst på, fyll livet ditt med underholdning, lev ut dine seksuelle lyster, sett deg selv i sentrum! Lev optimalt i forhold til venner, utdanning, interesser og lyster! Det er det vi får høre om enhver tørst i livet.

Den eneste tørsten vi blir bedt om å ignorere, er den som virkelig gir liv

Vent nå litt. Ikke alle typer tørst. Det er én tørst hvor trøkket går motsatt vei. Det er én tørst du ofte blir bedt om å blåse i. Én tørst som er grunnleggende for hele menneskeslekten, som du ikke kan bli kvitt, men som du blir bedt om å ignorere. Hva er det jeg snakker om? Det er tørsten etter – Gud! Den tørsten som jeg og du og alle mennesker går og bærer på, tørsten etter Gud, etter tilhørighet, etter evig mening – den blir du bedt om å ignorere. For den mener mange er skadelig. Er ikke det rart, du? På alle områder i livet skal du si ja til deg selv – unntatt nåpr du kommer til en av de mest grunnleggende drivkreftene vi mennesker har, nemlig tørsten etter Gud.

Filosofen Jean Paul Sartre, som ikke trodde på Gud, sa; ”det at Gud ikke eksisterer, det kan jeg ikke fornekte, men det at hele mitt indre roper etter Gud det kan jeg ikke glemme”.  Med andre ord, lengselen, tørsten, er der, men vi tror ikke at det finnes noe eller noen som kan stille denne tørsten.

Så genetikerne leter etter et gen som kan forklare lengselen etter Gud, og når de påstår at de har funnet det, så får de store avisoppslag. Ateisten og forfatteren Richard Dawkins kaller gudstroen ond, og mener at å lære om Gud i skolen kan likestilles med misbruk av barn. Karl Marx sa at gudstro er noe makthaverne har funnet opp for å gjøre det lettere for massene å holde ut fattigdom og undertrykkelse, men at når revolusjonen kommer, vil folks behov for Gud forsvinne. Og i Sigmund Freud kalte gudstro en tvangsnevrose som kan overvinnes.

Tørst etter Gud viser at Han er til

Hvor er logikken, spør jeg, i at alle lengsler blir sett på som viktig del av det å være menneske, og at vi får høre at vi skal gi etter for våre lengsler, bortsett fra lengselen etter Gud? Hvorfor har vi latt oss hjernevaske til å tro at den lengselen du bærer på etter tilhørighet, mening, etter fullkommenhet, etter evig liv, er en defekt på mennesket som må bekjempes, en falsk tørst som må holdes nede?

Forfatteren av Narnia-bøkene, C.S. Lewis, sier at tørsten etter Gud nettopp er et bevis på at Han finnes. Hvorfor? Fordi, sier han, det finnes ikke noen lengsel i mennesket som ikke kan bli tilfredsstilt. For sult, så finnes det mat. For seksuelle følelser så finnes det et seksualliv For tørste, så finnes det drikke.  For trøtthet så finnes det søvn. Så da må det være noe som korresponderer med din lengsel etter Gud. Og det er nettopp  – Gud! Han har lagt lengselen etter seg selv ned i hvert enkelt menneske, også deg!

1.   Andre ting enn Gud gjør deg ikke utørst

Den kjente matematikeren Blaise Pascal snakket om en indre, «uendelig avgrunn som bare kan bli fylt med en som selv er uendelig og uforanderlig, med andre ord av Gud selv”. Har du kjent på denne avgrunnen, dette vakuumet, denne lengselen, tomheten, mangelen på mening? Vet du hva som skjer om du forsøker å fylle det vakumet med noe annet enn Gud selv?  Med ting. Med karriere. Med å være populær.  Med opplevelser, rus eller en kjæreste?  

Sannheten er at ingen av disse tingene gjør noe med den grunnleggende tørsten du kjenner inni deg etter. Det lindrer kanskje for en stund, men så er du tilbake der du var, og du kjenner på en enda større tomhet. Så du fyller på med mer – og mer – av det som likevel ikke kan gjøre deg tilfreds. Kjenner du deg igjen? 

Hva Jesus sa om å tørste etter Gud

Hva sa Jesus om å tørste etter Gud? Ha sa at han var svaret. Han pekte på vanlig vann, og fortalte mennesker at “Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. 14 Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi”, sa han, ”blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.” Han sa også om seg selv at ”jeg er det levende vann. Den som drikker av meg, vil aldri mer bli tørst.”  ”…. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.”

Hør her; sannheten er at det er ikke noe i denne verden som virkelig kan tilfredsstille din indre tørst – annet enn Jesus. Ikke noe menneske, ingen opplevelser, ingen eiendelser kan fylle tomheten i deg. Dette vakumet kan bare bli fylt av Jesus, ved Den Hellige Ånd, og Han vil gjøre deg til en kilde hvor liv strømmer fram, og som gjør det mulig for deg å gjøre godt og bli et mennesker som gir liv til andre.

Så ”Be true to who you are and obey your thirst – for God! Ikke hør på propagandaen som sier at du skal ignorere denne tørsten. Ikke tro at det ikke finnes noe som kan tilfredsstille den tørsten. Den tørsten du kjenner etter Gud og en dypere mening er en tørst Han har lagt der – for at du skal finne Ham, som i bibelen er kalt ”kilden med det levende vann”.

Og som mennesker så har vi alltid et valg. Du kan fortsette å tro at det er en tørst i deg som ikke kan tilfredsstilles. At du som menneske er feilkonstruert til å tro at det finnes en høyere mening. At alt du kan gjøre er å fylle på med ting som døyver tørsten etter mening for en kort stund. Eller – du kan være sann mot deg selv, mot hvem du er, og hvordan du er skapt, erkjenne den tørsten som er i deg og søke han som sier han gir det levende vann!

Boka som har forvandlet verden

- - - - - - – - – - –

Idag – på dagen for lanseringen av den nye bibeloversettelsen av 2011 – er det på sin plass å hylle den boka som ifølge Karl Ove Knausgård, er “den viktigste teksten som noen gang er skrevet”. Det har jeg feiret ved å være blant de første i køen utenfor bokhandelen. Og det markerer jeg her ved å trekke fram noen fakta om Bibelen som man sjelden hører om.

Vet du hva som er bestselgeren blant bøker i Norge? Visste du at bestselgeren i Norge hvert år er Bibelen – men at ingen vil fortelle deg det? For på bokhandlerlisten telles bare utgivelser siste to år, og dermed faller den selvsagte topplasseringen ut. Egentlig blir det litt som å nekte Northug pallplass fordi han har deltatt tidligere.

I lille Norge blir alt som selger mer enn 5000 eksemplarer en bestselger. Bestselgeren over alle bestselgere selger altså noe sånt som 90.000 eksemplarer i et normalår – eller rundt det dobbelte av hva Da Vinci-koden har solgt fra dag én og til nå. Og siden Wikipedia skriver at en bestselgerstatus ofte føre til “enda høyere salg, fordi man bruker ordet i markedsføringen og trykker flere opplag.*”, så kan man lure på hva som ville skjedd om bestselgerlisten i Norge hadde fortalt oss sannheten, og våre litteraturkritikere år for år måtte sitte og diskutere hvorfor Bibelen – nok en gang – topper listen. Kanskje det ville hatt noe å si for den seiglivede oppfatningen av at Bibelen er en uaktell bok.

Vet du hva som er verdens mest solgte bok? Maos lille røde, kanskje?  Nope. Maos lille røde inntar en litt puslete andreplass, og slår Koranen såvidt på målstreken. For 900 millioner tungt subsidierte og promoterte eksemplarer fra Maos propagandamaskineri er ikke nok når man skal måle seg mot Bibelens seks milliarder solgte eksemplarer siste to hundre år!

Og rekorden gjelder ikke bare totalt, men også år for år. Ikea skryter riktignok av at katalogen deres har et større årlig opplag enn Bibelen. Det kan så være. Men Ikea-katalogen kan knapt kalles litteratur, den er gratis, den er ny hvert år og blir kastet når sesongen er over. Bibelteksten som selges er den samme år ut og år inn. 

Eller hva med oversettelser. Ron Hubbard — Scientologiens far – skal være den moderne forfatteren som har blitt oversatt til flest språk. Det vil si noe sånt som 70 språk. Mot dette kommer Bibelen. Ikke mindre enn 2400 forskjellige språk er den oversatt til, og nye kommer stadig til. Og da må vi legge til at det å få Bibelen oversatt til sitt eget språk ikke er det samme som å få en hvilken som helst annen bok. Det betyr også ofte at undertrykte og marginaliserte minoritetsgrupper har fått identitet og verdighet. Og ofte også et skriftspråk. Her er forskningsmulighetene for antroplogistudenter mange. 

Også for oss har oversettelser og distribusjon av Bibelen hatt historiske og samfunnsforvandlende dimensjoner. For trykkekunsten ble faktisk ikke funnet opp for at du skal kunne lese Se og Hør på tannlegekontoret. Den ble funnet opp for å spre Bibelens ord til flest mulig på et tidspunkt hvor det var fornyet interesse for Guds ord. Det var datidens informasjonsrevolusjon, som la grunnlaget for såvel renessansen som for kunnskapsrevolusjonens som fulgte. Den som mener at Bibelen har vært sivilisasjonshemmende har sovet i timen!

Et paradoks, kanskje. Vi, den mest velutdannede generasjon som noengang har levd, er også en generasjon som kanskje har mindre allmenn bibelkunnskap enn noen generasjon før oss de siste 1000 år. Ihvertfall i Norge. Det påvirker ikke bare vår evne til å løse kryssord – som Rolv Wesenlund påpekte for noen år siden – men også vår evne til å forstå vår historie og vår kultur. Og – vil jeg tilføye – oss selv!

Vet du hva som er det best dokumenterte verk fra antikken? De fleste verker fra antikken finnes kun i kopier av kopier av kopier, og de eldst bevarte kopiene er gjerne fra atskillige hundre år etter at originalen er skrevet. Ingen betviler at forgagne keisere og forfattere har eksistert, på tross av at dokumentasjonen er heller svak. Med Bibelen, derimot, er det annerledes; antallet skrifter og skriftdeler er både mer omfattende og eldre enn for noe sammenlignbart skrift. Når det gjelder Det Nye Testamente, for eksempel, så finnes det ikke mindre enn 5.400 gamle skrifter og skriftdeler, og noen papyrustekster fra Johannes-evangeliet er datert tilbake til rundt år 120, eller svært få år etter at det ble skrevet.  Alt snakket om at Bibelens upålitelighet og sensur av teksten etter at den er skrevet faller da på sin egen urimelighet.

Vet du hva som er verdens mest forbudte bok? Nobelinstituttet hadde for noen år siden en utstilling nå om ytringsfrihet, og fikk i den forbindelse en rekke kjendiser til å lese fra forbudt litteratur. Og kjendisene leste fra forbudte bøker som “Sataniske vers” og “Sangen om den røde rubin”, og følte sikkert at de slo et slag for ytringsfriheten. Selv om altså verdens mest forbudte bok, Bibelen, glimret med sitt fravær.

For å kjøpe bibler, å sitere Bibelen, å gi bort bibler – er forbundet med fare for minst en tredjedel av verdens befolkning. Dette er temaet for årets fakkeltog til støtte for forfulgte kristne som arrangeres neste uke. Om du reiser til Saudi-Arabia, for eksempel, og der kommer i skade for å gi bort en bibel til en saudier, så risikerer både du og saudieren halshogging. At du er utlending gjør lite inntrykk på dommeren. I ensrettede Iran får man kjøpt både bøker om astrologi og Zaratustras lære, men Bibelen er forbudt. I Burma er det forbudt for minoritetene å trykke Bibelen på sitt eget språk – og slik kunne vi fortsette.

Spørsmålet er nesten uunngåelig: Hva er det verdens despoter har forstått når det gjelder Bibelens sprengkraft som mange nordmenn ikke har sett? Kanskje de har sett det samme som fredsprisvinneren Rigoberta Menchu, indianer av K’iche-folket i Guatemala, som sa at  “som kristne har vi forstått at det å være kristen er å nekte å akseptere den uretten som blir gjort mot vårt folk, nekte å akseptere den diskrimineringen som skjer mot et ydmykt folk som knapt vet hva det vil si å spise kjøtt, men som blir behandlet verre enn hester“.  Det svir godt for en despot som helst vil herse med folk som han vil.

Vet du hva som er verdens mest misforståtte bok? Vanligvis når vi leser en tekst, forsøker vi å forstå og tolke hva forfatteren har ment med det han har skrevet. Leser du Hamsun, er det viktig å gå både til teksten og til ham som skrev den for å forstå. Og slik er det vi leser litteratur.

Når det gjelder Bibelen, derimot, er det en utbredt sport enten å lese sine egne preferanser inn i teksten, slik at den sier det jeg vil at den skal si, eller å ta alt i verste mening. Problemet med dagens intellektuelle elite er at de ikke forsøker å forstå teksten, men raskt går inn i en rolle hvor man prøver å misforstå og prøver å finne motargumenter. Som dagens bokanmeldelse i Dagbladet, som befinner seg omtrent på rødrussnivå. Kan man egentlig forvente å få noe som helst ut av litteratur man ikke ønsker å forstå?

Problemet er selvsagt at Bibelen ikke lar oss i fred. Den pirker borti det ømmeste og såreste i vårt innerste, den stiller oss til ansvar – for hvordan vi forholder oss til oss selv, til våre medmennesker og til Gud. Den er – rett og slett – plagsom.  Men i det ligger også dens styrke.

Vet du hva som er verdens mest innflytelsesrike bok? Du gjettet det kanskje. Her hjemme er norsk kultur og mentalitet så gjennomvevd av Bibelens språk og tanke at det er vanskelig å se hvor den ene begynner og den andre tar slutt. Når “alle” etter 22-juli-tragedien snakker om viktigheten av å tilgi, uansett, så er ikke det tankegods som stammer fra vår norrøne kultur. Ideen om å tilgi selv de som ikke fortjener det var en gang i tiden hyperradikale tanker som ble framført av en snekker fra Midtøsten. Og som siden ble eksportert til vår lille ytterkant. Og som fortsatt er ganske radikale og utfordrende.

Vet du hva som er verdens mest radikale bok? Det underlige er at så mange i vår del av verden oppfatter Bibelen som en samling reaksjonære tekster uten relevans for vår tid. “En eventyrbok vi ikke anbefaler noen å lese” skrev Dagbladet på lederplass for noen år siden. Vel uvitende om den samfunnsforvandlende effekten denne boka har over hele kloden.

Hvorfor skulle totalitære regimer forby å trykke, kjøpe, selge, eie og lese en eventyrbok? Hvorfor frykter de Bibelen mer enn noen annen tekst? Fordi saudierne og nordkoreanerne og iranerne har forstått noe som Dagbladet overser, og som de fleste av oss overser – at i denne boka så fins det sprengstoff nok til å snu opp ned på enkeltskjebner og familier. Sprengstoff nok til å endre mentaliteten og retningen i et samfunn. Som pastor og forkynner ser jeg hvordan Guds ord forvandler mennesker fra bunnen av. Gir verdighet til rusmisbrukere. Gir retning og håp og engasjement til livstrøtte unge. Når det gjelder å forvandle liv er Se og Hør – og det meste annen litteratur – uegnet. Og jeg antar at det despotene frykter, er mennesker som ikke lar seg undertrykke, fordi de har forstått hvilken verdi de har i Guds øyne. Mennesker som ikke lar seg ikke så lett manipulere og herse med, for de forstår lettere at det fins en autoritet som står over myndighetene. Eller de er redd for mennesker som påpeker urett, fordi de leser at Gud er en rettferdig gud som hater urett. 

Vet du hva som blir årets bestselger? Bibelskapet gir i disse dager ut en ny bibelutgave i flunkende ny språkdrakt. Den bør finnes i ethvert noenlunde møblert hjem. Den bør leses seriøst – for å finne hva forfatteren faktisk mener, og for å sette det ut i livet. Den bør finnes under alle norske juletrær. Og den vi ganske sikket toppe statistikken – i år som før.

God lesning! 

Gaddafi og trosfriheten – revisited

- – - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Idet tiden forhåpentligvis er i ferd med å løpe ut for Muhammar Gaddafi og hans stormannsgalskap, kan det være på sin plass å hente fram et innlegg jeg skrev for rundt et år siden – mens minaret-debatten raste og Gaddafi mante til hellig krig mot Sveits. En Gaddafi som – i likhet med mange despoter i muslimske land – gjerne sponser dyre moskeer i Europa og andre steder, men knapt tillater et kristent bønnemøte i sitt eget land……

Det grenser til det komiske når Muhammar Gaddafi – Libyas leder – raser over manglende sveitsisk toleranse mot muslimer og oppfordrer til “hellig krig mot Sveits med alle midler” (VG og Vårt Land). Bakgrunnen er selvsagt Sveits’ vedtak om å forby minareter på moskeer. Jeg har tidligere skrevet om den absurde forskjellen mellom den trosfriheten muslimer i Europa nyter, kontra den diskrimineringen og forfølgelsen som foregår mot annerledes troende i muslimske land.

For hvor tolerant er egentlig Gaddafi selv?

I 2006, i en tale på Al-Jazeera, uttalte Gaddafi at alle mennesker må bli muslimer, at Bibelen er en forfalskning som oppfordrer til hat, at Europa og USA enten burde konvertere til Islam eller erklære krig mot muslimer. Så mye for Gaddafis toleranse. (Kilde: US Department of State)

Og selv om Libya i praksis ikke er blant verstingene av muslimske land, så har myndighetene en lang historie med konfiskering av kirkebygg, og de bestemmer pr. idag hvor mange kirkebygg de kristne skal få ha i hver enkelt by. Evangelisering av muslimer er forbudt; ghanseren Daniel Baidoo ble i 2001 dømt til 25 års fengsel for å ha delt evangeliet med muslimer. Samtidig sponer Gaddafi moskeer i Europa, som den i Malmø.

Istedenfor å svare på Gaddafis krigserklæring, burde Sveits – og andre land – rette pekefringeren tilbake mot Libya. Og kanskje få større fokus på situasjonen for annerledes troende i muslimske land. For man burde kunne forlange en viss gjensidighet, som Jahn-Otto Johansen påpekte for en tid siden.

Det ville faktisk gitt oss en minaret-debatt med mening.

