. . . . . . .

Helseministeren er sjokkert over at enkelte velger å abortere bort jentefostre. Det burde hun ikke være. Ikke all den tid vi har gitt foreldre lov til å ta livet av sine egne barn – av en hvilken som helst grunn.

«Dette er overraskende tall. Å ta bort et friskt barn, fordi den har feil kjønn, det er sånn at en nesten ikke kan tro det. Kjønnsselektiv abort er fullstendig uakseptabelt». Dette er helseminister Anne-Grete Strøm Erichsens ord, etter at VG offentliggjorde en undersøkelse som viser at indisk-norske kvinner føder unormalt mange guttebarn.

Vi har nå engang vedtatt en lov som gir alle norske kvinner rett til å ta abort fram til 12. svangerskapsuke. Uansett grunn. Ingen føringer er gitt i loven for hva som er akseptabelt eller ikke. Ingen burde derfor bli forundret over at kjønn – når slike opplysninger finnes – blir et av kriteriene for abort. Heller ikke burde vi bli sjokkert om ny innsikt og nye DNA-teknikker gir oss nye og enda mindre akseptable grunner for å velge abort.

Utviklingen når det gjelder fosterdiagnose stiller oss overfor et paradoks. Vanligvis ønsker vi at foreldre skal vite mest mulig om helsetilstanden til sine egne barn. Når det gjelder fostre, er dette snudd på hodet – der går utviklingen i retning av at informasjon må holdes tilbake fra foreldrene. For å beskytte det ufødte barnet fra sine egne foreldres beslutning. Fordi vi har gitt foreldre en rett vi aldri burde gitt dem – retten til å bestemme over liv eller død for egne barn.

For hvorfor skal kjønn være en mindre akseptabel grunn for abort enn funksjonshemming? Eller økonomi? Eller egen lyst, stjernetegn, avstand mellom barna i søskenflokken eller en hvilken som helst annen grunn? Det finnes et vell av grunner for abort, og den voldtatte, gravide og sosialt mistilpassede 13-åringen – for abortforkjempere i Norge selve arketypen på en verdig abortsøker – er ikke særlig representativ.

Jeg synes helseministerens spontansjokk er løfterikt – det er fryktelig at noen velger å drepe sitt eget barn fordi det har feil kjønn, og det er bra at hun reagerer med avsky. Problemet er at det finnes en drøss av grunner som er minst like lite akseptable som kjønn, og som burde gjøre henne like forferdet. La oss se på noen grunner helseministeren burde latt seg sjokkere over:

-          Funksjonshemminger. Funksjonsfeil på fosteret – store eller små – gir ikke bare rett til abort før 12. svangerskapsuke, men også lenge etter (abortlovens § 2 c). I Norge aborteres for eksempel minst 80% av alle fostre hvor Downs syndrom blir påvist. Dette uroer de funksjonshemmedes organisasjoner. Det uroer Marte Goksøyr, selv med Downs, som nylig fikk Livsvernprisen for 2012 for sitt uredde engasjement mot jakten på fostre med avvik. Det uroer de som velger å bære fram barn med funksjonshemminger, som lurer på hvilken støtte vil de få fra myndighetene når de mot alle odds velger å bære fram barnet sitt. Det burde uroe helseministeren, og hele vårt helsevesen. Det burde uroe de fleste av oss, når sant skal sies.

-          Egen bekvemmelighet. Ifølge Statistisk Sentralbyrå skjer 30% av alle aborter i landet blant kvinner i alderen 20-24 år. Ingen skal fortelle meg at dette i hovedsak dreier seg om voldtatte jenter, eller jenter som av sosiale og økonomiske grunner er ute av stand til å ta seg av en ny verdensborger. I verdens rikeste land, med noe nær verdens beste støtteordninger for foreldre, er det opplagt at økonomi, karriere og egne framtidsplaner spiller en vesentlig rolle. Vi snakker bare ikke om det.

-          Press fra barnefar eller nær familie. Lov og forarbeider legger til grunn at det er kvinnen selv som skal bestemme. Men rundt den gravide sirkler en barnefar, som kanskje verken ønsker bidragsplikt eller andre livsforpliktelser, og som med abortloven i hånd utøver press på henne. Rundt henne befinner det seg også en horde av velmenende slektninger, som alle vet hva som er best for den unge moren. Eller for seg selv. Kvinner blir presset og lar seg presse.

Dette var noen eksempler. Det kunne vært interessant å vite hva helseministeren faktisk mener er akseptable grunner for abort. Vi vet nå at kjønn ikke er det. Men er funksjonshemming en akseptabel grunn? Økonomi? Avbrutt utdanning og karriere? Ferieplaner? Søskenflokkens sammensetning? Ønsket om å unngå forpliktelser? Eller andre grunner? Jeg venter spent på at dette blir tema i Spørretimen, og er enda mer spent på helseminsterens svar.

La oss anta at helseministeren får et slikt spørsmål. At hun velger å svare, og faktisk lager en slik liste. Da hadde det vært interessant å få vite hvor mange av dagens 15.000 aborter som tas på grunnlag av moralsk akseptable grunner og hvor mange som faller utenfor.Og i så fall – hva regjeringen har tenkt å gjøre med den nyervervede kunnskapen.