- – - -

På tide å kjempe for Egypts minoriteter

 —–—————————————————– 

al-Qiddissin-kirken i Alexandria første nyttårsdag

De folkelige demonstrasjonene – og Mubaraks dramatiske avgang – har vært fulgt med intens spenning av en hel verden. Gledesscenene fra Tahir-plassen i Kairo, som fjernsynskameraene har fått med seg, har delvis dekket over det faktum at for den jevne egypter har også de siste par ukene vært preget av vold og tendens til anarki i deler av landet. Ikke minst har dette gått ut over landets kristne minoritet, som sannelig har hatt det tøft nok fra før.

Selv mottok jeg denne meldingen fra en bekjent av meg, som har nær kontakt med en egyptisk familie (av hensyn til familiens sikkerhet er navn fjernet):

“Som vi alle vet er situasjonen i Egypt relativt ustabil – og det er selvsagt mye som ikke kommer fram i media. De fleste som får denne mailen kjenner (x), vår egyptiske familievenn som har vært hos oss en rekke ganger. Hele hans familie ( ikke han selv) ligger nå hardt skadet på sykehus etter at leil komplekset utenfor Kairo der de bodde ble angrepet av pøbler og forsøkt bombet. I alle leilighetene bodde bare kristne. (Y) ( brorens gutt, oppkalt etter vår sønn!) er mest usikkert om klarer seg. Han ligger på respirator med lungeskader etter røyken og gassen. Hans yngre og eldre bror er også på respirator av samme grunn, faren er i øyeblikket blind pga øyeskader ( vet ikke om det er permanent) Moren er visst i en slags sjokktilstand, ikke kontaktbar. Kaotisk med andre ord, og de trenger bøttevis av forbønn. (X) forteller at hele landet er i oppløsning, folk blir angrepet på gata, hjem blir robbet, all companies are closed. telefon og nett virker bare av og til. Helsesystemet er slik at alle må betale for behandling, og det finnes ikke penger…..”

Vi vet hva militante islamister var i stand til å gjøre mens Mubarak og hæren ennå hadde full kontroll. Vi husker bombeeksplosjonen utenfor al-Qiddissin-kirken i Alexandria første nyttårsdag, som drepte 21 mennesker og såret 70. Enkelte aviser har dekket tragedien som skjedde 30. januar, der to koptiske familier i Minya-provinsen ble angrepet i sine hjem av islamistgrupper og hvor elleve personer ble drept. Store og spektakulære hendelser som blir lagt merke til, men som likevel bare er toppen av isfjellet. For det triste faktum at kristne i Egypt daglig utsettes for diskriminering og overgrep fra såvel myndigheter som den jevne egypter er altfor lite påaktet her hjemme. Landet ligger på en 19. plass på Åpne Dørers liste over land hvor det er vanskelig å være en kristen.

I gledesrusen over at Egypt ser ut til å få et demokratisk styresett er det derfor viktig å huske at demokrati ikke er noen garanti for at alle grupper får rettferdig behandling. Pakistans skammelige behandling av sin kristne befolkning burde være en påminnelse om nettopp dette. Og når 84 % av Egypts befolkning støtter dødsstraff for å forlate islam, ifølge en meningsmåling gjort av Pew Research Center i desember, så gir det grunn til bekymring.  Hærens angrep på et kloster utenfor Kairo onsdag 23. og torsdag 24. februar hvor 19 mennesker ble skadd – som avisen Vårt Land melder om – gjør meg heller ikke mer rolig for situasjonen.

Testen for de nye demokratiene i Nord-Afrika vil ikke være om de klarer å motivere folk til å stemme, eller om folkevalgte politikere klarer å danne regjering. Testen vil være hvordan flertallet behandler sine minoriteter. Berberne og kabylene i det meste av Nord-Afrika. Eller de kristne kopterne i Egypt. Eller også de evangeliske kristne, som både i Egypt og andre land i Nord-Afrika blir utsatt for stadige overgrep. Og iveren over at diktatorer blir styrtet må ikke overskygge hensynet til de svakeste – som er disse lands minoriteter.

Neida, jeg er ingen festbrems. Jeg unner det egyptiske folk frihet og demokrati. Men jeg unner også landets kristne befolkning – som har vært en del av landets historie fra lenge før araberne tok landet med makt på 600-tallet – skal bli betraktet som likeverdige og kunne delta i samfunnslivet på like fot.  Det er langt fram, så langt fram at det trengs både bønn og politisk press.

Bønnen kan jeg godt ta meg, av, bare norske utenriksmyndigheter tar ansvar for det politiske presset

Kamp mot tvangssekularisering!

- - - - - - - - - - - - -

Sterke krefter ønsker å tie Gud og gudstro ihjel. Vi ser det når fotballspilleren Wayne Rooney nektes å snakke om sin kristne tro under pressekonferanser, vi ser det når pressesjefen i Human-Etisk Forbund kaller skolegudstjenester et brudd på menneskerettighetene og når skolelag nektes å ha møter i skolens lokaler fordi det virker “ekskluderende”.

Personlig kan jeg lett komme på grovere menneskerettighetsbrudd enn skolegudstjenester, og er langt mer redd for det Ap-representanten Hadia Tajik kaller religiøs analfabetisme. Som blir resultatet om Rooney nektes å snakke om det som er viktig for ham, eller om prester skal tvinges til bare å snakke om været.

I Norge rope Human-Etisk forbund et varsko mot skolegudstjenester – og kaller skolegudstjenester ”et klart brudd på det menneskerettighetene krever av slike institusjoner”. På tross av mulighetene for fritak. For skolene skal være nøytrale, må vite, og “skille mellom kunnskapsformidling og religionsutøvelse“, som pressesjef Jens Brun-Pedersen i Human-Etisk Forbund uttrykker det.

Som om kunnskap i seg selv er nøytralt, eller formidles i et nøytralt rom. Eller som om det er nøytralt å la være å snakke om Gud.

Sterke krefter ønsker å gjøre Gud til tabu
Men det finnes sterke krefter som forsøker å gjøre Gud til tabu. Religion er en privatsak, gjentas det – igjen og igjen. Tro gjerne på Gud, men hold kjeft om det. For det eneste som er nøytralt, er å unnlate å nevne Gud. Late som om han ikke finnes. Med andre ord; den praktiske, dagligdagse ateismen. Hvor det å snakke om Gud er omtrent som å prompe høylydt i et fint familiefellesskap…..

Eller, som varaordfører Aud Kvalbein i Oslo nylig uttalte om RLE-faget: “RLE som fag har….fremmet en sekulær ateisme som en slags verdinøytralitet, som står over alle andre religioner, noe som alle skal godta. Men verdinøytralitet finnes ikke.”

Snodig, forresten. Politisk frihet definerer vi som retten til å agitere for hvilket som helst politisk syn man vil. Religiøs frihet defineres som min rett til å kreve at du skal holde kjeft.

Mennesket søker Gud!
For sannheten om mennesket er at mennesket overalt og til alle tider har forholdt seg til Gud. Søkt etter Gud. Lengtet etter Gud. Det som Pascale kalte ”en uendelig avgrunn som bare kan bli fylt med en som selv er uendelig og og uforanderlig, med andre ord av Gud selv”. Man kan kalle det en feilkonstruksjon, en genetisk feil eller kanskje en ”tvangsnevrose som kan overvinnes” (Freud), om man ønsker. Men lengselen etter Gud er like fullt en realitet.

Det samme gjelder for barn. Barn tror. Tro på Gud trenger ikke å læres, men kan avlæres. Om Gud ikke nevnes, eller om tro latterliggjøres, eller om barns behov for en høyere mening dysses ned og forties, så kan barn komme til å tro at Gud er en dum greie som noen har funnet opp for å tjene penger. Men i utgangspunktet har barn en tro.

Hva er egentlig “nøytral kunnskapsformidling?”
Så hva da når barn lærer om verdens tilblivelse som en herlig blanding kjemikalier, som tilfeldigvis endte opp med å bli en verden full av dyr og planter? Og hvor Gud ikke nevnes med et ord? Er det nøytral kunnskapsformidlig – slik Brun-Pedersen ønsker det – eller er det en form for statsfinansiert hjernevask? Når man – eksplisitt eller implisitt – gir uttrykk for at alt i tilværelsen kan forklares med kjemi eller fysikk, tar man barns undring og refleksjon på alvor, eller begrenser man barns intellektuelle utfoldelse ved å servere ferdige svar? Når barn med den største selvfølgelighet lærer om sex som om det skulle være en gymnastisk øvelse, uten tanke for hva mennesket har tenkt og lært seksualiteten tidligere, er det kunnskapsformidling eller holdningstvang? Når en lærer med stor frimodighet kan formidle at ”jeg tror ikke på det tullet der”, mens en kristen lærer av frykt for reaksjoner knapt tør å nevne at han tror, er det nøytralitet eller konformitetspress? Og slik kunne vi fortsette.

Hva med USA?
Og i sitt forsøk på å argumentere for en”nøytral” skole skyver Brun-Pedersen USA foran seg – dette er ”slik USA har praktisert sin skolepolitikk i alle år”, sies det. Uten å nevne at Gud er langt mer til stede i amerikanske skoler enn norske – men uten den konfesjonelle forankringen man gjerne har i Norge. For bakgrunnen for de amerikanske reglene er slettes ikke er at barn skal skjermes fra å høre om Gud, men at lappeteppet av amerikanske kirker er slik at ingen kan eller skal ha noen forrang framfor noen annen. I Norge er faktisk de aller fleste barn fortsatt medlem av Statskirken (nei, ikke mine) og bør kunne bli invitert til skolegudstjeneste uten de store protestene.

Heller moskébesøk enn tvangsateisme
Og, for min egen del må jeg tilføye: Jeg vil heller ha en skole hvor mine barn må reise både til kirker og moskeer, framfor et samfunn hvor man later som om tro på Gud er avlegs og unaturlig. Om barna mine får høre andre ting om Gud enn de gjør hjemme, så gir det oss en god anledning til å snakke om tro. Den anledningen burde Jens Brun-Pedersen og andre heffere også gjøre, uten å rope om menneskerettigheter hver gang. Det finnes faktisk større urettferdigheter å rope opp om enn at barn får høre om Gud.

- - - - – - - - - - – - – -

“Ikke gjør dette hjemme” kontra “trekant”

- – - - - - -- - -

NRK har fått massiv kritikk for sitt nye program – “ikke gjør dette hjemme”. Kritikerne frykter at noen nettopp kommer til å gjøre dette hjemme – på tross av advarslene.  Hva så med “Trekant”, som fikk gå fullstendig uten advarsler?

I programmet “Ikke gjør dette hjemme” blir seerne i ett sett fortalt at “dette må du ikke gjøre hjemme” eller “dette må du ikke prøve selv”.  Folkeopplysning, med andre ord. Programlederne gjør én ting, men råder seerne til å gjøre noe annet. Og diskusjonen går på om en advarsel er nok, eller om svake sjeler likevel vil fyre opp raketter i dagligstuen.

Kontrasten til  programmet “Trekant” kunne ikke vært større. I Trekant utforskes seksuelle miljøer og seksuell praksis – uten at man en eneste gang blir fortalt at “dette må du ikke gjøre hjemme”. Fraværet av gode retningslinjer og refleksjon rundt hva sex gjør med menneskers følelsesliv er rett og slett påfallende. Når det gjelder bruk av raketter blir vi tydelig fortalt hva som er lurt og ikke lurt, når det gjelder sex er det eneste budskapet at man skal “finne sine egne grenser”.

Jeg har i et tidligere blogginnlegg argumentert for at det unge mennesker virkelig trenger når det gjelder seksualitet, er kunnskap om hvordan man skal bygge sunne familier hvor man er tilfreds med én partner hele livet. Til beste for en selv, til beste for eventuelle barn og til beste for samfunnet. Og min påstand er fortsatt at tankeløse programmer a la Trekant nettopp er med å bryte ned unge menneskers evne og vilje til å leve i stabile forhold.

La meg kort nevne noen opplagte skadevirkninger av uhemmet sex som NRK burde ta inn over seg:

-          Sexavhengighet – en diagnose på frammarsj, kjennetegnet av en manglende evne til å motstå seksuelle impulser. Sexavhenighet er – selvsagt – økende i et samfunn uten evne til å tenke klart rundt seksualiteten, og behandlingstilbudet øker radikalt.

-          Pornoavhengighet – tilsvarende som over, en manglende evne til å motstå pornografi. Til fortvilelse for den det gjelder, til glede for en kynisk og menneskeutnyttende industri. Og som over – jo mer man eksponeres, jo større er sannsynligheten for avhengighet.

-          Prostitusjon og trafficking. Trafficking – eller prostitusjonsslaveri – er et av det moderne samfunnets store svøper med enorme menneskelige og samfunnsmessige konsekvenser. Og selv om ingen skal beskylde Trekant for direkte oppfordring til kjøp og salg av sex, så skal ingen fortelle meg annet enn at promotering av strippeklubber og fri sex også bryter ned motstanden mot kjøp og salg av sex.

-          Sexpress og utnyttelse i vennerelasjoner. De sosiale mekanismene i ungdomsmiljøer er kompliserte nok som de er, og alle ønsker å være likt og bli akseptert. Et budskap som går på at sex mellom kjærester eller venner kan være en naturlig ting, åpner opp for sexpress og utnyttelse av unge jenter (særlig).

-          Utroskap. En av de viktigste faktorene bak skilsmissestatistikken er utroskap. Mennesker som har lært seg til å ha et stort antall seksualpartnere vil – selvsagt – være mer fristet til å være utro.

-          Kjønnssykdommer. I en episode av trekant besøkte programlederne en swingersklubb med gruppesex. Det bør være en kjent sak at sex med flere fører til en oppblomstring av kjønnssykdommer. Og selv om flere sykdommer kan behandles, så er det for eksempel lite kjent at for eksempel  Klamydia kan føre til sterilitet.

De menneskelige og samfunnsmessige skadevirkningene av sex på avveie er langt større enn feil bruk av raketter. Dersom “Ikke gjør dette hjemme” representerer en ny linje i NRK når det gjelder advarsler, så ser jeg for meg at dette må få konsekvenser for produksjonen av Trekant 2. Slik at vi hvert annet minutt blir fortalt at “det er ikke så lurt å prøve dette selv……”

Helter jeg vil ligne II

- – - - - - - - - - - - - - - - - - -

En imaginær blomst legges idag på graven til guvernøren i Punjab i Pakistan, Salman Taseer. Taseer ble skutt og drept 4. januar av sin egen livvakt  for sin motstand mot Pakistans nye og strenge blasfemilov.  Mer skulle det altså ikke til.

For oss er det kanskje en selvfølge at en folkevalgt politiker skal kunne være mot en lov som gir dødsstraff til mennesker som fornærmer islam, koranen eller profeten Muhammed. Slik er det altså ikke i Pakistan. Taseers standpunkt var kontroversielt, så kontroversielt at fryktet for sitt eget liv. Likevel ga han altså offentlig uttrykk for sin motstand mot loven.

“Blasfemi-loven er ikke en lov laget av gud, Det er en lov laget av mennesket. Loven gir de ekstreme og reaksjonære en unnskyldning til å angripe de svake og minioritetene”, skal han ha sagt. Han har også protestert mot dødsdommen til den kristne kvinnen Asia Bibi og kjempet mot forfølgelsen av Pakistans Ahmadiyya-muslimer.  Og denne uredde holdningen kostet ham altså livet. Som om ikke det var nok, ble Pakistans minoritetsminister – Shahbaz Bhatti, minoritetsminister i Pakistan og den eneste fra den kristne minoriteten i Pakistans regjering, den 2. mars skutt og drept av Taliban – også han fordi han var motstander av blasfemilovgivningen.

Er så dette en enslig ekstermist som har tippet over til terror, som man noen ganger kan få inntrykk av i den norske debatten? Dessverre, nei. For ikke før har drapet funnet sted før 500 såkalt “moderate lærde” kommer med en uttalelse som sier at “Ingen bør…….vise sorg eller sympati etter hans død, siden de som støtter blasfemi av Profeten, selv er blasfemiske”. Denne holdningen til annerledes troende har dype røtter i islamsk tankesett og teologi.

Jeg har også tidligere tidligere skrevet et innlegg om hvordan Pakistan som stat systematisk diskriminerer og forfølger annerledes troende, samt uttrykt meg kritisk til Norges naive støtte til pakistanske koranskoler. Pakistan trenger sårt en forandring, men når til og med de som forsvarer de svake gjør det med fare for sitt eget liv, så sier det litt om hvor lang vei det er fram. Men ære være de som likevel – og med livet som innsats – forsvarer de svake. Taseers rakryggede eksempel burde tale høyt og tydelig til enhver samfunnsaktør her i det høye nord om å stå opp mot urett, selv om det koster.

Vi lyser fred over Salman Taseers minne!

Hva med Pakistans minoriteter?

- – - – - - - - - - - - - - - - - -- -

Det er ikke vanskelig gi sin fulle støtte til Abid Raja når han oppfordrer til en rausere holdning overfor Pakistans flomofre. Pakistan vil trenge all den hjelp de kan få – både til akutt nødhjelp og hjelp til gjenoppbygging. Og for Norge – som i flere tiår har mottatt hardt arbeidende mennesker fra Pakistan som har vært med å bygge opp dagens Norge – burde en slik hjelp være selvsagt.
Samtidig burde dette være en gyllen anledning til å stille betingelser for bistand – for eksempel at Pakistan skal slutte å forfølge sine egne minoriteter.

En gruppe danske kirker og misjonsselskaper har nettopp startet innsamling til de flomrammede kristne i Pakistan spesielt, og uttaler i den forbindelse at “Vårt mål er å sikre en rettferdig fordeling av nødhjelp slik at den også når fram til de kristne som dsikrimineres og undertrykkes i det muslimsk-dominerte samfunnet“.  At dette er tilfelle, bekreftes av Biskop Humphrey Peters i Church of Pakistan, kom nylig med følgende uttalelse, gjengitt i Christianity Today:
«We are sure that some countries will come forward with aid packages, but hardly anything will reach the minority Christians. Do keep us in your special prayers.»  Av samme grunn oppfordrer derfor presidenten i Christian Congress, Nazir Bhatti, å gi spesielt til de kristne.

Biskopens uttalelser, og de danske bekymringene,  er  ikke grepet ut av luften. For de ukjente og ofte glemte ofrene i Pakistans islamifiseringsprogram – raust sponset av saudiarabiske oljemillioner – er de religiøse minoritetene. Som landets fire millioner ahmadiyya-muslimer, som ved lov blir nektet retten til å kalle seg muslimer. Eller de kristne.

La oss ta de kristne. De kristne i Pakistan utgjør en liten minoritet av den totale befolkningen, kanskje bare rundt to til tre prosent. Likevel snakker vi om drøyt tre millioner mennesker som nektes helt grunnleggende borgerrettigheter, og som i tillegg blir diskriminert og trakassert på det groveste:

• Kristne er ofte henvist til dårlig betalte jobber som hushjelper og vaktmestre, de blir sett på som urene av resten av befolkningen og holdes i fattigdom i slumlignende ghettoer. Dette nyhetsinnslaget fra en kristen ghetto i Islamabad forteller egentlig alt.
• Falske anklager om f.eks. blasfemi blir ofte til fellende dommer, idet Pakistans sharia-lover tar mer hensyn til muslimers vitneutsagn enn kristnes. Nylig fikk 30 år gamle Asia Bibi dømt til døden for blasfemi – for å ha uttalt at “Jesus døde for dine synder – men hva har Muhammed gjort for deg?”
• I en foreslått lov fra 2006, som ennå ikke er ferdigbehandlet i Nasjonalforsamlingen, foreslås det dødsstraff for muslimske menn som vender seg bort fra Islam – for eksempel ved at de konverterer og blir kristne. Kristne kvinner slipper med livstidsstraff. All eiendom vil bli beslaglagt.
• Overgrep og voldtekt mot kristne kvinner aksepteres av mange og blir ikke etterforsket på linje med andre overgrep.

Den svenske avisa Dagen gjorde nylig et intervju med en pakistansk bibelskoleelev i Stockholm, Jabran Inyat. Han forteller at “muslimer i de flesta moskéer i Pakistan blir uppmanade att döda kristna“, og han fortsetter: “Folk vet att inget händer dem om de skjuter kristna. Starka krafter skyddar mördarna eftersom polis, åklagare och domare, alla är muslimer“.

Bistand har ofte vært knyttet til krav om reform hos mottakeren. Hvorfor ikke stille krav til Pakistan om at alle landets borgere skal behandles likt etter loven? At sharia-lovenes rangering av borgere etter tro må endres? Om at midler til gjenoppbygging må nå alle, også landets religiøse minoriteter? Om at den foreslåtte loven om dødsstraff for frafall fra islam blir trukket?

Raja mener nordmenn har mindre empati med muslimer enn med andre utsatte grupper. Det kan så være, og det burde absolutt ikke være sånn. Likevel er det kanskje enda mer påtrengende å etterlyse større grad av empati fra pakistans muslimer overfor landets ikke-muslimske befolkning. Flom eller ikke.

Andre kilder:

• Norsk Misjon i Østs nyhetsside om trosforfølgelse i Pakistan
• Åpne Dørers landsprofil for Pakistan
• Åpne Dørers nyhetsartikler om trosforfølgelse i Pakistan
• “Urolig for Pakistans kristne” – fersk artikkel fra Norsk Misjon i Øst

Det siste ungdommen trenger

- - - - - - - - - - -- - - - - - - -

 

For å slippe å drive reklame for trekant har vi inkludert et alternativt trekant-bilde

NRK har satset stort på sitt sexopplysningsprogram for ungdom – Trekant. Tydeligvis er inngående kunnskap om sexleketøy, fetisjer, sjekketriks og intimbarbering det tenåringer trenger.  Eller er det kanskje NRK 3 som trenger seertall?

En ting er ihvertfall sikkert. NRKs image som allmennkringkaster og folkeopplyser er definitivt og effektivt avlivet. For det er et langt steg fra Ingrid Espelid Hovigs forsøk på å bedre nordmenns kosthold og til NRK3s rundtur til pornosjapper og sjekkesteder. Og når det gjelder sex og samliv, har ungdommen behov for alt annet enn den type seksualopplysning som oppfordrer unge mennesker til å teste ut enhver grense.

Vårt største samlivsproblem

For det største problemet for unge som skal ut og skape familier, er faktisk ikke at de kan for lite om sex. Det største problemet er at de ikke har lært å holde sammen. Skilsmissetallene våre er historisk høye og har menneskelige og økonomiske konsekvenser som burde skremme den mest frisinnede. Skilsmissebølgen fører til konflikter og sår, farløse og ofte traumatiserte barn og psykiske problemer hos de involverte. I tillegg til de personlige kostnadene har vi samfunnsmessige kostnader i form av sykedager, rettssaker, rusproblemer og atferdproblemer hos barn som ingen ennå har turt å regne på.
For tallene er store. I tillegg til de 10.000 ekteskapene som går i oppløsning – hvert år – så kommer også alle samboerforhold som ryker. Statistisk Sentralbyrå opererer for eksempel med et anslag på 27.000-30-000 barn som årlig rammes av samlivsbrudd .

Hva med et opplysningsprogram som promoterer trofasthet? Hvis det først er opplysning man er ute etter? Et program som lærer hvordan unge kan leve ut sitt seksualliv i forhold til én, og forbli trofast gjennom livet? Litt færre seere, kanskje, men opplagt mer nyttig enn pusteorgasmer og tennetips!

Hva skaper stabile familier?

Stabile og sunne familier er faktisk en forutsetning for at et samfunn skal fungere godt. Men hva skal egentlig til  for at unge mennesker lykkes i å holde sammen? Eller, hva er det som gjør at det ikke fungerer?

Spørsmålet er – selvsagt – sammensatt. Men internasjonale undersøkelser tyder på at utroskap  – direkte eller indirekte – kanskje er den viktigste årsaken til at forhold bryter sammen. Mellom mellom 20 og 50% av alle skilsmisser kan sannsynligvis spores tilbake til denne faktoren alene.

Dersom dette stemmer: Tror vi at evnen og viljen til å være trofast styrkes eller svekkes av at man har mange seksuelle erfaringer før man stifter familie?  Tror vi holdninger som kommer til uttrykk i Trekant og tilsvarende kilder øker eller minker motivasjonen til å gjennomleve vanskeligheter sammen, eller til å gå gjennom perioder med avholdenhet på grunn av graviditet, barnefødsel, sykdom eller depresjon? Tror vi det blir lettere eller vanskeligere å forsone seg med at ektefellen blir eldre og mindre fysisk attraktiv?

Hvordan velger vi den beste livspartneren?

Ikke alle er like heldige med valg av livspartner. Å finne en som en passer sammen med og kan tenke seg å dele livet med er viktig, og har å gjøre med fryktelig mange andre ting enn tenning. Det har – først og fremst – å gjøre med lynne, interesser, kommunikasjon, holdninger og humor. Å finne rett livspartner krever tid – at man har tid til å bli kjent med hverandre, bli gode venner og finne ut av hvem den andre er.
Problemet med bare å havne i samme seng – enten dette skjer på en fuktig fest eller i mer verdige former – er at det oppstår en dyp følelsesmessig involvering mellom to mennesker på helt feil stadium i forholdet. Denne følelsemessige og åndelige bindingen er så sterk at Bibelen kaller det å bli “ett”, eller “én kropp” (1. kor. 6, 16). Det som skulle vært et hyggelig, nusselig kjæresteforhold er blitt noe blodig alvorlig – fordi de har ligget sammen, og blitt én kropp. Og å rive en kropp i to r vanskelig uten at det blir store sår. Derfor velger mange å fortsette i et forhold som er etablert på et sviktende grunnlag.

I det hele tatt – å basere et samliv på en seksuell forening – noe som skjer så altfor ofte – kan sammenlignes med å kjøpe et hus i fylla. Det som ser bra ut idet man undertegner kontrakten, kan vise seg å være et forhastet feilkjøp. Og det ser man først  idet alkoholgehalten synker.

Hva gjør vi for å beskytte unge for unødig press?

Vi vet at voldtekter og seksualisert vold har vært et økende fenomen i ungdomsmiljøer. Og selv om mange forståsegpåere legger skylden på økt alkoholbruk, kan det være at de overser en faktor som kan være minst like viktig – det faktum at seksuelle sperrer er brutt ned, og at unge gutter tror de bare kan forsyne seg.
Og igjen – tror vi holdninger som kommer til uttrykk i Trekant gjør situasjonen for unge jenter bedre eller verre? Tror vi det blir lettere eller vanskeligere for unge jenter å si “nei” når en halvfull bekjent egler seg på? Tror vi unge menn trenger grenser, eller tror vi at de vil misbruke den totale frihet? Enhver med et minimum av kjennskap til hvordan unge gutter er skrudd sammen vet nemlig at svært mange unge gutter vil prøve seg så fort de tror det er greit. Dersom kulturen og NRK forteller dem at det er greit – øker det eller minker det sexpresset? Har NRK og andre tatt inn over seg det faktum at de faktisk forsurer og vulgariserer unge jenters hverdag, og at de eksponerer dem for utnyttelse  og seksualisert vold? Sannsynligivs ikke. “Sexpress, det har jeg ikke tenkt på”  skal nemlig programansvarlig Håkon Moslet ha sagt i en debatt på Litteraturhuset 11. november.

Hvorfor blir det kristne ekteskapssynet fortrengt og fortiet?

Vi har en ekteskapslovgivning og et seksualsyn som har vært påvirket av kristen tankegang i tusen år. Det kristne seksualsynet har vært samfunnsbyggende og gagnlig for vårt folk, på tross av enkelte ufullkommenheter*, og har vært en av bærebjelkene i  samfunnet vårt .  I vår tid er vi vitne til at denne bærebjelken – uten debatt, god forskning eller folkeavstemming – blir nedvurdert og motarbeidet. Det er dette vi kaller den seksuelle revolusjonen – selve den tanken om at seksualiteten skal utprøves overfor enhver og på en hvilken som helst måte.

Skjønt – først og fremst snakker vi ikke om et kristent ekteskapssyn. Først og fremst snakker vi om at enhver stor sivilisasjon har hatt et syn for ekteskap, familie og troskap mellom ektefeller. Hos oss har det gitt seg uttrykk i en lovgivning og en kultur hvor utroskap blir fordømt og polygami har vært forbudt, men selv i andre kulturer er polygami definert som et unntak for velstående .  Utroskap og løse seksuelle forbindelser har i andre kulturer i verste fall blitt tolerert, eller det har blitt implementert på menns premisser som et undertrykkende element overfor kvinner. Systematisert utroskap, og en orgie av løse forbindelser, er en sjeldenhet i verdenshistorien.

Derfor er det underlig at vi har latt det skje. Det er underlig at fri talsmenn fri sex så totalt har fått overta manesjen for fritt å framføre sitt budskap om at seksualdriften kun er et nytelsesmiddel totalt uten bivirkninger. For det er den faktisk ikke.

Hva vi trenger – mennesker som står opp for det monogame og livslange samlivet

Det Norge trenger, er ikke flere programmer av typen Trekant. Ei heller en seksualundervisning i skolen som reflekterer en åpen og prøvende holdning til alt som har med sex å gjøre. Heller ikke helsesøstre som lærer elevene at “alt er normalt”. Dette er løgnpropaganda som så altfor lenge har fått råde.
Det vi trenger, er menn og kvinner som står opp for det monogame, livslange samlivet. Som ser gleden og nytten ved å være kjærester uten å ligge sammen. Som lover hverandre troskap. Som er tydelige på at de ønsker å bygge solide familier hvor barn kan få vokse opp i trygghet. Som er villige til å gå på kurs eller gå i rådgivning for å komme gjennom problemer. Som lærer seg til hvordan de kan vanke på julebord uten å havne i seng med en brisen kollega. Som ser at spenningen ikke ligger i seksuelle opplevelser med stadig nye mennesker, men stadig nye seksuelle opplevelser med det samme mennesket. Det vi trenger, er menn og kvinner som ønsker å bli gamle sammen og støtte hverandre til siste slutt.

Dette er mitt ønske. Og jeg skulle inderlig ønske at det også var et ønske hos våre myndigheter – og hos NRK.

*Nei, alt har ikke vært perfekt, og forkynnelsen har i lange perioder vært seksualfiendtlig og  paternalistisk (noe Bibelen ikke er – les for eksempel  1. korintebrev. 7, 3-5 eller efeserne 5, 31-33 hvor Paulus snakker varmt om det å gi seg hen til hverandre. Se også gjerne mitt blogginnlegg om historieforfalskning rundt det kristne ekteskapssynet.

Minaretforbud og burka-nekt – i et litt større perpektiv

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - – - -

Den norske imamen Basim Ghozlan, som i Norge er mest kjent for at han har forsvart selvmordsbombing og protestert mot Holocaust-markeringer, mener et forbud mot minareter sender feil signal til muslimske land om at de ikke lenger skal tillate bygging av kirker.

Ghozlan utfordres herved til å legge fram liste over muslimske land som faktisk fritt tillater bygging av kristne kirker. Det burde være en enkel oppgave, for denne listen er ikke lang. Og sett i forhold til den diskriminering og forfølgelse kristne i muslimske land utsettes for, er faktisk et minaretforbud – eller hijab-forbud – for ingenting å regne.

Ikke misforstå. Kristenmanns Blogg har lite til overs for minaretforbud. Vi synes at å brenne koranen er respektløst. Vi forstår at burka er problematisk, men ser ikke de store problemene med hijab.

Men ting må settes i perpsektiv. Og særlig når muslimske ledere roper opp religionsforfølgelse. For burkanekt og minaretforbud blirfaktisk litt puslete sammenlignet med den brutalitet som annerledes troende i muslimske land blir usatt for – hver dag! Denne brutale virkeligheten er det få nordmenn som kjenner, ikke minst fordi mediene driver en form for selvsensur i frykt for å skape fronter mot muslimene (se forøvrig fagbladet Journalistens åpenhjertige  innrømmelse av dette). For ifølge Åpne Dører s.k. forfølgelsesliste er sju av de ti verste land når det gjelder forfølgelse av kristne muslimske land. Ikke bare forfølges de av myndighetene, men de er i tillegg også utsatt for overgrep fra nær familie, fra landsbymobben eller fra islamittisk milits.

La oss derfor – for sammenligningens skyld – lage en oversikt som viser noen sentrale, muslimske land og deres forhold til trosfriheten:

Egypt. Voldshandlinger mot annerledes troende blir ofte ikke etterforsket. Kirker nektes bygget under en rekke forskjellige påskudd. Landets koptiske kristne er anerkjent, men nektes å misjonere overfor muslimer. Kristne, jøder og bahai-troende diskrimineres, trakasseres og overvåkes av den statlige sikkerhetstjenesten. Mange offisielle stillinger er forbeholdt muslimer. Muslimer som konverterer (bytter tro) blir nektet legitimasjonspapirer som viser at de ikke er muslimer, og mange blir utsatt for trusler og vold. På tross av dette blir forfulgte kristne fra Egypt ofte nektet beskyttelse i Europa (les bl.a. Seti Zaki Shenoudas historie i forbindelse med at han nylig ble nektet asyl i Sverige), og koptiske kirker i Sverige utsettes for trusler.

Pakistan. Landets blasfemilover gjør at kristne og andre minoriteter blir anklaget og fengslet for blasfemi – i stor stil. Nylig ble en kvinne dømt til døden for blasfemi – dømt for å si retorisk at “Jesus gikk i døden for dine synder- men hva har Muhammed gjort for deg?”  Angrep mot religiøse minoriteter blir ofte ikke etterforsket. Misjonering overfor muslimer er forbudt. Jenter med kristen bakgrunn kidnappes og tvangskoverteres. Landets sharia-lover, som gjør vitnesbyrd fra annerledes troende mindre verdt enn muslimers, gjør at for eksempel voldtekter mot kristne kvinner sjelden fører fram i rettsapparatet.

Saudi-Arabia. Landets innbyggere skal være sunni-muslimer. Konvertering straffes med dødsstraff. Utenlandske statsborgere får lov å praktisere andre religioner, men kun i det private rom. Kirkebygg er totalforbudt – samtidig som Saudi-Arabia paradoksalt nok får sponse bygging av moskeer i andre deler av verden (og har blant annet forsøkt seg på lille Norge).

Indonesia. Trosfrihet er garantert etter grunnloven. Kristne er likevel utsatt for trusler, fengslinger, drap samt stenging og bombing av kirker. Flere kristne sitter fengslet for å ha ”krenket islam”, dvs. å ha evangelisert åpenlyst. På begynnelsen av 2000-tallet ble flere tusen kristne drept. En gruppe kristne som nylig måtte flykte fra sine hjem like utenfor Jakarta, har henvendt seg til Indonesias president for å få en garanti for at de skal kunne utøve sin kristne tro fritt. Og til en slik hverdag velger altså svenske myndigheter å sende en indonesisk kristen familie, som har opplevd å få et av sine barn kidnappet av muslimske ekstremister.

Marokko. Misjonering og utdeling av religiøse skrifter som ikke er muslimske er forbudt. Konvertitter kan bli arrestert eller nektet pass. Forbrytelser mot kristne blir ofte ikke etterforsket. Konvertitter risikerer – som i svært mange muslimske land – å bli utstøtt av sine familier. Markokko fortsetter å utvise kristne hjelpearbeidere fordi de mistenkes for å ha drevet misjon (som også burde være tillatt).

Nigeria. Nigeria har et skjørt demokrati bestående av en overveiende kristen befolkning i sør og muslimsk i nord. I nord er det blitt innført sharia-lover i mange delstater som blir brukt mot de kristne. Der er det begrensninger i å bygge kirker, kristne hjem blir angrepet og kirker brent. kristne blir truet, slått, voldtatt og drept, og mange har flyktet fra nord. Det finnes også muslimske ekstremistgrupper som ønsker å islamisere hele Nigeria og innføre sharia-lover i hele landet. (Kilde: Åpne dører ).

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10020672

Iran. Kristne arresteres og tortureres. Konvertering er forbudt og dødsstraff idømmes nå for menn som konverterer. Kvinner som konverterer kan få livsvarig fengsel. Enkelte historiske kirkesamfunn får være i fred, forutsatt at de ikke driver evangelisering og ikke forkynner på farsi (persisk).