Det kunne gitt abortdebatten et etterlengtet løft!

Media gir oss så mange slags helter. Mest er jeg forundret over sportsheltene. Mennesker som forsaker alt for eget ego og for at eget navn skal lyse øverst på resultatlista, mennesker som gis tung sendetid på TV for å fortelle om et vondt kne eller om sviktende dagsform.

Eller andre TV-fjes. Mennesker som blir rikssynsere etter å ha prestert en setning som ”my boobs are OK”. Mennesker som får sitte i TV-studio og uttale seg om livet fordi de passer inn i kulturradikale journalisters virkelighetsforståelse.

Men de ekte heltene, de jeg faktisk ønsker å strekke meg etter og som jeg synes det er verd å lytte til, er sjelden å se på TV-skjermen. De får sjelden spalteplass i Se og Hør. Disse heltene får sjelden heller den plassen de skulle ha i historiebøkene. Ikke minst gjelder dette den innsats norske misjonærer har gjort – og gjør – verden over.

Da to gamle damer kom i fokus…..

Jeg vet ikke om noen husker hva som skjedde i norsk mediehverdag under borgerkrigen i Kongo for litt over ti år siden. To norske damer, misjonærer for baptistene i Kongo, måtte flykte fra opprørere.  En av dem, Liv Kyllingstad Godin, måtte sitte bakpå en motorsykkel i dager i strekk, før de til slutt måtte gå 60 kilometer til fots for å komme over grensa til den sentralafrikanske republikk. De måtte tenne bål når de slo leir for å holde løver og leoparder på avstand. Og slikt skaper jo overskrifter.

Men det som forbløffet mediene mest, var ikke den dramatiske flukten, eller det faktum at disse damene slettes ikke ville hjem, men være der for å hjelpe. Det som virkelig genererte de store overskriftene, var at disse damene var 78 og 79 år gamle. Begge hadde vært i Kongo det meste av tiden siden slutten av 40-tallet og investert all sin tid på å hjelpe kongolesere. Og mediene var plutselig blitt oppmerksom på noe som ikke passet inn i deres virkelighetsforståelse.  Og de spurte seg; hva i all verden er det som driver to gamle damer, som burde ha sittet på konditori her hjemme, spist napoleonskake og klage på ting som ikke var som i gamle dager, til å bruke all sin tid og sine krefter på å hjelpe fattige mennesker i Kongo? Hva er det som får dem til å reise tilbake til et farlig og borgekrigsherjet land?

Man kunne kanskje spørre; hva skal egentlig til for å åpne øynene på norske journalister?

Norske misjonærers innsats forties!

Norge har sendt misjonærer til andre deler av verden i mer enn 150 år – siden 1842, for å være nøyaktig. Mennesker som har gitt sine liv for å gjøre verden til et bedre sted i et helt annet omfang enn vi vanligvis forstår. En innsats som blir en parentes i vår virkelighetsforståelse og vår historie. Marginalisert eller uglesett fordi de er misjonærer, ikke journalister eller bistandsarbeidere eller politiske agitatorer for en bedre verden.  For misjonærer blir av kulturradikale mennesker assosiert med noe enspora, fordømmende og  kulturimperialistisk – ikke som radikale mennesker og pionerer som gir håp og framgang der hvor håpløshet og fattigdom rår.

Om du ønsker et eksempel på en sekularistisk journalist som valgte å se på kristen misjon med nye øyne, så anbefaler jeg Matthew Parris’ artikkel i The Times:  ”As an atheist, I truly believe Africa needs God“, med undertittelen: “Missionaries, not aid money, are the solution to Africa’s biggest problem – the crushing passivity of the people’s mindset“. Ateisten Parris forteller her på en brilliant måte hvordan og hvorfor han måtte gi opp sine fordommer mot kristen misjon i Afrika.

Norges største bidrag til en bedre verden gjennom tidene er – kristen misjon!

For vi tror Norges bidrag til å gjøre verden til et bedre sted har å gjøre med statlig bistand og fredsmegling. Men sannheten er at den eneste innsatsen Norge har gjort som virkelig har satt dype og varige spor etter seg – kanskje med unntak av Nansenhjelpen – er norsk misjon. Dette inkluderer kjemper som Lars Skrefsrud, som hadde så store tall på omvendte santaler i India at giverne hjemme i Norge ble skeptiske, og som ga Santalene både et skriftspråk og en verdighet. Det inkluderer navn som Marie Monsen, som var sentral i store vekkelser over Kina i 1927-1932 og som aktivt jobbet for kvinners rettigheter i Kina. Men det inkluderer også utallige ukjente mennesker som har stått i vekkelser, bygd skoler – blant annet de første jenteskolene mange steder i verden, grunnlagt sykehus, gitt folkeslag over hele verden et skriftspråk og en identitet, og jobbet for omveltning og bedring for menneskers kår over hele verden. Mange av disse har historier som stiller Pål Refsdals opplevelser i Afghanistan totalt i skyggen.