Irak. Iraks kristne flykter fra et regime som er ute av stand til å beskytte dem mot radikale islamske grupper. Siden den amerikanske invasjonen i Irak har halvparten – 500.000 – av landets kristne flyktet fra landet. Landets islamittiske milits har trappet opp angrepene på de kristne. 70-80 kristne er blitt drept i løpet av de siste par månedene av 2010. Situasjonen er blitt så ille at ledere for det jødiske Simon Wiesenthal-senteret sammenligner situasjonen med forfølgelsen av jøder i Irak på -30 og -40-tallet.

Jemen. Trosfrihet for historiske kirker, men konvertering er forbudt. Konvertitter risikerer fengselsstraff og tortur. Oppføring av kirkebygg (!) er underlagt strenge restriksjoner.

Til slutt - Libya – selve landet hvor lederen Muhammar Gadaffi oppfordrer til “hellig krig mot Sveits med alle midler” (VG) – hvordan står det til med trosfriheten der? Vel – trosfrihet og forsamlingsfrihet er begrenset, myndighetene har en lang historie med konfiskering av kirkebygg og bestemmer hvor mange kirkebygg de kristne skal få ha i hver enkelt by. Evangelisering av muslimer er forbudt; ghanseren Daniel Baidoo ble for eksempel i 2001 dømt til 25 års fengsel for å ha delt evangeliet med muslimer….

- - - -

Islamsk Råd i Norge har i en fellesuttalelse med Mellomkirkelig Råd vedtatt at at ”alle fritt skal kunne velge sin tro”. Vi håper og tror at Islamsk Råd faktisk mener dette. Da bør de også kunne vise engasjement når det gjelder den massive forfølgelsen av annerledes troende i muslimske land. Det gir større troverdighet enn å klage over minimale innskrenkninger i trosfriheten for muslimer i Sveits!

Kilder:

• Annual report of the United States Commision on International Religious Freedom
• Voice of the Martyrs - www.persecution.org
• Åpne Dører Norge – www.opendoors.no
• Norsk Misjon i Øst – www.nmio.no

- - - -

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Seti Zaki Shenouda

Israelske eller saudiarabiske poteter?

- - - - - - -

I går havnet jeg i et aldri så lite etisk dilemma. Jeg skulle kjøpe poteter på Rema. Valget sto mellom israelske og saudiarabiske nypoteter. Ikke var det mulig å kamuflere valget mitt bak forskjell i pris heller, idet begge slagene kostet 17.35 pr. kilo.

Skulle jeg kanskje kjøpe en pose israelske poteter?  Israel, en av de få demokratiske stater i sin region, med stor grad av trykkefrihet, talefrihet og trosfrihet, men som altså har gått til aktiv og brutal blokade av et regime som har som uttalt mål å utslette staten Israel. Dette regimet bruker Iran som våpenleverandør og skyter stadig raketter over den israelske grense.

Eller skulle jeg kjøpe saudiarabiske poteter? Saudi-Arabia, som ifølge Amnesty har sikkerhetsstyrker som opererer som dødsskvadroner, som bruker lemlestelse, steining og halshugging som en del av sin straffepleie, som fyller sine fengsler med politiske fanger og som dessuten har dødsstraff for saudiere som ønsker å bli kristne. Et land hvor kvinner ikke får kjøre bil, et land som ikke tar imot politiske flyktninger og  har et stort antall fremmedarbeidere som er bortimot rettsløse.

For Kristin Halvorsen og Bård Vegar Solhjell – begge øvrighetspersoner jeg burde lytte til – burde jeg sannsynligvis kjøpe posen med de saudiarabiske potetene. Min egen samvittighet tenderte til å mene det motsatte. Og som nordmenn flest liker jeg ikke å stå for noe som er politisk ukorrekt.

Dermed var jeg midt oppi det gamle dilemmaet – øvrighet eller samvittighet?

For meg ble det imidlertid ganske klart. Det ble pizza.

- - - - - - - – - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - – -

Du skjønner, kristne er faktisk ganske fredelige mennesker….

- – - – -

Til stadighet leser vi om at kristne mennesker blir diskriminert, trakassert, fengslet og massakrert. Ofte uten de store overskriftene eller reaksjonene. Tallene er usikre, men man opererer med et anslag på ca. 160.000 kristne som hvert år må bøte med livet på grunn av sin tro. Et-hundre-og-seksti-tusen! Det er ganske mange mennesker, uten at avisoverskriftene helt klarer å henge med.

Og ofte framstiller media udet som om det er ”sammenstøt mellom ulike religiøse grupper”. Definert, klassifisert, stemplet som uinteressant og ferdig med det. Vi vet jo at disse ”relliøse” krangler, eller hva? Og hva de krangler om er ikke godt å vite alltid….

Det media ikke ser, er at det i at overveiende grad er kristne som blir forfulgt. Ja, kristne er faktisk den mest forfulgte trosgruppe i verden. Og de tar som regel ikke igjen. Selvsagt – unntak finnes – hvem klarer i lengden å se på at venner og familie blir drept uten å kjenne trang til hevn – men svært ofte er det de kristne det går utover.

Kristne, som av mange blir betraktet som intolerante, undertrykkende og maktsyke, er faktisk ganske fredelige mennesker som ofte finner seg i å bli diskriminert og forfulgt. Fordi de har en herre som sa at man skulle vende det andre kinn til (mat. 5, 39). Som sa at ”har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere (Joh 15,20). Som sa at ”salige (=lykkelige) er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld”. Kristen tro er faktisk ganske fredelig.

La meg gi et eksempel. Dagbladet  2/8 2009 hadde en artikkel med tittelen ”Kristne angrepet og brent levende i Pakistan”. En fryktelig hendelse hvor en gjeng muslimer – igjen – har beskyldt de kristne for å ha skjendet Koranen og reagert med å brenne seks mennesker til døde. Ingen steder ser vi kristne gå til angrep på mennesker fordi Bibelen skjendes. Og eplekjekke Otto Jespersen fikk ustraffet brenne en bibel på torget i Ålesund, men hadde aldri turt å brenne Koranen på Grønland Torg.

Så hvorfor later våre samfunnskommentatorer som om all religion er like fredelig? Hvorfor gjør ingen en kvalitativ analyse av hva ulike religioner lærer, og dernest ser på hva de praktiserer, og så trekke sine slutninger av dét? Er det for mye forlangt av oppegående mennesker? Er det kunnskapsløshet, eller er det rett og slett god, gammeldags feighet som preger dem? Eller er det korstogsspøkelset som aldri mister sin virkning? (I parentes bemerket – korstogene kommer jeg til å skrive mer om en annen gang, og de var ille nok – men løsningen er ihvertfall ikke så enkel som at korsfarerne fant oppskriften på sin militære aktivitet i Jesu lære).

Vel – la oss ta en liten ekstra titt på artikkelen – for å vise at de kristne ikke bare er fredelige andre steder i verden, men faktisk ganske fredelige her i Norge også. Nederst i dagblad-artikkelen ble det lenket til en del blogger. En av bloggene hadde tittelen ”Endelig har muslimene gjort noe nytte for seg” – og med ingressen ”de har begynt å brenne kristne levende”. Bloggen ble stående – ingen meldte den eller krevde den slettet, tydeligvis.  Og det interessante spørsmålet er – hvor lenge ville en sånn lenke blitt stående dersom en gruppe homofile hadde blitt overfalt og brent levende – og noen la ut en tilsvarende blogg med tilsvarende ytringer? Hvor lenge ville bloggen blitt stående? Ville media ropt opp og forlangt opprydding fordi Dagbladet ikke slettet den?  Ville den blitt politianmeldt? Eller ville man latt den være i fred?

Jeg bare spør. Og du vet kanskje svaret…

- - - - - - - - - - - - - - - - -

 

Om nakenhet og åndsverk og sånt…..

- – - - - -

Offentlig blotting synes å ha blitt den nye risikosporten; og enten det dreier seg om deltagelse i film eller reality-TV, er det mange som angrer seg når opptakene har funnet veien til internett.  Ett eksempel er saken mellom Gørild Mauseth og NRK, om NRKs rett til å vise gamle filmscener der Mauseth opptrer naken på toppen av en haug med fisk. NRK vant – ”har rett til å vise nakenklippet”, med begrunnelse i sitatretten og ytringsfriheten. Mauseth tapte – med sin henvisning til åndsverksloven.

Ingen av partene stiller det grunnleggende spørs

Fisk - for bluferdighetens skyld her avbildet uten Gørild Mauseth på toppen

målet, nemlig: Var det dumt eller upassende å produsere denne scenen i første omgang? Eller mer generelt: Er det dumt å kle seg naken foran en haug med mennesker? Eller foran et kamera?  Vel, jeg synes faktisk det!

OK, jeg ser alliansen for meg. Produsenter, skuespillere og alminnelige skuelystne, reality-fans – alle som synes de har noe å tjene på nakenheten – rope og rive seg i håret over et så håpløst gammeldags standpunkt. For i vår tid kan man mene mye rart – men å mene at nakenhet hører hjemme på soverommet, og ikke på fjernsynsskjermen, er bare for sært. For lite 2009, liksom.

Men min påstand er at:

1. NRK burde hatt fintfølelse nok til å la være å forlange at en ung skuespiller skulle kaste klærne. Slikt gjør man rett og slett ikke, og;
2. Gørild Mauseth burde visst bedre og nektet å gi etter (Det var kanskje her hun burde kontaktet Skuespillerforbundet, ikke når skaden først er skjedd….)

Så la meg begrunne mitt noe surpompede standpunkt:

Nakenhet gir oppmerksomhet gir profitt……

Det har vært brukt mange flotte ord om nakenhet i film – fra de som selv produserer filmene. At det dreier seg om kunst. Eller kunstnerisk frihet. Eller kultur. Åndsverk. De dristigste kaller det til og med ytringsfrihet.

Meryl Streep sa for noen år siden at ”Det er hardere for dagens unge skuespillere enn det var for min generasjon. Uansett hvor talentfulle de er og hvor mange gode roller de spiller, er de ofre for en industri som ønsker å seksualisere dem. Tvinger dem til å kneppe opp skjorten ned til kjønnshårene.”

Sagt på en annen måte – nakenhet er viktigere enn talent. Seksualisering er viktigere enn rolletolkning. Kjønnshår – for idag må vel skjorta kneppes enda litt lengre enn før – er viktigere enn innhold.

Samme trend ser vi i pop-verdnen. Lanseringen av unge, kvinnelige artister dreier seg ikke om damen kan synge – det kan hun så likevel ikke – men om å få vist mest mulig av kroppens private deler, servert på en mest mulig delikat måte.

Enda mer patetisk er det med alle disse kjendisene som mister sex-videoene sine. For disse kjendisene – de tar opp sexvideoer, må vite, intime scener som de fleste av oss lar være private – og så går de rett og slett bort og mister opptakene. Akkurat som du og jeg mister nøkler. Oi, nå er den visst borte, og neste gang jeg ser den igjen så er den på  – internett! Og jeg får all den oppmerksomhet jeg måtte ønske, bare jeg uttrykker nok vrede over at videoen kom på avveie og truer med å saksøke de som tok den. Og vet du hva? Plutselig er jeg ikke lenger b-kjendis, men med på a-laget!

Var det noen som sa lettlurt?

For den nakne sannheten er at nakenhet selger. Og at vi lar oss lure. At produsenter og aktører må sprenge grenser for å få oppmerksomhet. At fokuset i markedsføringen blir mer og mer fokusert på selve nakenscenene, ikke på filmens innhold. Da kan man jo lure på hvor den kunstneriske friheten tok veien.

Og vi drukner i eksponert seksualitet. Og eksponert seksualitet dreier seg i svært liten grad om kunst, men i ganske stor grad om penger. Vi ser det i annonser, i musikkvideoer, på nettet, på fjernsyn, og – på film. Vi har en kinolov som nå tillater kjønnsorganer i bevegelse. Vi har kjente tv-serier som skildrer het homofil sex og realityserier hvor alt er tilrettelagt for å lure hjernetomme mennesker til å ha sex med hverandre for åpent kamera. Vi har kjendiser som viser mer og mer hud på den røde løperen – for uten det får de ikke den oppmerksomheten de ønsker.

Og vi lar oss lure – igjen og igjen. Til å tro at det dreier seg om kunstnerisk frihet. Eller åndsverk. Eller sitatrett. Eller ytringsfrihet. Eller at det faktisk sitter noen kjendiser rundt om som er rasende på de som stjal sexvidoen. Og forstår ikke at hele greia dreier seg om oppmerksomhet og atter oppmerksomhet. Og dermed profitt.

Den nakne sannhet – hvor nakenscenene finner veien

Men se, hva skjedde da NRK tok opp sexscene mellom Pia Tjelta og Mads Ousdal i forbindelse med ”Kodenavn Hunter”? En sexscene som sikkert var ment for å jage seertallene i været? Jo, kort tid etter sending er filmklippet å finne på et pornonettsted – nå lysnet en tanke, slik at man tydeligere ser hva som foregår.

Overrasket? Noen som tar den helt ut, og klipper ut bare de mest salgbare scenene, de som bare var ment for å skape oppmerksomhet og avisoverskrifter og større seertall? Selv om det faktisk ikke viser noe annet enn det den opprinnelige filmen viser, men nå tatt ut av handlingen. Om den da i det hele tatt hadde særlig mye med handlingen å gjøre. Og da er det visst ikke like moro. Produsenten, Anne Birthe Tørstad, uttrykte i den forbindelse at ”det er ulovlig å legge ut andres åndsverk og framstille det som porno”. Kanskje problemet var at åndsverket og pornoen var til forveksling likt.

Egentlig opplever de det samme som mang en ungjente har opplevd etter å ha kledd av seg foran et web-kamera; det som er digitalisert og lagret eies for evig på nettet…..

En liten test, som leseren kan gjøre selv: slå opp på google images, tast inn “Gørild Mauseth” og se hva som dukker opp. Bare for å antyde – det er ikke scener fra “Telegrafisten” eller “Deadline Torp” som kommer øverst.

Men her ligger kanskje også løsningen på en del av uvesenet. Filmen ”Rottenetter”, som hadde premiere nylig, skildrer scener fra en strippeklubb – men uten at skuespillerne er framstilt nakne. Regissør Arild Østin Ommundsen sier at ”det har vært uaktuelt at noen skal filmes nakne……. alle vet jo at dersom du stiller naken på film, havner bildene på et lugubert nettssted. Kjipt, men sånn er det bare”.

Så kanskje det eneste som som kan stoppe utviklingen mot enda mer maplpassert nakenhet er nettopp – pornobransjen! Som ikke later som, som ikke kaller det verken kunst eller åndsverk, men rett og slett klipper ut det folk har lyst til å se. Som faktisk, tilfeldigvis, er de minst påkledte scenene. For saken er at hele den såkalte seriøse delen av mediebransjen er mot pornobransjen, samtidig som den benytter de samme virkemidlene for å selge. Og det er det kanskje på tide å slutte med.

”Porno gjør deg blind”

Porno gjør deg blind. Det var tittelen på en Dagblad-artikkel for noen år siden. Forskere fra Yale lot testpersoner se gjennom hundrevis av bilder, på jakt etter bestemte bygninger. Og innimellom bildene av bygninger var det lagt inn pornobilder, litt før bildene som skulle identifiseres. Resultat: Testpersonene klarte knapt å plukke ut bildene de var på jakt etter. I stedet ble de distrahert – fikk et annet fokus – og bladde de rett forbi.

For å sitere regissør Ommundsen igjen, som klokt nok sier, ”Nakne kropper distraherer. Med en gang noen kaster klærne, er det bare det du ser. Det tar oppmerksomheten bort fra budskapet i filmen.”

Nettopp. For det er nettopp det nakenhet gjør. Setter igang reaksjoner i hodene våre. Gjør oss blinde. Trekker fokuset vekk fra andre ting. Nakenhet er beregnet på den intime sfære, den stunden hvor vi nettopp skal tenne, og være blinde og hengi oss til den ene. Det er slik Skaperen har designet oss. Det er ikke meningen at tenning skal framprovoseres i enhver sammenheng – i reklame, eller film, på trikken eller på nettet. Men vi lar hemningsløse markedskrefter herje med oss og utnytte den måten vi er skrudd sammen på, slik at noe av det mest intime og dyrebare vi mennesker har av følelser blir utnyttet kynisk.

Og jeg hører til de som ikke ønsker å bli utnyttet. Som ikke ønsker å bli eksponert for andre menneskers nakenhet overalt og til enhver tid. Men som ikke har rett til å velge, fordi nakenheten er så påtrengende, så allestedsnærværende at det ikke er mulig å slippe unna.

En vis manns tale……

En vis mann i Galilea sa en gang at ”…..den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte.” Samme mann sa også at ”Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett.”

Spør du meg – bedre og enklere kan det rett og slett ikke uttrykkes. Det dreier seg om Skaperens tanke. Designet som mann og kvinne – for at vi skal være fullt hengitt til hverandre. Og han sier at alt som forstyrrer denne hengivelsen, denne enheten mellom to mennesker, er et brudd på Skaperens intensjon. Vismannen fra Galilea forstod langt mer om seksualitet enn våre dagers kulturelite, som er mest redd for å bli kalt for gammeldagse mørkemenn at de er villige til å gå med på alt – også å kaste klærne foran kameraet.

- - - - - – - -

Skandaler i bakvendtland

- - – -

Med overskriften “skandalemiss gifter seg” kan VG nå fortelle at Carrie Prejean, tidligere Miss California, har inngått ekteskap.

Og hva består skandalen i? Kan det være at det etter konkurransen dukket opp toppløsbilder av frøken Prejean? Feil. Eller kan det være at det i tillegg dukket opp en privat sexvideo av den tidligere missen og en ekskjæreste? Feil igjen. For toppløsbilder og sexvideoer av kjendiser er visst ganske vanlig og sjokkerer ikke spesielt mye.

Nei, skandalen bestod i at frøken Prejean, på direkte spørsmål om hva hun mente om ekteskap mellom mennesker av samme kjønn, faktisk valgte å si sin mening. Og bare hør hvor sjokkerende og provoserende hun valgte å ordlegge seg:  “I mitt land, i min familie, tror jeg at jeg synes at ekteskap er noe som skal foregå mellom mann og kvinne. Ikke for å fornærme noen der ute, men det er slik jeg er oppdratt og det er slik jeg vil at det skal være”.

Iiiik! Missen hadde jo en mening! Ikke bare var hun mot krig og fred og sånn, som misser gjerne er, men på direkte og provokativt spørsmål valgte hun å si det som de fleste mennesker på kloden mener, og det de fleste mennesker har ment til alle tider, og det som er bortimot biologisk selvinnlysende, nemlig at ekteskapet er en institusjon mellom mann og kvinne med det formål å få barn og skape en familie!

Altså ingen stor skandale. Men saken rommer en del andre skandaler:

• Skandalen består i at en åpen homofil programleder stiller et provokativt spørsmål hvor han kun forventer ett svar. Det kalles vanligvis manipulasjon, og bør ikke forekomme i intervjuer.
• Skandalen består i at programlederen ikke mistet jobben som følge av dette.
• Skandalen består i at en uttalelse som støtter tradisjonelle familieverdier er nok til å miste en missetittel.
• Skandalen består i at man forventer at en miss skal si noe annet enn det hun faktisk mener (Prejean: “ ….jeg skjønner hva han mener og jeg skjønner at publikum skulle ønsket at jeg var mer politisk korrekt. Men jeg er oppdratt til at man aldri skal inngå kompromisser rundt sine meninger”).
• Skandalen består i at ytringsfrihetens forsvarere er tause, av frykt for sitt eget rykte.
• Skandalen består i at en bortimot samlet presse deltar i hylekoret – på den sterkes side – istendefor å være den svakes forsvarer.
• Skandalen består i at VG og Dagbladet velger å kalle dette en skandale.

Og slik kunne vi fortsette.

Nylig vedtok vi en ny ekteskapslov her hjemme hvor homolobbyen fikk det akkurat som de ville, og hvor den politiske debatten var så å si fraværende. Var det fordi spørsmålet var ukontroversielt, og ikke krevde utredning eller debatt, som enkelte av våre politikere hevdet? Eller var det fordi frykten dominerte – frykten for å skape skandale, frykten for å bli stemplet som homofob og reaksjonær, eller frykten for å støte mennesker?

Svaret finnes faktisk. Vel å merke for den som har mot nok til å tenke politisk ukorrekt.

- – - – - -

Jesus – dophue, skaphomse og sosialist – eller verdens frelser?

- - - - – - -

Det gjentar seg til stadighet.  Alle vil ha litt av Jesus, og gjøre ham til sin egen. Og tillegger ham egenskaper og holdninger fra eget hode og sinn. Nylig ble Jesus karakterisert som intet mindre enn en ”medfølende, superintelligent homofil” – og mannen som mener dette er ingen ringere enn Elton John. God låtskriver, kanskje, men knappest noen autoritet når det gjelder Jesu liv. Men avisoppslag blir det.

Oppslag blir det også når en svensk teolog uttaler at Jesus sannsynligvis ikke døde på et kors – og VG mener at han “setter spørsmålstegn ved selve kjernen i den kristne tro”.  Om Jesu “kors” var en påle eller en T eller et kryss har fint lite med kjernen i den kristne tro å gjøre, men det gir uansett VG en unnskyldning til å trykke andre mer mindre luftige teorier. Igjen.

For avisoppslag om Jesus ser ut til å ha to funksjoner. For det første å gjøre Jesus til sin egen – ved å tillegge ham sine egne holdninger og meninger. Det andre er å ufarliggjøre Jesus ved å diskreditere alt som er sagt om ham, gjerne med bakgrunn i tvilsomme skrifter og luftige fakta.

For Jesus en en person som engasjerer – og provoserer. De fleste har et elsk-hat-forhold til denne mest betydningsfulle personen i verdenshistorien. På den ene siden – ”alle” liker Jesus; hans uredde holdning overfor hykleri, visdommen i det han sa, miraklene, fortellingene. Vårt samfunn og vår moral er mer eller mindre bygd på det Jesus sa og det han sto for.  På den andre siden blir mange utfordret og provosert av Jesu påstander om hvem han var – verdens frelser, Guds sønn, den som skal komme igjen for å dømme menneskeheten. Og denne dobbeltheten i vår holdning til Jesus er kanskje grunnen til at uttalelser og teorier om Jesus får større publisitet jo mindre seriøse de er.

La oss ta et lite utdrag fra norske aviser:

”Jesus brukte cannabis” var oppslaget i flere aviser for noen år siden. Næmere bestemt salver som inneholdt cannabis, og det var det som gjorde at han kunne helbrede. Og når det gjelder å helbrede lamme og blinde samt å vekke opp døde, vet jo alle at cannabis er helt suverent.

”Jesus gikk ikke på vannet, men på isen” var også en påstand som gikk verden rundt – og ble gjengitt i alt av aviser og blader – inkludert et presumtivt seriøst blad som Illustrert Vitenskap (!).  Men hovedpoenget ser ut til å ha gått journalistene hus forbi – for om Jesus gikk på vannet, må disiplene faktisk vært innehavere av verdens første luftputebåt. Så mye for den nyheten.

”Jesus og Judas var bestevenner” var en annen slager. Og et gnostisk skrift fra 300-tallet som kilde er selvfølgelig langt mer pålitelig enn de 5000 evangeliedelene som foreligger fra de første par hundreårene.

“Ble egentlig Jesus korsfestet“, skriver VG og Politikken. Og siterer en teolog som mener at korset kanskje ikke var et kors, men en påle eller et kryss eller en T. En gammel diskusjon, og totalt irrelevant for innholdet i den kristne tro, men nok til at VG skriver at denne teorien rokker ved “kjernen i den kristne tro”.  Og nok til at VG kan liste opp en rekke andre mer eller mindre luftige teorier.

Hva gjør slike oppslag med en gjennomsnittlig avisleser? Tenker han ikke; ”var det ikke det jeg visste – det var jo ikke noe spesielt med Jesus. Han var jo bare et dophue” eller noe sånt? Er det for å slippe å ta stilling til Jesus som person?

Og så noen eldre påstander….

Men å gi alternative bilder av Jesus er ikke noe nytt, i og for seg. Romerne mente han var militær opprører. De som argumenterte mot Jesus i den tidligste tiden mente han var en trollmann som hadde lært å gjøre undre i Egypt; hadde han ikke vokst opp i Egypt, kanskje?  Og alle vet at egyptere kan alt om å helbrede mennesker og gå på vannet! For gnostikerne var Jesus en mann som bar på hemmeligheter – og som brukte det meste av tiden på å fortelle disiplene at ”jeg vet noe som dere ikke vet”. Eller doketistene, for eksempel, som mente at materien var ond, og at Jesus derfor ikke kunne hatt noen fysisk kropp. Og langt mindre ha dødd en fysisk død på korset; nei, Jesus må ha vært som en engel som bokstavelig talt svevde gjennom livet. For de tidlige muslimene var Jesus mannen som forutså Muhammed, noe vi ser av middelalderforfalskningen  ”Barnabasevangeliet”, et skrift enkelte muslimer fortsatt bruker. At Jesus siterer Dante og bruker båt til Jerusalem ser ikke ut til å være noe stort problem for skriftets tilhengere. Og – denne gangen fra koranen selv – Jesus døde selvsagt ikke på korset, men noen døde i hans sted (Qur’an 4:156).

I nyere tid har Jesus fått rollen som den første kommunist, guru, morallærer, geriljaleder og hippie. Og nå også intelligent skaphomse. Trangen til å gjøre Jesus til sin egen, eller å ha sin egen, private mening om Jesus, ser ut til å være uten ende.

I parentes bemerket – av samme grunn har jeg droppet kommentarfeltet til denne artikkelen. Jeg har simpelthen ikke tid til å svare på alle rare oppfatningene som finnes av Jesus der ute. Istedet har jeg lyst til å peke på et godt alternativ – det beste – når det gjelder å forstå hvem Jesus var:

Alternativet; evangeliene

For det finnes et bra alternativ til alle luftige teorier. Jesu liv – hva han sa, gjorde og sto for – er utrolig bra dokumentert i evangeliene selv. Ikke de gnostiske evangeliene, som er skrevet et par-tre hundre år etter at Jesus gikk rundt her nede, og som avisene har en tendens til å gi større autoritet enn de fortjener. Men originalene – de fire som de kristne hele tiden har regnet som pålitelige, de som vi kan finne papyrusbiter av tilbake til år 125, og som trolig er skrevet et sted mellom år 60 og år 100.

Du finner faktisk ikke noen bedre eller mer pålitelig historie om Jesus. I evangeliene kan du lese hva Jesus sier om oss. At vi er mennesker som er ute og kjøre, mennesker som trenger å snu om og søke Gud. Der kan du lese hva Jesus sier om Gud, sin Far, som han har et så nært og fortrolig forhold til – et forhold han inviterer oss inn i. Du kan lese om hvordan Jesus helbreder og gjenoppretter. Hvordan han refser de mektige og tar parti for de svake og fattige. Du kan lese om hvordan han nærmest velger å bli tatt til fange og henrettet, og hvordan han selv beskriver sin død – at dommen over ham vil føre til frihet for andre. Du kan lese fortellingen om oppstandelsen, og følge Jesu venners første famlende skritt fra å være en forskremt gjeng som forsvant – til å bli vitner som var villige til å gå i døden for sin tro. Matteus, Markus, Lukas og Johannes er vel verd å lese – og Jesus er en mann det er verd å høre på.

Vel å merke denne Jesus – og ikke dophuet, new-ageren, sosialisten eller skaphomsen Jesus.

God lesning!

- - – -

Den fantastiske omvendelsen

- – -

Christopher ”Dudus” Coke (bildet), narkobaron på Jamaica, gjorde det. Tommy Rydén, Sveriges mest profilerte rasist, gjorde det. Det samme gjorde den norske nynazisten Johnny Olsen for noen år siden, samt Dan Leach, som hadde drept sin forlovede.

Fellesnevneren? Alle har tilstått det de har gjort og blitt forvandlet etter et møte med Jesus Kristus. Og to av dem har tilstått ting som ingen egentlig visste om, og som godt kunne tatt hemmeligheten med seg i graven.

Da Christopher Coke nylig ble arrestert, skjedde det uten tvang eller voldsutøvelse av noe slag. Han simpelthen troppet opp på politistasjonen i selskap med en prest og meldte seg frivillig, melder den svenske avisa Dagen.

Dagen forteller også historien om Tommy Rydén, som fra å være en beryktet rasist og bråkmaker som figurerte på lista over Sveriges farligste menn, nå sier at “kopplar man bort Gud från sitt liv så försöker man fylla det med annat”.

Eller Johnny Olsen. Fra å være beryktet nynazist med både drap og bombeattentat på samvittigheten, troppet han for noen år siden opp i VGs lokaler og fortalte at han – etter å ha sett Mel Gibsons “The Passion” – ville gå til politiet for å tilstå ting som politiet ikke hadde oppklart. Ingen etterforskning, ingen dyr rettergang, men veldig effektivt – den skyldige kommer for å tilstå.

Slik var det også med Dan Leach. Som hadde begått det perfekte drap på sin forlovede, blottet for biologiske spor, og fikk det hele til å se ut som selvmord. Og som ser The Passion, og bestemmer seg for å melde seg for politiet.

Hva kan vi lære av dette?

1. Jesus Kristus forvandler menneskeliv – idag som før. Og den samfunnsmessige effekten av dette er trolig langt større enn noen kan fatte.  Jeg var selv med å avslutte en 20 år lang kriminell karriere da jeg ba med en nylig løslatt forbryter ganske nylig; en fantastisk opplevelse, forøvrig!

2. Omvendelse er effektivt og varig for den det gjelder – fordi det skjer en indre forvandling, ikke en overfladisk polish. Det greske ordet som brukes for omvendelse betyr å endre sinn, det tilsvarende hebraiske betyr å snu seg rundt eller å gå i en annen retning. Det er mer effektivt enn enhver holdningskampanje eller kognitiv terapi eller hvasomhelst som kommer utenfra og prøver å trenge inn.

3. Omvendelse er også kostnadseffektivt for samfunnet. Istedenfor tung og ressurskrevende etterforskning kommer faktisk den skyldige og melder seg selv. Istedenfor lange forhør blir alle kort lagt på bordet. Istedenfor lange rettssaker hvor den tiltalte nekter all skyld og anker i det uendelige får man korte tilståelsesrettssaker. Det er så rørende enkelt at man burde supplert vanlige etterfoskningsmetoder med forkynnelse og framvisning av “The Passion” i og rundt norske fengsler. Det er som enhver sportsfiskers drøm – at man bare strekker ut håven, så hopper fisken oppi!

4. Omvendelse funker ikke bare for verstingene. Alle trenger vi å komme fram for Gud og bekjenne, eller si ting som de er.  Vi mennesker bruker altfor mye krefter på å forsvare oss og overbevise oss selv og andre om at vi har handlet rett. Gud vet bedre – og du vet bedre selv også, om du tenker deg om. Og nettopp i bekjennelsen kommer Jesus oss til unnsetning (jfr. bla. Mat. 11, 28) , tilbyr oss nåde, tilgivelse og et gjenopprettet forhold til sin Far!

Interessert i fred med Gud?

Kommer til å legge ut et eget blogginnlegg om ikke så altfor lenge om hvordan du går fram om du ønsker å vende on til Gud. I mellomtiden – les gjerne salme 51, som forteller om hvordan David vender om og finner tilgivelse og gjenopprettelse hos Gud – etter først å ha forført, løyet og begått drap.

God lesning!

Norge – annerledeslandet

- – -

Norge er landet der man helst ikke skal be for maten i barnehagene. Men Norge er også landet der man tillater muslimske sanger i barnehager, og hvor forståsegpåerne mener at dette ”synliggjør mangfoldet og dermed fremmer flerkulturell forståelse”. Og samtidig som kunnskapsministeren i Stoltenbergs forrige regjering var krystallklar på at ”å du, som metter” var en forkynnende sang som måtte forbys, så kan man i Norge oppleve at kommunale barnehager med muslimsk personale nekter barn å ha salami på matpakka.

Norge er landet hvor sterke krefter har fått med seg menneskerettsdomstolen i Strasbourg på at man helst ikke skal lære for mye om kristen tro i skolene. I Norge blir det også ramaskrik om det viser seg at Norad har gitt støtte til fattige gjennom lokale kristne som kanskje også gjør noe så vederstyggelig som å evangelisere. Men Norge er også landet som støtter koranskoler i Pakistan og Afghanistan med millionbeløp, uten særlig kontroll med hva de underviser på disse skolene. Og det i Pakistan – et land som i utgangspunktet praktiserer en massiv undertrykkelse av ikke-muslimer, har en gjennomkorrupt politisk kultur og er regnet som en av verdens minst stabile stater.

I tillegg er Norge landet som støtter politiske dissidenter verden over – fordi politisk frihet og det å få uttrykke sin mening er så avgjørende viktig. På samme tid forventer vi at hjemsendte kristne flyktninger skal holde kjeft om sin tro for å unngå forfølgelse. Og Norge synes det er greit å støtte Vietnams regime med 80 millioner i året, på tross av myndighetens hardhendte behandling av landets troende.

Norge er også landet som gir en ekstremist som Mullah Krekar opphold, fordi han kan risikere å bli dømt til døden av sine egne – på tross av at han har gjort forbrytelser mot sitt eget folk. Kristne iranske flyktninger, som risikerer lynsjing eller dødsstraff hjemme, sender vi tilbake.

Norge er – i sannhet – annerledeslandet!

- - - - - - - - - - - - - - - - -

”As an atheist, I truly believe Africa needs God”

Matthew Parris

Hele utgangspunktet for denne bloggen har vært å gi nyheter og fakta en litt annen vinkling. Påpeke ting som vanligvis blir glemt eller undertrykket av et samfunn som blir mer og mer sekulært ensrettet. Dette har jeg skrevet litt om i blogginnlegget ”hvorfor kristenmanns blogg”. Fordi jeg tror, fullt og fast, at Jesu budskap er undervurdert når det gjelder evnen til å snu opp ned på enkeltmenneskers liv, til å forvandle familier og til å forvandle samfunnet som helhet.

Mitt forrige blogginnlegg – om at vestens framvoksende ateisme er farlig for verdens fattige – har fått større oppmerksomhet enn blogginnlegg vanligvis får, og er blant annet blitt refert til i avisen Vårt Land. Å påstå at det er en sammenheng mellom hva man tenker om livet og hvor villig man er til å gi er politisk ukorrekt. Og det som er politisk ukorrekt tør man sannsynligvis ikke å forske på, enn si mene noe om.

Derfor finner jeg – nok en gang – grunn til å trekke fram Matthew Parris sin ett år gamle kommentarartikkel i The Times – ”As an atheist, I truly believe Africa needs God”. Parris er noe så sjeldent som en ateistisk journalist som tør å si det politisk ukorrekte. Og det politisk ukorrekte i denne artikkelen er ikke bare at han roser kristen hjelpeinnsats som sådan, men han påpeker også den virkningen kristen tro har på de som blir hjulpet. Forøvrig noe av det samme som jeg har påpekt i blogginnlegget “Helter jeg vil ligne“.

Og jeg sier bare; ære være journalister som tør å rapportere det de ser, og det de opplever er sant. Og ikke bare det de tror de får lov å si.

Rikig god helg!

- - -

Krenkelsens kunst

De som føler sin religionsfrihet mest krenket i vår del av verden, er gjerne ateister og humanister – ikke muslimer. Mens muslimer gjerne sender barna sine til kristne privatskoler – fordi de stoler mer på verdiformidlingen der enn i den offentlige skolen – finnes det mange som gjør hva de kan for at Gud ikke skal nevnes. Mennesker som ikke kan utstå tanken på at deres egne barn skal lære om innholdet i kristen tro på skolen. Eller som vil fjerne korset fra flagget. Eller som dansken Karsten Riise Kristensen, som  raser over å måtte gå med et pass som viser Jellingesteinen, den steinen Harald Blåtann lot sette opp etter at Danmark ble kristnet, og hvor det er en Kristus-lignende figur blant runene.

Og vi som trodde vi hadde religionsfrihet. Vi som trodde vi skulle sluppet å bli påtvunget noe som helst. Så er den religiøse undertrykkelsen der fortsatt. På nasjonaldagen må vi bære flagg med kors på, for eksempel. Vi har en nasjonalsang hvor korset er nevnt alt i andre vers, og hvor man blir oppfordret til å takke Gud. er Uten å kunne ta til motmæle, kan vi risikere å få kristne navn. Man kan ikke engang løse kryssord uten at bibelske navn er løsningsord!