La oss ta misjonæren Olav Hodne. En mann som tre ganger har blitt nominert til Nobels fredpris av Mor Teresa, og som har gjort en formidabel innsats for verdens fattige.  Men da han nylig døde, ble hovedpoenget for NRK og Dagbladet å fortelle at han var bestefar til Joshua French……

Klar for en ny fase i livet

Vel, Liv Kyllingstad Godin er nå blitt 91. Inntil nylig ledet hun større bruprosjekter midt inni Kongos jungel, men måtte igjen flykte for opprørere sist vår – denne gangen med fly, idet familien mente at hun var for gammel til motorsykkel.  Men napoleonskake og venting på døden var ikke tingen, så ifølge VG og Vårt Land reiser hun nå ned og for å bygge skole for kvinnelige sykepleierstudenter – finansiert av gaver, lån og egen pensjon.

Det er bare å ta av seg hatten – hvis den ikke er trukket så langt ned over øynene at den har satt seg fast.

By the way – hvor var media den tiden denne dama var hjemme? Fikk hun fortelle om forholdene i Kongo i Urix? Ble hun intervjuet om sitt liv i Tabloid? Lagde TV2 en dramadokumentar om hennes liv? Nei. Jeg tror faktisk de var opptatt med sport. Sleivkjeftede trenere. Kjendisnytt. Politikerskandaler. Eller andre ting.

˜˜˜

Så neste gang Lene Alexandra kommer på TV for å fortelle om hva som gir henne tyngde i livet, eller Thor Hushovd forteller om utviklingen i den siste forkjølelsen sin, eller Mari Bjørgen om formkurve og motivasjon, så kommer jeg til å skrike høyt. Lukke øynene. Og for mitt indre se for meg Liv Kyllingstad Godin. Eller Olav Hodne. Eller Lars Skrefsrud.

Eller noen av de andre heltene jeg trenger som forbilder.

Ha en god helg!

- - -

Det er gjengs oppfatning at ærlighet skal vare lengst, og at urett ikke skal belønnes. Når det gjelder myndighetenes håndtering av spille-automatordningen, har man valgt å belønne de som så gjennom fingrene med urett, og straffe de som hadde ryggrad nok til å stå imot.

Lenge var spillautomater totalforbudt i Norge, og pengespill ble sett på som en vederstyggelighet (de gamle var kanskje ikke så dumme). Dette endret seg over natten i 1995, da allmennyttige organisasjoner kunne søke om konsesjon til å utplassere spilleautomater. Mange kastet seg over denne nye inntektskilden, mens andre så de umoralske og avhengighetsskapende sidene og valgte å avstå. Tunge organisasjoner som Kirkens Nødhjelp og Blå Kors var for eksempel aldri en del av automatveldet.

Allerede mot slutten av 1990-tallet var det åpenbart hva som var i ferd med å skje. I 1997 var det utplassert 25.000 automater rundt om i butikker og kjøpesentre over hele landet. Automatomsetningen ble femtidoblet (!) fra 1990 til 1999. Tallet på spilleavhengige økte dramatisk. Avisene fråtset i historier om mennesker som ble gjeldsslaver eller kriminelle for å tilfredsstille spilletrangen. Det ble meldt om selvmord og familietragedier. Hjelpelinjer og behandlingstilbud ble etablert. De personlige tragediene var mange, og de var synlige.

Noen – deriblant Redd Barna i 1999 – valgte å hoppe av. Andre – som for eksempel Røde Kors og Norsk Organisasjon for Asylsøkere (Noas)  – vendte det døve øret til elendigheten og fortsatte å basere virksomheten sin på spillepenger.

La oss ta Røde Kors. I 2005 alene tjente Røde Kors for eksempel over én milliard kroner på spilleautomater. På et tidspunkt hvor MMI regnet med at 90% av automatinntektene stammet fra spilleavhengige mennesker. Røde Kors sin holdning på denne tiden var likevel at “så lenge spilleautomater er lovlig, forholder vi oss til de politiske signalene som blir gitt” (VG). Og politiske signaler var åpenbart mer bekvemt å lene seg på enn Røde Kors’ egne prinsipper – om å “forebygge, hindre og lindre menneskelig lidelse…..og sikre respekt for enkeltmennesket”.

Så et forbud bare måtte komme. I 2006 tok de spilleavhengige selv affære og truet med direkte skadeverk om ikke myndighetene foretok seg noe. Myndighetene vurderte totalforbud. I 2006 kom  det såkalte “seddelforbudet”, og fra 2007 ble spilleautomatvirksomheten monopolisert gjennom Norsk Tipping AS. Effekten lot ikke vente på seg; tall fra landets behandlingsinstitusjoner for spilleavhengige viste en rask og dramatisk nedgang. De personlige tragediene ble færre.

Nå skulle man kanskje tro at de som hadde tjent seg rike på andres elendighet ble pålagt å hjelpe de menneskene de hadde utnyttet? Eller at de i det minste måtte be om unnskyldning for å ha vendt det døve øret til, lenge etter at skadevirkningene var kjent? Eller, i det minste, at de som hadde valgt å ikke bli med på galskapen, eller hadde hoppet av, skulle bli belønnet? Men nei.