Stilt opp mot et sånt overgrep blir de 160.000 kristne som årlig må bøte med livet for sin tro for ingenting å regne – for vi føler oss så krenket, så krenket. Og føler man seg krenket, har man rett til å bli hørt.

Jeg har et forslag til alle krenkede mennesker. En politisk handlingsplan for mennesker som er lei av å måtte sluke kameler (ops, der kom jeg visst i skade for å bruke et uttrykk fra Bibelen). Bare hør:

• Forby ordet Gud på radio, på TV og i skoleverket. Endel land forsøkte faktisk dette fra 1917 og utover – med stort hell.
• Vedta en lov om at alle med kristne navn må bytte til et livssynsnøytrale navn. Her kan vi høste erfaringer fra Albania, som gjennomførte dette for noen år siden, under president Enver Hoxha. (Et problem, forøvrig, at Karsten Riise Kristensen isåfall må bytte både for- og etternavn. Men han gjør vel det for den gode saks skyld).
• Bytt flagg. En sirkel i rødt, hvitt og blått ville for eksempel gjøre susen.
• Bytt nasjonalsang, eller skift ut de delene noen finner støtende.
• Forby mennesker å bære kors eller andre religiøse symboler. Da slipper vi å bli minnet om det ubeagelige faktum at det finnes troende mennesker i dette landet.
• Bytt navn på alle steder som gir assosiasjoner til kristen tro. Tenk for en lidelse å måtte bo på Korsvoll, for eksempel! Hvorfor ikke Krusvoll isteden…?

Alternativt – og hvis man ikke får gjennomslag for dette – så kan man jo flytte til Nord-Korea. Der får man garantert være i fred for dette religionstøyset.

- - - - - - -

Når Dagbladet bedriver historieforfalskning – påny

Forfølgelse av kristne i Romerriket

Jeg har tidligere sagt at når Dagbladet skriver om kirkehistorie blir det omtrent som om Blåkorsbladet skulle ha sin egen vinspalte. Det er en påstand som fortsatt har gyldighet. Sist gjaldt det Dagbladets skriverier om det kristne ekteskapet, denne gangen gjelder det en artikkel om framveksten av kristen tro i Romerriket. Og selv om deler av artikkelen trekker fram interessante problemstillinger, gjør Dagbladet seg igjen skyldig i lettvinte påstander og historieforfalskning.

Men emnet er interessant nok, og burde interessere mange. For hvordan kunne en liten gruppe jøder, som hadde fått sin leder og erklærte messias henrettet, erobre Romerriket? For de kristnes ekspansjon var virkelig bemerkelsesverdig – enda før Konstantin la til rette for en særbehandling av de kristne.

Når man leser Dagbladets artikkel, kan man få inntrykk av at det satt en gjeng med kristne ledere for å ”tilpasse kristendommen til de greske ganer”, slik at det ble mest mulig salgbart inn i en gresk kulturkrets. Og at et av de store spørsmålene var hvorvidt det er kroppen eller sjelen som skulle oppstå. Paulus skal da ha vært eksponent for en åndelig oppstandelse, og for ham var visst ikke Jesu oppstandelse noe stort poeng heller.

La oss ta for oss noen av Dagbladets påstander:

”Paulus…..forkastet troen på et evig liv for kjøttet…… Jesus var ikke av kjøtt, skrev han, og om graven var tom eller ikke, var kanskje irrelevant”

La oss starte med noen Paulus-sitater om Jesu oppstandelse:

For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder som skriftene har sagt, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen som skriftene har sagt, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. (1 Kor 15,3-5).

Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. (1 Kor 15,17 + 20)

Og i sin tale til kong Agrippa sier Paulus ”at Messias skulle lide, og at han som den første skulle stå opp fra de døde og forkynne lyset både for sitt eget folk og for hedningfolkene.” (Apg 26,23)

Videre ser Paulus en klar sammenheng mellom Jesu oppstandelse og vår egen:

Men når det blir forkynt at Kristus er stått opp fra de døde, hvordan kan noen blant dere da si at det ikke finnes noen oppstandelse fra de døde? For hvis de døde ikke står opp, er heller ikke Kristus stått opp. Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud. For da har vi vitnet imot Gud når vi sier at han har oppreist Kristus, noe han ikke har gjort hvis døde ikke står opp. (1 Kor 15,12-15 )

Hvordan man – på bakgrunn av disse sitatene – kan mene at Paulus var likegyldig til Jesu oppstandelse, kan man jo fundere på.

”Paulus synes kjøttet var noe tull. Han skriver i en klart jødisk tradisjon. Han mener helt klart at det er en åndelig kropp som skal gjenoppstå”.

Dette er et sitat fra religionsforsker Dag Øistein Endsjø, Dagbladets kilde til artikkelen. Som kanskje har satt seg bra inn i gresk forestillingsverden, men som har ett og annet å lære om den jødiske.

Jødene var i utpreget grad rettet mot denne verden. Jødene hadde ingen klar forestilling om en himmel, derimot hadde de klare meninger om en legemlig oppstandelse. Noen – dvs. sadukeerne – var mot, og mente at dette livet er det vi har. Andre – fariseerne, godt backet av de profetiske skriftene, så for seg en Herrens Dag hvor de døde skulle stå opp og Messias skulle opprette et evig (jordisk) rike hvor rettferdighet skulle rå.

Så bokstavelig var fariseernes tro på en kroppslig oppstandelse at de utfordrer Jesus når det gjelder mennesker som har vært gift flere ganger. Jesus avviser diskusjonen med å si at ”…de som blir funnet verdige til å være med i den kommende verden og oppstandelsen fra de døde, de verken gifter seg eller blir giftet bort, for de kan ikke lenger dø. De er som engler, og de er Guds barn, for de er barn av oppstandelsen.” Og den som refererer denne uttalelsen fra Jesus er ingen ringere enn Lukas (Luk 20,35-36), som Dagbladet mener polemiserer mot Paulus sitt syn på oppstandelsen. Mer om dette siden.

Paulus var fariseer av fødsel og oppvekst. Og denne konflikten mellom fariseere og sadukeere spiller Paulus på da han ble trukket for det jødiske rådet, idet han roper ut: “Brødre, jeg er selv fariseer og av fariseerslekt! Og jeg står anklaget for håpet om at de døde skal stå opp.” (Apg 23,6)

En annen sak er det at Paulus hever seg over det som senere måtte komme av diskusjoner om hva slags kropp som skal stå opp, som Dagbladet referer til. Hva om kroppen har råtnet? Eller er brent opp? Nei, ganske elegant skriver han:

”Men nå vil vel noen si: “Hvordan står de døde opp? Hva slags kropp har de?” Du uforstandige menneske! Det du sår, får da ikke liv igjen uten at det dør. Og det du sår, er jo ikke den planten som kommer opp, men et nakent korn, av hvete eller et annet slag. Gud lar det få den skikkelse som han vil, hvert enkelt slag får sin egen skikkelse…..Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet”. (1 Kor 15,35-42)

Og det er faktisk ikke det samme som å si at Paulus ikke trodde på en kroppslig oppstandelse!

”Lukas……..insisterer på at Jesus er av kjøtt og ben, i tråd med det greske synet…..Her kritiserer Lukas Paulus indirekt…(men)…Lukas skjønte at Paulus var så mektig at han ikke kunne gjøre den direkte”

Vel, denne påstanden har jeg kanskje besvart allerede, men la meg bare påpeke at Lukas var en god venn av Paulus (Lukas, vår kjære lege, hilser dere” (Kol 4,14) og også hans reisefølge (se apg. 16;10, 20;5, 21;1 og 27;5). Jeg skulle tro Lukas ville hatt rimelig god tid til å ta opp en slik teologisk konflikt tidligere. Denne konflikten har sannsynligvis bare funnet sted i Dag Øistein Endsjøs hode.

Og – interessant nok – så fantes det en kristen leder – Marcion – som tidlig på 100-tallet som jobbet for å fjerne all jødisk innflytelse fra det kristne budskapet. Et håpløs oppgave, selvsagt, og Marcion ble da også regnet som vranglærer – men interessant nok beholdt han bare Paulus sine brever og Lukas fra det nye testamente. De to som – ifølge Dagbladets artikkel – sto for stikk motsatt syn! Konspirasjonsteori avlyst.

Men hvorfor ble ikke alle bare jøder?

Men hvorfor ble ikke alle bare jøder, spør Dagbladet. Og gir den enkle forklaringen at kristendommen lovte udødelighet til alle – det gjorde ikke jødedommen. Punktum.

Faktum er at jødedommen i sitt vesen ikke var universell. Den var for Abrahams etterkommere. Man kunne konvertere og bli jøde, men det var en viss prosess – med blant annet omskjærelse og tilpasning til jødiske skikker og regler.

Samtidig bar jødedommen i seg kimen til noe mer. Profetene talte om at Herrens frelse skulle ”nå til jordens ende” og at Messisas skulle være et ”lys for folkeslagene”.  Når Jesus derfor sendte ut disiplene med ordren ”Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler” (Matt 28,19), så bygde dette på en forestilling som fantes hos jødene allerede – at troen på Yahweh, jødenes Gud, skulle spres over hele verden. Og det gjorde den!

Ble den kristne troen “tilpasset greske ganer”?

Mye kan sies om de teologiske diskusjonene som var de første hundreårene etter Jesus – men det blir lettvint å framstille det som om man satte seg ned og kokte ihop noe som skulle selge. Snarere var det en diskusjon for å finne hva som var “autentisk” kristendom – hva var det faktisk Jesus lærte? Hvilke skrifter er det som er pålitelige og autentiske og originale, og hvilke er ikke? Når Dagbladet nevner de såkalte gnostiske evangeliene, så ble de for eksempel aldri med i Bibelen fordi de var opplagte forfalskninger, skrevet langt senere enn de fire vi har i vår bibel.

Men skjedde det en form for “markedstilpasning” av kirken? Ja, opplagt, men først og fremst når det gjaldt de ytre effektene. Presteskapets rolle. Ritualene. Kirkebygningene. Etter at Konstantin gjorde sitt kunstgrep, og løftet kristendommen fram fra skyggen, hadde man nemlig et problem. Kristendommen var for enkel, og lite opptatt av ritualer og drakter, gods, gull og  flotte templer. Så fra sent i det fjerde århundre formelig eksploderte det – i bruk av gull, sølv, røkelse, vokslys og vakkert dekorerte kirker. Et trekk man har båret med seg – eller slitt med – siden da….

Så hvorfor hadde så kristen tro en så formidabel framgang?

Forskere regner med en 40% vekst i antall kristne pr. tiår. Ikke formidabelt vekst fra år til år, men nok til at de kristne på Konstantins tid utgjorde en stor minoritet i samfunnet. Og det på tross av tidvis forfølgelse seiglivede rykter om at kristne spiste menneskekjøtt. Så hvordan var det mulig?

Dagbladet – og Dag Øistein Endsjø – legger all vekt på læren om legemlig oppstandelse. Ingen andre faktorer nevnes.

Den amerikanske sosiologen Rodney Stark har skrevet en svært interessant bok (The Rise of Christianity: A Sociologist Reconsiders History) hvor han forsøker å gå bak de store politiske hendelsene, og bak teologien. For hva var det i kristen tro som apellerte til Romerrikets borgere i så stor grad at de sluttet seg til den i hopetall? Hovedpunktene i Rodney Starks bok er gjengitt i artikkelen “Live longer, healthier & better” fra Christianity Today, men jeg vil her peke på noen av de variablene han trekker fram:

• Lengre forventet levealder. De kristne levde rett og slett sunnere liv. Galenos – legekunstens far – skriver for eksempel at :  ”De (kristne) omfatter ikke bare menn, men også kvinner som avstår fra løssloppen sex hele livet, og de har også med individer som, i selvdisiplin og selvkontroll når det gjelder mat og drikke, og i deres streven etter rettferdighet, har oppnådd et liv som ikke står noe tilbake for ekte filosofi”.

• Sykdomsvern. Å bli syk i antikken var ingen spøk, og kunne være ensbetydende med at du ikke fikk pleie – særlig når pesten rammet. Da Roma ble rammet av pest i årene 165 og 251, så døde rundt 30% av befolkningen, mye på grunn av manglende pleie. Det fortelles om syke mennesker som ble kastet i rennesteinen fordi folk var redde for smitte.  Samtidig vet vi at dødsraten blant de kristne var langt lavere. De kristne tok seg av sine syke, med fare for sitt eget liv, noen av dem som pleide dem døde av det. Og hos mennesker som selv hadde opplevd pleie, og kanskje mistet nettverket sitt i pesten, var det nærliggende å bli kristen selv, sier Stark.

• Sosial sikkerhet. I en verden uten sosialt sikkerhetsnett bygde de kristne opp en organisert omsorg som først og fremst tok seg av de kristne selv, men også andre trengende. Faktisk var det de kristne i Romerriket som fant opp og drev sykehusene, eller hospitalene, i byer hvor det fantes kristne menigheter. Den siste av de romerske keiserne som aktivt motarbeidet de kristne, keiser Julian, uttalte at ”Det er en skam at de gudløse galileerne (dvs. de kristne) skal underholde både sine egne fattige og våre”, sa han, ”mens vi lar dem gå uten hjelp!”. Kirkefaderen Tertullian skrev rundt år 200 at mens hedenske templer brukte sine gaver på fester og drikkelag, brukte de kristne penger for å støtte og begrave fattige mennesker, og til å forsørge gutter og jenter uten foreldre og formue. Og i et brev fra år 251 ser vi at menigheten i Roma hadde ikke mindre enn 1500 enker og mennesker i nød i sin varetekt.

• Kvinnefrigjøring. Ja, du leste riktig. De fleste som ble kristne i den første tiden var – ifølge forskningen – kvinner (131 kvinner pr. 100 menn). Det meste av Romerriket var ekstremt kvinneundertrykkende. Jenter ble tvangsgiftet i ung alder, gjerne med langt eldre menn, de hadde liten frihet, som regel ingen eiendomsrett og de kunne bli tvunget til såvel abort som til å måtte sette ut egne barn. Kvinner som ble en del av den kristne menigheten fikk langt større valg mht hvem de skulle gifte seg med, eller om de skulle gifte seg, de kunne (og skulle) beholde egne barn og de hadde høyere status.
• Fellesskap på tvers av sosiale skillelinjer. Romerriket var svært segregert, med slaver mot frie, romerske borgere mot røkla, rike mot fattige. De kristne menighetene – med sin sterke betoning av at vi alle er like for Gud – slo en kile i det klassedelte samfunnet de var en del av. Allianser ble dannet på tvers av klassene, noe som var nyttig om du skulle greie deg i et hardt samfunn.

Tidlig kristen historie er interessant, og Dagbladet skal ha all ære for at de faktisk skriver om den. Det er en for viktig del av vår historie til at vi bare kan plukke fritt og koke ihop en historie som passer oss best. For det dreier seg faktisk om hvorfor Europa ble Europa, og hvordan vi ble de vi er.

Gaddafi og trosfriheten

- – - – -

Det grenser til det komiske når Muhammar Gaddafi – Libyas leder – raser over manglende sveitsisk toleranse mot muslimer og  oppfordrer til “hellig krig mot Sveits med alle midler” (VG og Vårt Land). Bakgrunnen er selvsagt Sveits’ vedtak om å forby minareter på moskeer. Jeg har tidligere skrevet om den absurde forskjellen mellom den trosfriheten muslimer i Europa nyter, kontra den diskrimineringen og forfølgelsen som foregår mot annerledes troende  i muslimske land.

For hvor tolerant er egentlig Gaddafi selv?

I 2006, i en tale på Al-Jazeera, uttalte Gaddafi at alle mennesker må bli muslimer, at Bibelen er en forfalskning som oppfordrer til hat, at Europa og USA enten burde konvertere til Islam eller erklære krig mot muslimer. Så mye for Gaddafis toleranse. (Kilde: US Department of State)

Og selv om Libya i praksis ikke er blant verstingene av muslimske land, så har myndighetene en lang historie med konfiskering av kirkebygg, og de bestemmer pr. idag hvor mange kirkebygg de kristne skal få ha i hver enkelt by. Evangelisering av muslimer er forbudt; ghanseren Daniel Baidoo ble i 2001 dømt til 25 års fengsel for å ha delt evangeliet med muslimer. Samtidig sponer Gaddafi moskeer i Europa, som den i Malmø.

Istedenfor å svare på Gaddafis krigserklæring, burde Sveits – og andre land – rette pekefringeren tilbake mot Libya. Og kanskje få større fokus på situasjonen for annerledes troende i muslimske land. For man burde kunne forlange en viss gjensidighet, som Jahn-Otto Johansen påpekte for en tid siden.

Det ville faktisk gitt oss en minaret-debatt med mening.

- – - -

Et minimum av historiekunnskap…..?

Copernicus' konversasjon med Gud - Jan Matejko

Nyateismen er – og blir – historieløs. Kristen tro blir omtalt som om det skulle vært et fremmedelement som kommer inn og forstyrrer vår sekulære og lykkelige verden. Men sannheten er at vårt samfunn, våre tanker om liv, død, tilgivelse, godhet, frihet – er så preget at kristen tro og tenkning at vi ikke er i stand til å se det selv.

Som Gert Nygårdshaug. Som i et intervju i Klassekampen nylig (delvis gjengitt i Vårt Land) hevder at “Religionen (inkludert kristen tro, min anmerkning) er en trussel mot menneskehetens utvikling og må bekjempes”. I tillegg tar han til orde for å forby religiøse symboler og slutte å lønne prester.

Andre kommentatorer går enda lenger og er enda mer ekstreme i sine uttalelser. Særlig ille er Dagbladets kommentarfelt, som flommer over av vulgærpropaganda og kunnskapsløs hets mot kristen tro. Samtidig har Dagbladet stoppet lenking til blogger – noe som neppe kan tolkes som annet enn at de foretrekker kunnskapsløst oppgulp framfor mer velfunderte innlegg….

Nå er det opp til enhver å mene som man vil – problemet er mer at kommentarene oser av dårlig historiekunnskap, så dårlig at det får meg til å tvile på skolens evne til å formidle de store linjene i historien.

La oss ta noen smakebiter:
”Norge er forøvrig slett ikke bygd på noen kristen grunnlov, eller kristen kirke og skole. Norge har blitt det norge har blitt på tross av den kristne minoriteten…..”Kirkas historie i Norge er i all hovedsak en lang lidelseshistorie, hvor folk at blit kappet hodet av, brent og torturert på forskjellige utspekulerte måter…..”Den religiøse menneskeundertrykkelsen, forfølgelsen og drap, gjennom tusner av år, er på lik linje med Mao, Stalin og nazistenes ugjerninger”…..”… resultatet var i alle fall vitenskaplig stagnasjon, forfølgelse og frykt. Det er hva Kristendommen har “stått for” i mesteparten av sin historie – helt til vi på tross av den oppnådde opplysning, og folk startet å kaste dens åk av seg”…..”den største, mest brutale, mest utnyttede og forkastlige maktorganisasjonen gjennom historien. Kriken. For et mer hyklerisk og kontrolerende organ enn kirken har vel ikke sett dagens lys…”…….”De (de kristne) er jo det største problemet menneskeheten har….. At kristne spesiellt tror at vi skal respektere deres massedrapreligion er hull i hodet. Dere får adolf hitler til og virke som en liten pjokk i forhold til hva dere har gjort i “GUDS” navn oppigjennom tidene”….”Ingenting som er så galt som religion”.

Dette er altså mennesker som har fulgt noe sånt som 400 timer med historie i grunnskolen. Uten å få med seg noe av det mest grunnleggende når det gjelder norsk og europeisk historie, nemlig at kristen tro har vært bærende for all europeisk tenkning – når det gjelder alt fra de svake i samfunnet, til vitenskap, til kultur og filosofi. Og – for å være ærlig – det ser ut til å skorte litt på norskundervisningen også….

Det betyr ikke at kirkehistorien er uten skampletter. Tvert om, og jeg vedder på at jeg er i stand til å finne verre eksempler enn kommentatorene i Dagbladet er i stand til. Men det store bildet sier faktisk noe helt annet.

Så la oss ta noen av utsagnene mer inngående.

…..”Kirkas historie i Norge er i all hovedsak en lang lidelseshistorie, hvor folk at blit kappet hodet av, brent og torturert på forskjellige utspekulerte måter…..”

Noe sier meg at bildet trengs å modifiseres en smule…..

Faktum er at kristningen av Norge er den kanskje eneste revolusjon vi har hatt – overhodet. En revolusjon som snudde opp ned på hele vår måte å tenke på, og i så stor grad at kritikerne ikke fatter hvor mye de selv bærer på seg av kristent tankegods.

Og for meg er det en gåte at vi i festtaler og bøker er så stolte av å nedstamme fra en gjeng med røvere og banditter som plyndret og drepte uskyldige mennesker. Vikingene var kjent for å brenne klostre nedover i Europa, drepe, voldta og ta til fange, for så å selge fangene som slaver. Vår stolte, norrøne kultur dreide seg blant annet om erobringer, ran, vold, nådeløshet, æresdrap, hevndrap, undertrykkelse og selvhevdelse.

En samtidig kilde forteller at ”disse nordboerne holder aldri opp å slakte ned og ta til fange de kristne folk, å ødelegge kirkene og brenne byene deres. Overalt ser vi ikke annet enn døde kropper – geistlige og lekmenn, adelsmenn og vanlige folk, kvinner og barn. Det finnes ingen vei eller sted som ikke er dekket av døde. Vi lever i nød og angst midt oppi denne ødeleggelsen av det kristne folk.”

For å si det på en annen måte: Norge i vikingetiden var et land som Nato burde ha invadert, om Nato hadde eksistert. Men istedenfor Nato kom Olav den Hellige – sammen med biskop Grimkjell – til Moster i 1024.

Og fram til 1023 var det for eksempel sånn at det var lov å sette uønskede barn ut til ville dyr. Eller en far kunne selge barnet som slave om han hadde dårlig råd. En mann hadde i det hele tatt ikke ansvar for sine egne barn før han valgte å sette barnet på kneet (derav ordet ”knesette”) og erklære at dette var hans barn. Men fra 1024, etter det som kalles Mostrating, ble det å sette barn ut i skogen straffet med strenge bøter, og det ble sagt at bare Gud kan bestemme over liv og død, ”for vi er Hans eiendom og skapt i Hans bilde”. Og en far skulle ta ansvar for egne barn. Vår første – og kanskje viktigste – barne- og familiereform!

I 1023 var opptil 60% av befolkningen rettsløse slaver som kunne selges, seksuelt misbrukes, mishandles eller drepes. En del var tatt til fange under vikingetokt, andre hadde kommet i slaveri som følge av gjeld eller fordi foreldrene hadde solgt dem. Men – igjen – fra 1024 blir det bestemt at treller etter hvert skulle frigis. Av lovtekstens ordlyd går det frem at frigivelsen skulle skje for Guds skyld, for det heter: «På en søndag eller foran den hellige natt, skal man gi trellen fri.» Fordi for Gud teller trellen like mye som høvdinger og frie bønder, en helt radikal og ny tanke. Og selv om klasseskillene fortsatte, så bestemte Olav som et prinsipp at alle mennesker skulle være like for loven, enten de var høvdinger eller treller. Og i løpet av relativt kort tid bortfalt slaveriet i Norge – inntil det kom tilbake noen hundre år etter.

Det ble bestemt at søn- og helligdager skulle helligholdes ”med gudstjeneste og hvile fra arbeid” – noe som også gjaldt leilendinger og treller. Det kan ikke ha vært lett for mange storbønder å akseptere – men det ble altså norsk lov at alle skulle ha fri – hver uke! Rett og slett vår første arbeidslivsreform og vår første arbeidsmiljølov!

Og det ble, fra 1024, forbud mot å dra på viking i eget land, eller såkalt ”herjing”. Snorre skriver at «Det hadde vært skikk i Norge at sønner av hirdmenn eller rike bønder tok ut på hærskip og skaffet seg rikdom på den måten at de herjet både utenlands og innenlands.» Sagt på en annen måte; organisert plyndring av fattige. «Men” står det ”etter at kong Olav tok kongedømmet, fredet han landet slik at han stanset alt ran der i landet, og om det så var sønner av mektige menn som gjorde fredsbrudd eller annen lovløshet, da nøyde han seg ikke med mindre enn at de mistet liv og lemmer så sant han kunne straffe dem.» Og ganske snart stoppet herjingene ute i Europa også, hvor vikingene hadde vært en sann plage.

Og Norge ble et kristent land, en revolusjon av vår måte å tenke på og leve på. Historikeren Oskas Skarsaune mener til og med at det blir feil å snakke om at Norge ble kristnet, fordi vår forståelse av Norge som nasjon oppstod mer eller mindre samtidig – og delvis som en følge av – det at kristen tro kom hit til landet.

For den som ønsker å få vite mer om hvilken radikal innflytelse kristningen av Norge hadde på vår tankegang når det gjelder lov og rett, godhet, ekteskap, familie, ære og hevn – for å nevne noe – så kan jeg anbefale Sverre Bagges ”Mennesket i middelalderens Norge”. Den er tankevekkende og vel verd å lese.

Den religiøse menneskeundertrykkelsen, forfølgelsen og drap, gjennom tusner av år, er på lik linje med Mao, Stalin og nazistenes ugjerninger

Oi. Det var ikke lite. Om man legger sammen tallene for disse tre, kommer man til et sted mellom 100 og 160 millioner menneskeliv. Og alt i løpet av fem tiår.

Men – uttalelsen er likevel typisk. Kirkens ugjerninger mangedobles, og all annen urettferdighet i verden minimeres.

Noen eksempler. Inntil 1970-tallet var det vanlig å hevde at hekseprosessene i Europa kostet over en million menneskeliv. Idag mener man at det dreier seg om 40.000. Og – kirken får gjerne skylda for dem alle.

I parentes bemerket – hekseprosessene ble ført av verdslige domstoler, og det blir direkte feil å legge skylda på kirken. Til tider var kirken skeptisk, andre ganger passive tilskuere eller medløpere. Det tankemessige grunnlaget for hekseprosessene kan muligens sies å stamme fra kristen tankegang, og forfatteren av boken heksehammeren var dominikanerprest, men det var altså ikke kirken som sådan som sto bak. Men – la oss være rause og si at det er de kristnes feil. I det minste at de ikke sto opp mot myndighetens forfølgelse av mennesker basert på mistanke. Da har kirken 40.000 liv på sin samvittighet. 40.000 liv – for mye.

Men likevel – 40.000 liv på 350 år. Det er rundt 100 mennesker årlig – fordelt over alle land i hele Europa. Da har nok Wikipedia sitt på det trygge, når det hevdes at ”De fleste europeere på 1500- og 1600-tallet… aldri (fikk) oppleve rettslig forfølgelse av trollfolk eller heksebrenning, mens henrettelse og lemlestelse av andre typer forbrytere var dagligdags.”

Til sammenligning kan man trekke fram enkelte andre kriger og slag – som minimeres, eller glemmes. Hvem pleier, med like stor patos som når de snakker om heksebrenningen, å fordømme massakrene etter Vendée-oppstanden under den franske revolusjonen, en oppstand som kostet et sted mellom 117.000 og 500.000 menneskeliv? Eller hvem er opprørt over Napoleons felttog i Russland, som kostet ikke mindre enn 400.000 franske og 300.000 russiske soldater livet….? Bare for å ta noe.

OK. La oss gå over til inkvisisjonen. En stygg greie. Og – i stor grad – rettet mot avvikende teologi, det vil si kristne grupperinger, eller grupperinger med større eller mindre avvik fra kristen tro. Bogomilene, Waldensianerne, Katarene. Tempelridderne. En kontrollerende og maktsyk kirke som allierte seg med verdslige myndighetere for å nedkjempe opposisjon. Javisst.

Men likevel – uten de millioner av ofre, som enkelte har hevdet. Alt i alt etterforsket for eksempel den spanske inkvisjonen 125.000 saker (jada, 125.000 for mye….), og tilsammen er inkvisisjonen totalt skyld i rundt 6000 dødsdommer – fordelt over 500 år1. Litt over ti i året. I den store sammenhengen for svært lite å regne. Men, ja, jeg glemte visst – fortsatt 6000 for mye.

”… resultatet var i alle fall vitenskaplig stagnasjon, forfølgelse og frykt. Det er hva Kristendommen har “stått for” i mesteparten av sin historie – helt til vi på tross av den oppnådde opplysning, og folk startet å kaste dens åk av seg”

Hvor har man det fra at kristen tro har vært det store hinderet for vitenskap? F’or det er faktisk snarere tvert om – historisk sett har det nettopp vært troen på et skaperverk, og dermed en allmektig skaper, som har vært grunnlaget for den vestlige vitenskapen slik vi kjenner den. Uten en intelligent og logisk Gud, ingenting å forske på. I hundreder av år var dette knapt diskutert.

Det er for eksempel en kjent sak at Newton skrev mange flere verk om Gud enn om gravitasjonen. Blaise Pascale, matematiker og sannsynlighetsteoriens far, er i tillegg også kjent for sin uttalelse om menneskets sjel som ”en uendelig avgrunn som bare kan bli fylt med en som selv er uendelig og og uforanderlig, med andre ord av Gud selv“. Johan Gregor Mendel – genetikkens opphavsmann – var samtidig abbed i et augustinerkloster. Carl von Linné uttalte at ”arter og slekter er Guds verk, ordener og klasser menneskets”. Bare for å nevne noen av de mest kjente. Selv saken mot Galilei – som gjerne blir brukt som kroneksempelet på manglende åpenhet for nye tanker – var mer uttykk for et oppgjør med Aristotles’ verdensbilde enn Bibelens. Og selv om inkvisjonen, og den katolske kirke, hvor Aristotles hadde en høy stjerne, altså gjorde sitt til å kneble ham, hadde Galilei blant annet full støtte fra jesuittene….

Men selvsagt har det vært diskusjoner rundt vitenskapelige metoder og resultater. Det bør det faktisk være, og kanskje i langt større grad enn det er, for vitenskapen kan like mye brukes til å kneble debatten ved å framstille ting som objektivt sant. Hvorfor sto ikke kirkene mer på barrikadene mot raseforskningen på begynnelsen av forrige århundre, for eksempel? Som i sin tur ble brukt til å legitimere drap på jøder og andre grupper?

La oss ta en liten blomst til slutt:

De (de kristne) er jo det største problemet menneskeheten har

Og dumhet kommer kanskje som en god nummer to.

- - - - - - -

Vestens voksende ateisme – livsfarlig for verdens fattige!

Kristne leger og misjonærer i Port-au-prince - hvor nødhjelpen ikke tør å komme

Den britiske ateisten Richard Dawkins har lansert en innsamlingsaksjon for jordskjelofre på Haiti, formidlet gjennom erklærte ikke-religiøse organisasjoner. ”Hjelp til med å motvirke den skandaløse myten at det bare er de religiøse som bryr seg om sine medmennesker”, uttaler han ifølge den svenske avisen Dagen.

Jeg må innrømme at når katastrofen først har skjedd, så blir jeg både rørt og ikke så lite stolt over å se at Jesus er til stede i elendigheten – i form av kristne hjelpearbeidere og misjonærer som er til stede og lindrer nød. Som i denne videoen fra den danske avisen Politiken, hvor to amerikanske misjonærer gjør en innsats i en del av Port-Au-Prince som er så farlig at selv politi og militære holder seg unna. Jeg føler en glede over at kristen nestekjærlighet er noe mer enn ord, og at Guds kjærlighet blir formidlet til mennesker i nød. Sant å si føler jeg det nesten som om jeg er der selv – en ganske legitim følelse, siden jeg tror det er sant når Paulus sier at ”Dere er Kristi kropp, og hver enkelt er dere hans lemmer.”. (1 Kor 12,27).

Men Dawkins vil vise at også ateister bryr seg. Det er nesten så vi  hører et ekko fra keiser Julian, den siste av de romerske keisere som aktivt forsøkte å stanse de kristnes vekst. ”Det er en skam at de gudløse galileerne (dvs. de kristne) skal underholde både sine egne fattige og våre”, sa han, ”mens vi lar dem gå uten hjelp!” Julian hadde sett seg lei på de kristnes store framgang, og ønsket å slå dem på hjemmebane – uten videre hell. For nettopp den modige omsorgen overfor mennesker i nød – for eksempel under den pesten som rammet Romerriket i årene 165 og 251 – var virkelig et av kjennetegnene på den kristne kirke. Og har vært det til denne dag.

Man kan alltids lure på Dawkins motivasjon – en omsorg motivert ut fra et ønske om å vise at man ikke er dårligere enn andre er kanskje tvilsom – men jeg vil gjerne være raus og ønske dem lykke til. Først og fremst av hensyn til Haitis fattige, som kan trenge all den hjelp de kan få til gjenoppbygging av landet. Men også fordi jeg tror kristne kunne trenge en sunn utfordring når det gjelder gavmildhet – og den må gjerne komme fra mennesker som ikke tror på Gud.

Men hvor realistisk er det….?

Men jeg tror, ærlig talt, at Dawkins og hans meningsfeller har en tung jobb i vente. For å hale penger ut av mennesker som ikke tror på en Gud er faktisk ikke så lett. Og jeg snakker da selvsagt ikke om enkeltindivider – alle kjenner rause mennesker som ikke tror – men jeg snakker om den mentaliteten som en gudløs tankegang fører med seg. Den mentaliteten som er seg selv nok. For det er faktisk ikke riktig, som Dawkins hevder, at ”overbevisningen om at dette er det eneste livet noen av oss kommer til å få gjør behovet for å minske lidelse ennå mer påkrevet”. Det skulle man kanskje tro og håpe. Men sannheten er at mennesker som tror at verden er en gudløs tilfeldighet, ser langt mindre grunn til å bry seg om sine medmennesker enn mennesker som tror på en Gud som har skapt oss alle.

Det er derfor jeg våger påstanden om at vestens voksende ateisme er livsfarlig for verdens fattige – fordi en ateistisk mentalitet gjør at de fattigste blir nedprioritert og glemt. Jo flere ateister vi får i dette landet, desto hardere kår tror jeg givergleden møter. Jeg sier ikke det for å være ekkel, eller provoserende, men fordi jeg faktisk tror det er sånn.

Dawkins har svar. Vi tar det på engelsk denne gangen. ”The myth that it is only the religious who truly care is sustained largely by the fact that they tend to donate not as individuals, but through their churches. Non-believers, by contrast, give as individuals: we have no church through which to give collectively, no church to rack up statistics of competitive generosity”. Grunnen er altså ikke at ikke-troende er mindre rause, men at de gir som individer, og at det derfor ikke synes i statistikken på samme måte.

Men en ganske fersk undersøkelse om givergleden blant konservative kristne i USA viser noe annet. Den viser at konservative amerikanske kristne gir fem til seks ganger mer til veldedighet enn gjennomsnittet av amerikanske familier. Ja, de gir også mer pr. hode direkte til sekulære hjelpeorganisasjoner – som Røde Kors – enn gjennomsnittet av amerikanere gjør. Det burde mane til ettertanke.

Hva med Norge?

Fra Norge kjenner jeg ikke til at tilsvarende undersøkelse er gjennomført, og jeg har en mistanke om at en slik undersøkelse ville blitt ansett som politisk ukorrekt. Men alt tyder på at vi har det samme forholdet i Norge.

La oss ta Human-etisk forbund. Human-etisk forbund har – med sine 60-70.000 mennesker –i flere år kjørt en årlig innsamlingsaksjon, den såkalte Frihetsaksjonen, som har samlet inn penger under mottoet ”humanister bryr seg”. Denne aksjonen har årlig generert rundt 900.000 kroner – et beløp så lavt at forbundet i 2008 bestemte seg for å legge ned hele aksjonen og gi en tier pr. medlem isteden. 900.000 kroner – eller 15 kroner pr. medlem – er ikke akkurat noe å slå i bordet med for en organisasjon som hvert år tar inn rundt 30 millioner kroner i offentlig støtte. Tilbake står den såkalte HAMU-aksjonen, Humanistisk aksjon for menneskerettigheter i utviklingsland, som jobber mot undertrykkelse på religiøst grunnlag. Denne har jeg ikke tall for, men enkelttall fra de ulike fylkeslagene viser ikke den helt store rausheten her heller. Konklusjonen synes å være at  ”humanister bryr seg – ikke”

De fleste menigheter jeg kjenner til, gir derimot ganske raust. Ja, det å gi er faktisk en del av selve fundamentet for menigheten. Mange enkeltkristne jeg kjenner til gir også store beløp til gode formål direkte. Den lille menigheten jeg er en del av – med rundt 300 aktive – gir for eksempel hvert år bort rundt 250.000 kroner i året, fortrinnsvis til foreldreløse og aids-rammede barn i Afrika. Dette sier jeg ikke for å skryte, for jeg synes ærlig talt at det godt kunne vært mer, men det er definitivt mer enn 10 kr. pr. medlem.