For tro det eller ei. Myndighetene vedtok altså en kompensasjonsordning for de som fikk reduserte inntekter som følge av automatforbudet. De som hadde hatt automatinntekter i 2001 og 2002. De som allerede hadde gjort en masse penger, med andre ord. De som hadde belastet fellesskapet med behandlingstrengende spilleavhengige. De som hadde satt penger over menneskeskjebner. De var det som fikk kompensasjon. De som hadde hoppet av, eller som aldri hadde deltatt, fikk ingen ting.

Og – enda mer utrolig – denne kompensasjonsordningen eksisterer fortsatt, fire år etter at automatforbudet ble innført! I 2011 får altså tidligere automathaier 466 millioner kroner – rett fra statskassen – en hundrings per nordmann – for å kompensere for bortfall av inntekter de aldri burde hatt. Mens de som har hatt ryggrad i dette – Kirkens Nødhjelp, Blå Kors og andre – ikke får en krone.

Spilleautomatenes historie i Norge fra 1995 er stygg og involverer mange tunge samfunnsaktører. Det er kanskje derfor ingen ser ut til å ville ta et historisk oppgjør med det som skjedde. At staten fortsetter å lønne de som gjorde seg rike på andres ulykke er ikke bare dypt urettferdig, men ikke så rent lite av en politisk skandale. Som det ennå ikke er for sent å gjøre noe med.   

Denne talen har jeg holdt på Egertorget i Oslo, fulgt av utdeling av sprite-flasker (med teksten “Denne drikken gjør deg tørst igjen” og evangeliseringslitteratur (med etiketten “Denne gjør noe med din indre tørst). Her tar jeg opp det underlige paradokset i at vår tid anerkjenner enhver tørst som mennesket måtte ha, utenom den tørsten mennesket har etter Gud. Enjoy!

Vår tid; tilfredsstill enhver tørst

I 1986 var the Coca Cola Company på leting etter et nytt slagord for Sprite. De så etter noe hipt, noe friskt, noe som apellerer. Og de endte opp med  – noen som vet? Dette; Obey your thirst. Og salget økte med 9%. Obey your thirst, eller som coca cola sier det på hjemmesiden sin; ”Be true to who you are and obey your thirst”. Vær sann mot deg selv og adlyd tørsten din. 

Og hvis du tror at det bare er Coca Cola Company som gir oss et slikt budskap, så tar du feil. Imsdal sier for eksempel; ”Tørst på livet”. L-oreal; ”because you’re …….. worth it”. Vi er så vant til budskap som forteller oss: si ja til deg selv, tilfredsstill enhver lyst og enhver tørst, kjøp det du har lyst på, fyll livet ditt med underholdning, lev ut dine seksuelle lyster, sett deg selv i sentrum! Lev optimalt i forhold til venner, utdanning, interesser og lyster! Det er det vi får høre om enhver tørst i livet.

Den eneste tørsten vi blir bedt om å ignorere, er den som virkelig gir liv

Vent nå litt. Ikke alle typer tørst. Det er én tørst hvor trøkket går motsatt vei. Det er én tørst du ofte blir bedt om å blåse i. Én tørst som er grunnleggende for hele menneskeslekten, som du ikke kan bli kvitt, men som du blir bedt om å ignorere. Hva er det jeg snakker om? Det er tørsten etter – Gud! Den tørsten som jeg og du og alle mennesker går og bærer på, tørsten etter Gud, etter tilhørighet, etter evig mening – den blir du bedt om å ignorere. For den mener mange er skadelig. Er ikke det rart, du? På alle områder i livet skal du si ja til deg selv – unntatt nåpr du kommer til en av de mest grunnleggende drivkreftene vi mennesker har, nemlig tørsten etter Gud.

Filosofen Jean Paul Sartre, som ikke trodde på Gud, sa; ”det at Gud ikke eksisterer, det kan jeg ikke fornekte, men det at hele mitt indre roper etter Gud det kan jeg ikke glemme”.  Med andre ord, lengselen, tørsten, er der, men vi tror ikke at det finnes noe eller noen som kan stille denne tørsten.

Så genetikerne leter etter et gen som kan forklare lengselen etter Gud, og når de påstår at de har funnet det, så får de store avisoppslag. Ateisten og forfatteren Richard Dawkins kaller gudstroen ond, og mener at å lære om Gud i skolen kan likestilles med misbruk av barn. Karl Marx sa at gudstro er noe makthaverne har funnet opp for å gjøre det lettere for massene å holde ut fattigdom og undertrykkelse, men at når revolusjonen kommer, vil folks behov for Gud forsvinne. Og i Sigmund Freud kalte gudstro en tvangsnevrose som kan overvinnes.

Tørst etter Gud viser at Han er til

Hvor er logikken, spør jeg, i at alle lengsler blir sett på som viktig del av det å være menneske, og at vi får høre at vi skal gi etter for våre lengsler, bortsett fra lengselen etter Gud? Hvorfor har vi latt oss hjernevaske til å tro at den lengselen du bærer på etter tilhørighet, mening, etter fullkommenhet, etter evig liv, er en defekt på mennesket som må bekjempes, en falsk tørst som må holdes nede?

Forfatteren av Narnia-bøkene, C.S. Lewis, sier at tørsten etter Gud nettopp er et bevis på at Han finnes. Hvorfor? Fordi, sier han, det finnes ikke noen lengsel i mennesket som ikke kan bli tilfredsstilt. For sult, så finnes det mat. For seksuelle følelser så finnes det et seksualliv For tørste, så finnes det drikke.  For trøtthet så finnes det søvn. Så da må det være noe som korresponderer med din lengsel etter Gud. Og det er nettopp  – Gud! Han har lagt lengselen etter seg selv ned i hvert enkelt menneske, også deg!

1.   Andre ting enn Gud gjør deg ikke utørst

Den kjente matematikeren Blaise Pascal snakket om en indre, «uendelig avgrunn som bare kan bli fylt med en som selv er uendelig og uforanderlig, med andre ord av Gud selv”. Har du kjent på denne avgrunnen, dette vakuumet, denne lengselen, tomheten, mangelen på mening? Vet du hva som skjer om du forsøker å fylle det vakumet med noe annet enn Gud selv?  Med ting. Med karriere. Med å være populær.  Med opplevelser, rus eller en kjæreste?  

Sannheten er at ingen av disse tingene gjør noe med den grunnleggende tørsten du kjenner inni deg etter. Det lindrer kanskje for en stund, men så er du tilbake der du var, og du kjenner på en enda større tomhet. Så du fyller på med mer – og mer – av det som likevel ikke kan gjøre deg tilfreds. Kjenner du deg igjen? 

Hva Jesus sa om å tørste etter Gud

Hva sa Jesus om å tørste etter Gud? Ha sa at han var svaret. Han pekte på vanlig vann, og fortalte mennesker at “Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. 14 Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi”, sa han, ”blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.” Han sa også om seg selv at ”jeg er det levende vann. Den som drikker av meg, vil aldri mer bli tørst.”  ”…. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.”

Hør her; sannheten er at det er ikke noe i denne verden som virkelig kan tilfredsstille din indre tørst – annet enn Jesus. Ikke noe menneske, ingen opplevelser, ingen eiendelser kan fylle tomheten i deg. Dette vakumet kan bare bli fylt av Jesus, ved Den Hellige Ånd, og Han vil gjøre deg til en kilde hvor liv strømmer fram, og som gjør det mulig for deg å gjøre godt og bli et mennesker som gir liv til andre.

Så ”Be true to who you are and obey your thirst – for God! Ikke hør på propagandaen som sier at du skal ignorere denne tørsten. Ikke tro at det ikke finnes noe som kan tilfredsstille den tørsten. Den tørsten du kjenner etter Gud og en dypere mening er en tørst Han har lagt der – for at du skal finne Ham, som i bibelen er kalt ”kilden med det levende vann”.

Og som mennesker så har vi alltid et valg. Du kan fortsette å tro at det er en tørst i deg som ikke kan tilfredsstilles. At du som menneske er feilkonstruert til å tro at det finnes en høyere mening. At alt du kan gjøre er å fylle på med ting som døyver tørsten etter mening for en kort stund. Eller – du kan være sann mot deg selv, mot hvem du er, og hvordan du er skapt, erkjenne den tørsten som er i deg og søke han som sier han gir det levende vann!

- - - - - - – - – - –

Idag – på dagen for lanseringen av den nye bibeloversettelsen av 2011 – er det på sin plass å hylle den boka som ifølge Karl Ove Knausgård, er “den viktigste teksten som noen gang er skrevet”. Det har jeg feiret ved å være blant de første i køen utenfor bokhandelen. Og det markerer jeg her ved å trekke fram noen fakta om Bibelen som man sjelden hører om.

Vet du hva som er bestselgeren blant bøker i Norge? Visste du at bestselgeren i Norge hvert år er Bibelen – men at ingen vil fortelle deg det? For på bokhandlerlisten telles bare utgivelser siste to år, og dermed faller den selvsagte topplasseringen ut. Egentlig blir det litt som å nekte Northug pallplass fordi han har deltatt tidligere.

I lille Norge blir alt som selger mer enn 5000 eksemplarer en bestselger. Bestselgeren over alle bestselgere selger altså noe sånt som 90.000 eksemplarer i et normalår – eller rundt det dobbelte av hva Da Vinci-koden har solgt fra dag én og til nå. Og siden Wikipedia skriver at en bestselgerstatus ofte føre til “enda høyere salg, fordi man bruker ordet i markedsføringen og trykker flere opplag.*”, så kan man lure på hva som ville skjedd om bestselgerlisten i Norge hadde fortalt oss sannheten, og våre litteraturkritikere år for år måtte sitte og diskutere hvorfor Bibelen – nok en gang – topper listen. Kanskje det ville hatt noe å si for den seiglivede oppfatningen av at Bibelen er en uaktell bok.