Hva med Jesus?

For – og dette er viktig – sammenlignet med den omsorgen Jesus viser for de fattige, kommer vi alle til kort. Også vi som kaller oss kristne. Ikke-troende sliter kanskje med å matche oss, vi sliter med å matche Jesus. Det meste av det vi tjener går til oss selv, i verdens rikeste land i verdens rikeste tid. Og av det vi samler inn, går det meste tilbake til oss – i form av stab og bygninger og aktiviteter. Bibelen er tydelig på at med velsignelse følger forpliktelse, og som land har vi sannelig blitt rikt velsignet – med naturressurser under havet som verken du eller jeg har lagt der.

Derfor ønsker jeg Dawkins aksjon velkommen. Måtte den bli så vellykket at vi kristne setter oss ned og leser hva Jesus sier om omsorg for de fattige – igjen – og lar det påvirke vår livsstil og våre prioriteringer. Verdens fattige fortjener faktisk det.

Men inntil videre, så holder jeg på min påstand – om at Vestens voksende ateisme er livsfarlig for verdens fattige!.

- – - – -

Jesus sa til ham: “Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!” (Matt 19,21)

“….dere gjør beger og fat rene utvendig, men innvendig er dere selv fulle av griskhet og ondskap. Uforstandige mennesker! Han som har skapt det utvendige, har ikke han også skapt det innvendige? Gi heller det dere har i beger og fat, som gave til de fattige, så blir alt rent for dere.” (Luk 11,39-41)

”Selg det dere eier, og gi gaver til de fattige. Skaff dere pengepunger som ikke slites ut, en uforgjengelig skatt i himmelen, der tyver ikke kommer til og møll ikke ødelegger”.(Luk 12,33)

”Jeg sier dere: Bruk pengene, som det hefter så mye urett ved, til å vinne dere venner som kan ta imot dere i de evige boliger når pengene tar slutt.” (Luk 16,9)

- - -

Carola, endetiden og det kristne håpet

Carola har vært og sett elendigheten på Haiti, besøkt sitt fadderbarn og forberedt en veldedighetskonsert til inntekt for Haitis barn. Og mens de fleste medier har snakket om den ”ufattelige tragedien” på Haiti, har Carola et annet – og mer nøkternt – syn på det som har skjedd. ”Det står i Bibelen at dette skal skje”, sier hun ifølge VG, Vårt Land og Aftonbladet. ”…. jeg ser i tidens tegn at det går mot en ny himmel og en ny jord”, sier hun, og gir dermed uttrykk for det håpet kristne har båret til alle tider – håpet om jesu gjenkomst og Guds Rikes endelige seier!

Verden er ikke et trygt sted!

For i Norge har vi lenge forsøkt å innbille oss at verden er et trygt sted. At ingenting kan ramme oss. At ondskapen er så langt borte at vi bare kan glemme den. Vårt håp står til Oljefondet, som gjør at vi kan kjøpe oss ut av de fleste problemer. Vi befinner oss langt unna de store jordskjelvområdene. Krigen er alle andre steder enn her. Og, for å late som om døden ikke finnes, gjemmer vi bort gamle og syke. Så slipper vi å bli minnet på at vi alle skal dø. Og på toppen av alt fyller vi livet med alt som får oss til å glemme tomheten og håpløsheten – det være seg shopping, hobbyer, filmer, sex eller rus….

Men noen ganger presser realitetene seg på. Som når et katastrofalt jordskjelv inntreffer på Haiti. Eller når en tsunamibølge treffer et feriested. Eller når rasende mobb angriper norske mål i utlandet. ”Man blir mörkrädd” skriver en innsender i Aftonbladet – som svar på Carolas uttalelser.

Men sannheten er at verden er et utrygt sted. Er, har vært og vil forbli, så lenge verden er som den er. Alle skal for eksempel dø. Alle blir rammet av sykdom. Katastrofer vil inntreffe. Dette har mennesker til alle tider visst, og følt på kroppen. Selv om vi i vår velferdsboble nesten, nesten har klart å innbille oss at vi kan bygge et paradis på jord. Bare velferdsordningene er gode nok. Bare vi holder oss sunne og friske. Og bare vi klarer å slutte med fossilt brensel.

Men til alle tider har menneskene visst akkurat dette. Ondskapen er stor. Mennesket er sin verste fiende. Katastrofer skjer. Verden er et utrygt sted.

Hva i all verden er galt med verden?

Jesus gjorde det klart hva som er galt med verden. Eller hvem som har skylda. Satan, Djevelen, opprøreren – er en ”løgner og løgnens Far”, sa Jesus, en tyv og en røver, en morder og en forfører. Menneskeheten har valgt seg bort fra Gud og er forført og blindet av Satan. Selve verden er i hans klør – og derfor kaller  Jesus ham ganske enkelt  ”denne verdens fyrste”.

Samtidig røper Jesus hva som er hans oppdrag. Å ”binde den sterke” og gå inn og plyndre tilbake det han har røvet. Få ham dømt. Opprette en ”ny himmel og en ny jord”, et sted som er uten gråt og nød, og hvor Gud hersker som konge. Dette er, i bunn og grunn, det kristne håpet. Ikke først og fremst at jeg skal komme til himmelen, men at Gud en dag skal gjøre slutt på all urett.

Jesu invitasjon – tilgivelse og nytt liv

Så Jesus inviterer inn til en ny virkelighet, et nytt liv som er tilpasset denne nye himmelen og jorden.  ”Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet”, sa Jesus blant annet. Jesus gjør det klart at alle mennesker – gjennom hans død og oppstandelse – kan få tilgivelse av Gud, et gjenopprettet liv, et nytt hjerte, en ny ånd på innsida og en ny retning for livet. Han gjør det klart at denne verdens fyste allerede er beseiret, selv om han fortsatt er virksom – og kanskje enda mer virksom når han skjønner at han har tapt. Og Jesus gjør det klart at han en dag skal komme igjen – for å opprette det evige riket som Gud lovte gjennom profetene. Ikke “verdens undergang”, som VG antyder, men opprettelsen av Guds evige kongerike.

Så hva er alt dette pratet om de siste tider….?

De siste tider, sier Jesus, er hele den tiden mellom hans død og oppstandelse og hans gjenkomst. Med andre ord – nå! Den perioden i historien hvor Satan er beseiret ved Jesu død, men hvor dommen ennå ikke er effektuert. Frelse og nytt liv eksisterer side om side med ondskap og død. Jesu etterfølgere er i verden, likevel ikke av verden. Borgere av himmelen, men til stede på jorda. Utsatt for fristelse og fall, likevel mennesker som ”har smakt den kommende verdens krefter” og som har ”gått over fra døden til livet”.  Mennesker som er tilstede i mørket for å gjøre Jesu gjerninger, men som vet at godhet og rettferdighet ikke vil seire endelig før Jesus kommer igjen. Kort sagt – mennesker som følger Jesus er en del av et paradoks – et gudskapt paradoks som kalles de siste tider.

Og over nesten hele verden (med unntak av vår lille, sekulariserte sone) tar mennesker imot budskapet om Jesus med iver – fordi de ser at det er det eneste som gir håp i en ond og omskiftelig verden.  I Kina, India, Iran, Egypt – for å ta noen eksempler – tar titusener av mennesker imot Jesus som frelser – hver dag(!) – fordi de har mistet troen på det samfunnet de er en del av.

Håp på Haiti – og for oss

Tilbake til Haiti. En venn av meg, som absolutt ikke er en kristen, var på Haiti for noen år siden. Han fortalte etterpå at det eneste lyspunktet han så, midt i et kaos av fattigdom og forfall, var de kristne kirkene. Fordi de ga håp, fordi de tilbød mennesker et liv som fungerte på tross av håpløsheten som omga dem. Og skal man bygge et samfunn, er det faktisk ikke det samme hva man tror på. Man kan ikke tilby ateisme eller selvhjelpskurs til mennesker som har mistet alt håp. Og selv nordmenn tror vi kan kjøpe oss ut av håpløsheten og tomheten, så kan man ikke det i andre deler av verden.

Og når sant skal sies, så kan ikke du og jeg det heller. Selv om vi later som, selv om vi på en god dag tror det er sånn. Vi trenger håp – for dette livet og for tiden etterpå. Du og jeg, og alle som bor i den rike del av verden, trenger det håp som budskapet om Jesus kan gi. Et håp som, midt i katastrofen, kan si som Carola – “Jeg tror at det går mot en ny himmel og en ny jord“.

Ha en god dag!

- - - - - - - - - - - - - - - - -

• Lyst å lese mer om hva Bibelen sier om de siste tider og Jesu gjenkomst? Les Matteus kapittel 24 og 25,
• Lyst til å lese hva Jesus sier om å følge ham? Les mat. 11, 28-30 og Luk. 14, 15-24
• Lyst til å lese hva Paulus sier om det å tro på Jesus? Les Rom. 6 eller kol. 2, 6-15!

God lesning!

En kjærlighet som forvandler

Å ta Jesus på alvor gjør noe med vårt fiendebilde. Mandela har forstått det. Gandhi, som var sterkt påvirket av Bergpreken, forstod det *. James Bain, som jeg har blogget om før, har forstått det. Martin Luther King forstod det – og satte livet inn for det. Sami Awad, kristen palestiner og fredsaktivist som jeg hadde gleden av å lytte til i forrige uke, har forstått det. Og, dessuten – pastor Wade Watts, som dette blogginnlegget handler om. Som ikke bare hadde forstått det, men som også klarte å formidle det videre til en ung Ku Klux Klan-aktivist…

Få er klar over at Jesus satte en helt ny standard når det gjelder å møte sine fiender med kjærlighet. I en klassedelt og etnisk splittet verden må Jesu krav ha slått ned som en bombe: ”Elsk deres fiender”, sa han. ”Gjør godt mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, og be for dem som krenker dere”.  (Luk 6,27-28). For Jesu samtidige, som så for seg en nasjonal frigjøringshelt, må disse ordene ha vært en gedigen skuffelse.

Men disse umulige ordene om kjærlighet har gått ut over verden. Provosert, skapt endring. Forvandlet mennesker. Brutt lenker av hat og uforsonlighet. Skapt grobunn for kjærlighet, forsoning og sameksistens. Den gang og idag.

I denne videoen, som har norsk tekst, forteller Johnny Lee Clary – tidligere Ku Klux Klan-aktivist – hvordan møtet med pastor Wade Watts, en som hadde grepet Jesu budskap om å elske sine fiender, forvirret og forvandlet ham. Og Lee Clary, som vokste opp med hat og uforsonlighet mot svarte, ble altså nettopp valgt som pastor i en svart menighet i San Diego……  Se videoen, som både er humoristisk og høyst alvorlig, og la den tale til deg! Jesus ruler!

*”The Sermon on the Mount went straight to my heart… the verses, ‘But I say to you, resist not evil: but whosoever strikes you on the right cheek, turn to him the other also’…..delighted me beyond measure” (Gandhi)

Er alle religioner like fredelige….?

Til stadighet leser vi om at kristne mennesker blir diskriminert, trakassert, fengslet og massakrert. Ofte uten de store overskriftene eller reaksjonene. Tallene er usikre, men man opererer med et anslag på ca. 160.000 kristne som hvert år må bøte med livet på grunn av sin tro. Et-hundre-og-seksti-tusen! Det er ganske mange mennesker, uten at avisoverskriftene helt klarer å henge med.

Og ofte framstiller media udet som om det er ”sammenstøt mellom ulike religiøse grupper”. Definert, klassifisert, stemplet som uinteressant og ferdig med det. Vi vet jo at disse ”relliøse” krangler, eller hva? Og hva de krangler om er ikke godt å vite alltid….

Det er – svært ofte – kristne som blir forfulgt, som oftest uten å ta igjen!

Det media ikke ser, er at det i at overveiende grad er kristne som blir forfulgt, ofte uten å ta igjen. 7. januar meldte VG og Vårt Land om at seks kristne egyptere ble skutt på vei fra midnattsmesse. 8. januar melder VG og Vårt Land om at tre kirker i Malaysia ble satt i brann av radikale muslimer. Og sist sommer ble seks kristne brent levende i pakistan. Toppen av isfjellet av en verden hvor kristne blir ille behandlet, og stort sett uten å ta igjen.

Kristne, som av mange blir betraktet som intolerante, undertrykkende og maktsyke, er faktisk ganske fredelige mennesker som ofte finner seg i å bli diskriminert og forfulgt. Fordi de har en herre som sa at man skulle vende det andre kinn til (mat. 5, 39). Som sa at ”har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere (Joh 15,20). Som sa at ”salige (=lykkelige) er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld”. Det er ikke så lett å komme forbi utsagn fra Paulus om å lide vondt for Kristi skyld. Kristen tro er faktisk ganske fredelig.

Et lite eksempel:

La meg  utdype et eksempel. I Dagbladet 2/8 2009 sto artikkelen ”Kristne angrepet og brent levende i Pakistan”. En fryktelig hendelse hvor en gjeng muslimer – igjen – har beskyldt de kristne for å ha skjendet Koranen og reagert med å brenne seks mennesker til døde. Ingen steder ser vi kristne gå til angrep på mennesker fordi Bibelen skjendes. Og eplekjekke Otto Jespersen, som ustraffet fikk brenne en bibel på torget i Ålesund, hadde aldri turt å brenne Koranen på Grønland Torg.

Så hvorfor later våre samfunnskommentatorer som om all religion er like fredelig? Hvorfor klassifiseres forfølgelse som “religiøs uro”, og så ferdig med det? Hvorfor gjør ingen en kvalitativ analyse av hva ulike religioner lærer, og dernest ser på hva de praktiserer, og så trekke sine slutninger av dét? Er det for mye forlangt av oppegående mennesker? Er det kunnskapsløshet, eller er det rett og slett god, gammeldags feighet som preger dem? Eller er det korstogsspøkelset som aldri mister sin virkning? (I parentes bemerket – korstogene kommer jeg til å skrive mer om en annen gang, og de var ille nok – men løsningen er ihvertfall ikke så enkel som at korsfarerne fant oppskriften på sin militære aktivitet i Jesu lære).

Et lite eksempel fra norsk virkelighet:

Vel – la oss ta en liten ekstra titt på artikkelen – for å vise at de kristne ikke bare er fredelige andre steder i verden, men faktisk ganske fredelige her i Norge også. Nederst i dagblad-artikkelen ble det lenket til en del blogger. En av bloggene hadde tittelen ”Endelig har muslimene gjort noe nytte for seg” – og med ingressen ”de har begynt å brenne kristne levende”. Bloggen ble stående – ingen meldte den eller krevde den slettet, tydeligvis. Og det interessante spørsmålet er – hvor lenge ville en sånn lenke blitt stående dersom en gruppe homofile hadde blitt overfalt og brent levende – og noen la ut en tilsvarende blogg med tilsvarende ytringer? Hvor lenge ville bloggen blitt stående? Ville media ropt opp og forlangt opprydding fordi Dagbladet ikke slettet den? Ville den blitt politianmeldt? Eller ville man latt den være i fred?

Jeg bare spør. Og du vet kanskje svaret…

- - - - - - - - - - - - - - - - - – - - - - - - - -

Den “umulige” tilgivelsen

Idag ønsker jeg å slå et slag for de som tilgir. Folk som velger å ikke bli bitre, men tilgir det tilsynelatende utilgivelige. Folk som Nelson Mandela, som – etter å ha sittet en mannsalder i fengsel – leder sitt land gjennom en forsoningsprosess. Eller Corrie Ten Boom, den nederlandske kvinnen som i tysk fangeleir mistet hele sin familie, og som reiste rundt etter krigen med et budskap om forsoning. Eller som James Bain (bildet), som nylig ble sluppet fri etter å ha sittet i fengsel siden 1974, uskyldig dømt for barnevoldtekt.

Og der hvor de fleste av oss synes at Bain ikke bare har rett til å være bitter, men må være bitter, så velger James Bain å tilgi. “No, I’m not angry – because I’ve got God.” sa Bain til Associated Press.

For hva er det som gir mennesker kraft til ikke å bli bitre når man utsettes for det utilgivelige? Svært ofte er svaret en tro på Gud. Det å selv ha blitt tilgitt av en nådig Gud.  Det å ha lyttet til en mann som sa at man skulle elske sine fiender. Det å erfare at selv i smerten kan Gud være levende til stede. Det å ha et større perspektiv på livet enn meg og mitt. Nelson Mandela forteller i sin selvbiografi at det var hans kristne tro som ga ham kraft til å utholde uretten i fengelset. Det var det faktum at hun selv var tilgitt av Gud som ga Corrie Ten Boom kraft til å tilgi en av sine tyske fangevoktere.

”Hvor mange ganger skal jeg tilgi min bror”, spurte Peter Jesus om – og foreslår selv raust ”så mye som sju ganger?”.  “Ikke sju ganger,” svarte Jesus, “men jeg sier deg: sytti ganger sju!” Og så forteller Jesus historien om kongen som etterga en kjempegjeld som en av tjenerne hans hadde – og som da forventet at han var like raus til å ettergi gjeld hos andre. (Matteus 18, 22-35).

Rundt oss finnes et hav av hat og bitterhet. Mennesker som har levd i et voldsekteskap. Som har blitt bedratt av en ektefelle. Mobbet av jevnaldrende. Snytt av forretningspartnere. Mennesker som mener de har rett til å føle hat og bitterhet. Og som ikke forstår at bitterhet ikke gjør annet enn å ødelegge seg selv. Og som ikke har tatt til seg Jesu budskap om tilgivelse som den eneste veien. For Tilgivelse er ikke bare for Guds skyld eller for andres skyld. Det er for din egen.

Som løslatt mann på 54 gleder James Bain seg nå til å bruke tid sammen med familien sin. “That’s the most important thing in my life right now – besides God”, sier han.  Det må være lov å ønske ham lykke til – og Guds velsignelse attpå.

- - – -

Diverse kilder som sier mer om kraften i tilgivelsen:

• Bilder fra James Bains løslatelse
• Video på Youtube om tilgivelse etter Al Quaedas angrep på World Trade Center