Vet du hva som er verdens mest solgte bok? Maos lille røde, kanskje?  Nope. Maos lille røde inntar en litt puslete andreplass, og slår Koranen såvidt på målstreken. For 900 millioner tungt subsidierte og promoterte eksemplarer fra Maos propagandamaskineri er ikke nok når man skal måle seg mot Bibelens seks milliarder solgte eksemplarer siste to hundre år!

Og rekorden gjelder ikke bare totalt, men også år for år. Ikea skryter riktignok av at katalogen deres har et større årlig opplag enn Bibelen. Det kan så være. Men Ikea-katalogen kan knapt kalles litteratur, den er gratis, den er ny hvert år og blir kastet når sesongen er over. Bibelteksten som selges er den samme år ut og år inn. 

Eller hva med oversettelser. Ron Hubbard — Scientologiens far – skal være den moderne forfatteren som har blitt oversatt til flest språk. Det vil si noe sånt som 70 språk. Mot dette kommer Bibelen. Ikke mindre enn 2400 forskjellige språk er den oversatt til, og nye kommer stadig til. Og da må vi legge til at det å få Bibelen oversatt til sitt eget språk ikke er det samme som å få en hvilken som helst annen bok. Det betyr også ofte at undertrykte og marginaliserte minoritetsgrupper har fått identitet og verdighet. Og ofte også et skriftspråk. Her er forskningsmulighetene for antroplogistudenter mange. 

Også for oss har oversettelser og distribusjon av Bibelen hatt historiske og samfunnsforvandlende dimensjoner. For trykkekunsten ble faktisk ikke funnet opp for at du skal kunne lese Se og Hør på tannlegekontoret. Den ble funnet opp for å spre Bibelens ord til flest mulig på et tidspunkt hvor det var fornyet interesse for Guds ord. Det var datidens informasjonsrevolusjon, som la grunnlaget for såvel renessansen som for kunnskapsrevolusjonens som fulgte. Den som mener at Bibelen har vært sivilisasjonshemmende har sovet i timen!

Et paradoks, kanskje. Vi, den mest velutdannede generasjon som noengang har levd, er også en generasjon som kanskje har mindre allmenn bibelkunnskap enn noen generasjon før oss de siste 1000 år. Ihvertfall i Norge. Det påvirker ikke bare vår evne til å løse kryssord – som Rolv Wesenlund påpekte for noen år siden – men også vår evne til å forstå vår historie og vår kultur. Og – vil jeg tilføye – oss selv!

Vet du hva som er det best dokumenterte verk fra antikken? De fleste verker fra antikken finnes kun i kopier av kopier av kopier, og de eldst bevarte kopiene er gjerne fra atskillige hundre år etter at originalen er skrevet. Ingen betviler at forgagne keisere og forfattere har eksistert, på tross av at dokumentasjonen er heller svak. Med Bibelen, derimot, er det annerledes; antallet skrifter og skriftdeler er både mer omfattende og eldre enn for noe sammenlignbart skrift. Når det gjelder Det Nye Testamente, for eksempel, så finnes det ikke mindre enn 5.400 gamle skrifter og skriftdeler, og noen papyrustekster fra Johannes-evangeliet er datert tilbake til rundt år 120, eller svært få år etter at det ble skrevet.  Alt snakket om at Bibelens upålitelighet og sensur av teksten etter at den er skrevet faller da på sin egen urimelighet.

Vet du hva som er verdens mest forbudte bok? Nobelinstituttet hadde for noen år siden en utstilling nå om ytringsfrihet, og fikk i den forbindelse en rekke kjendiser til å lese fra forbudt litteratur. Og kjendisene leste fra forbudte bøker som “Sataniske vers” og “Sangen om den røde rubin”, og følte sikkert at de slo et slag for ytringsfriheten. Selv om altså verdens mest forbudte bok, Bibelen, glimret med sitt fravær.

For å kjøpe bibler, å sitere Bibelen, å gi bort bibler – er forbundet med fare for minst en tredjedel av verdens befolkning. Dette er temaet for årets fakkeltog til støtte for forfulgte kristne som arrangeres neste uke. Om du reiser til Saudi-Arabia, for eksempel, og der kommer i skade for å gi bort en bibel til en saudier, så risikerer både du og saudieren halshogging. At du er utlending gjør lite inntrykk på dommeren. I ensrettede Iran får man kjøpt både bøker om astrologi og Zaratustras lære, men Bibelen er forbudt. I Burma er det forbudt for minoritetene å trykke Bibelen på sitt eget språk – og slik kunne vi fortsette.

Spørsmålet er nesten uunngåelig: Hva er det verdens despoter har forstått når det gjelder Bibelens sprengkraft som mange nordmenn ikke har sett? Kanskje de har sett det samme som fredsprisvinneren Rigoberta Menchu, indianer av K’iche-folket i Guatemala, som sa at  “som kristne har vi forstått at det å være kristen er å nekte å akseptere den uretten som blir gjort mot vårt folk, nekte å akseptere den diskrimineringen som skjer mot et ydmykt folk som knapt vet hva det vil si å spise kjøtt, men som blir behandlet verre enn hester“.  Det svir godt for en despot som helst vil herse med folk som han vil.

Vet du hva som er verdens mest misforståtte bok? Vanligvis når vi leser en tekst, forsøker vi å forstå og tolke hva forfatteren har ment med det han har skrevet. Leser du Hamsun, er det viktig å gå både til teksten og til ham som skrev den for å forstå. Og slik er det vi leser litteratur.

Når det gjelder Bibelen, derimot, er det en utbredt sport enten å lese sine egne preferanser inn i teksten, slik at den sier det jeg vil at den skal si, eller å ta alt i verste mening. Problemet med dagens intellektuelle elite er at de ikke forsøker å forstå teksten, men raskt går inn i en rolle hvor man prøver å misforstå og prøver å finne motargumenter. Som dagens bokanmeldelse i Dagbladet, som befinner seg omtrent på rødrussnivå. Kan man egentlig forvente å få noe som helst ut av litteratur man ikke ønsker å forstå?

Problemet er selvsagt at Bibelen ikke lar oss i fred. Den pirker borti det ømmeste og såreste i vårt innerste, den stiller oss til ansvar – for hvordan vi forholder oss til oss selv, til våre medmennesker og til Gud. Den er – rett og slett – plagsom.  Men i det ligger også dens styrke.

Vet du hva som er verdens mest innflytelsesrike bok? Du gjettet det kanskje. Her hjemme er norsk kultur og mentalitet så gjennomvevd av Bibelens språk og tanke at det er vanskelig å se hvor den ene begynner og den andre tar slutt. Når “alle” etter 22-juli-tragedien snakker om viktigheten av å tilgi, uansett, så er ikke det tankegods som stammer fra vår norrøne kultur. Ideen om å tilgi selv de som ikke fortjener det var en gang i tiden hyperradikale tanker som ble framført av en snekker fra Midtøsten. Og som siden ble eksportert til vår lille ytterkant. Og som fortsatt er ganske radikale og utfordrende.

Vet du hva som er verdens mest radikale bok? Det underlige er at så mange i vår del av verden oppfatter Bibelen som en samling reaksjonære tekster uten relevans for vår tid. “En eventyrbok vi ikke anbefaler noen å lese” skrev Dagbladet på lederplass for noen år siden. Vel uvitende om den samfunnsforvandlende effekten denne boka har over hele kloden.

Hvorfor skulle totalitære regimer forby å trykke, kjøpe, selge, eie og lese en eventyrbok? Hvorfor frykter de Bibelen mer enn noen annen tekst? Fordi saudierne og nordkoreanerne og iranerne har forstått noe som Dagbladet overser, og som de fleste av oss overser – at i denne boka så fins det sprengstoff nok til å snu opp ned på enkeltskjebner og familier. Sprengstoff nok til å endre mentaliteten og retningen i et samfunn. Som pastor og forkynner ser jeg hvordan Guds ord forvandler mennesker fra bunnen av. Gir verdighet til rusmisbrukere. Gir retning og håp og engasjement til livstrøtte unge. Når det gjelder å forvandle liv er Se og Hør – og det meste annen litteratur – uegnet. Og jeg antar at det despotene frykter, er mennesker som ikke lar seg undertrykke, fordi de har forstått hvilken verdi de har i Guds øyne. Mennesker som ikke lar seg ikke så lett manipulere og herse med, for de forstår lettere at det fins en autoritet som står over myndighetene. Eller de er redd for mennesker som påpeker urett, fordi de leser at Gud er en rettferdig gud som hater urett. 

Vet du hva som blir årets bestselger? Bibelskapet gir i disse dager ut en ny bibelutgave i flunkende ny språkdrakt. Den bør finnes i ethvert noenlunde møblert hjem. Den bør leses seriøst – for å finne hva forfatteren faktisk mener, og for å sette det ut i livet. Den bør finnes under alle norske juletrær. Og den vi ganske sikket toppe statistikken – i år som før.

God lesning! 

Idet tiden forhåpentligvis er i ferd med å løpe ut for Muhammar Gaddafi og hans stormannsgalskap, kan det være på sin plass å hente fram et innlegg jeg skrev for rundt et år siden – mens minaret-debatten raste og Gaddafi mante til hellig krig mot Sveits. En Gaddafi som – i likhet med mange despoter i muslimske land – gjerne sponser dyre moskeer i Europa og andre steder, men knapt tillater et kristent bønnemøte i sitt eget land……

Det grenser til det komiske når Muhammar Gaddafi – Libyas leder – raser over manglende sveitsisk toleranse mot muslimer og oppfordrer til “hellig krig mot Sveits med alle midler” (VG og Vårt Land). Bakgrunnen er selvsagt Sveits’ vedtak om å forby minareter på moskeer. Jeg har tidligere skrevet om den absurde forskjellen mellom den trosfriheten muslimer i Europa nyter, kontra den diskrimineringen og forfølgelsen som foregår mot annerledes troende i muslimske land.

For hvor tolerant er egentlig Gaddafi selv?

I 2006, i en tale på Al-Jazeera, uttalte Gaddafi at alle mennesker må bli muslimer, at Bibelen er en forfalskning som oppfordrer til hat, at Europa og USA enten burde konvertere til Islam eller erklære krig mot muslimer. Så mye for Gaddafis toleranse. (Kilde: US Department of State)

Og selv om Libya i praksis ikke er blant verstingene av muslimske land, så har myndighetene en lang historie med konfiskering av kirkebygg, og de bestemmer pr. idag hvor mange kirkebygg de kristne skal få ha i hver enkelt by. Evangelisering av muslimer er forbudt; ghanseren Daniel Baidoo ble i 2001 dømt til 25 års fengsel for å ha delt evangeliet med muslimer. Samtidig sponer Gaddafi moskeer i Europa, som den i Malmø.

Istedenfor å svare på Gaddafis krigserklæring, burde Sveits – og andre land – rette pekefringeren tilbake mot Libya. Og kanskje få større fokus på situasjonen for annerledes troende i muslimske land. For man burde kunne forlange en viss gjensidighet, som Jahn-Otto Johansen påpekte for en tid siden.

Det ville faktisk gitt oss en minaret-debatt med mening.

- – - -

al-Qiddissin-kirken i Alexandria første nyttårsdag

De folkelige demonstrasjonene – og Mubaraks dramatiske avgang – har vært fulgt med intens spenning av en hel verden. Gledesscenene fra Tahir-plassen i Kairo, som fjernsynskameraene har fått med seg, har delvis dekket over det faktum at for den jevne egypter har også de siste par ukene vært preget av vold og tendens til anarki i deler av landet. Ikke minst har dette gått ut over landets kristne minoritet, som sannelig har hatt det tøft nok fra før.

Selv mottok jeg denne meldingen fra en bekjent av meg, som har nær kontakt med en egyptisk familie (av hensyn til familiens sikkerhet er navn fjernet):

“Som vi alle vet er situasjonen i Egypt relativt ustabil – og det er selvsagt mye som ikke kommer fram i media. De fleste som får denne mailen kjenner (x), vår egyptiske familievenn som har vært hos oss en rekke ganger. Hele hans familie ( ikke han selv) ligger nå hardt skadet på sykehus etter at leil komplekset utenfor Kairo der de bodde ble angrepet av pøbler og forsøkt bombet. I alle leilighetene bodde bare kristne. (Y) ( brorens gutt, oppkalt etter vår sønn!) er mest usikkert om klarer seg. Han ligger på respirator med lungeskader etter røyken og gassen. Hans yngre og eldre bror er også på respirator av samme grunn, faren er i øyeblikket blind pga øyeskader ( vet ikke om det er permanent) Moren er visst i en slags sjokktilstand, ikke kontaktbar. Kaotisk med andre ord, og de trenger bøttevis av forbønn. (X) forteller at hele landet er i oppløsning, folk blir angrepet på gata, hjem blir robbet, all companies are closed. telefon og nett virker bare av og til. Helsesystemet er slik at alle må betale for behandling, og det finnes ikke penger…..”

Vi vet hva militante islamister var i stand til å gjøre mens Mubarak og hæren ennå hadde full kontroll. Vi husker bombeeksplosjonen utenfor al-Qiddissin-kirken i Alexandria første nyttårsdag, som drepte 21 mennesker og såret 70. Enkelte aviser har dekket tragedien som skjedde 30. januar, der to koptiske familier i Minya-provinsen ble angrepet i sine hjem av islamistgrupper og hvor elleve personer ble drept. Store og spektakulære hendelser som blir lagt merke til, men som likevel bare er toppen av isfjellet. For det triste faktum at kristne i Egypt daglig utsettes for diskriminering og overgrep fra såvel myndigheter som den jevne egypter er altfor lite påaktet her hjemme. Landet ligger på en 19. plass på Åpne Dørers liste over land hvor det er vanskelig å være en kristen.

I gledesrusen over at Egypt ser ut til å få et demokratisk styresett er det derfor viktig å huske at demokrati ikke er noen garanti for at alle grupper får rettferdig behandling. Pakistans skammelige behandling av sin kristne befolkning burde være en påminnelse om nettopp dette. Og når 84 % av Egypts befolkning støtter dødsstraff for å forlate islam, ifølge en meningsmåling gjort av Pew Research Center i desember, så gir det grunn til bekymring.  Hærens angrep på et kloster utenfor Kairo onsdag 23. og torsdag 24. februar hvor 19 mennesker ble skadd – som avisen Vårt Land melder om – gjør meg heller ikke mer rolig for situasjonen.

Testen for de nye demokratiene i Nord-Afrika vil ikke være om de klarer å motivere folk til å stemme, eller om folkevalgte politikere klarer å danne regjering. Testen vil være hvordan flertallet behandler sine minoriteter. Berberne og kabylene i det meste av Nord-Afrika. Eller de kristne kopterne i Egypt. Eller også de evangeliske kristne, som både i Egypt og andre land i Nord-Afrika blir utsatt for stadige overgrep. Og iveren over at diktatorer blir styrtet må ikke overskygge hensynet til de svakeste – som er disse lands minoriteter.

Neida, jeg er ingen festbrems. Jeg unner det egyptiske folk frihet og demokrati. Men jeg unner også landets kristne befolkning – som har vært en del av landets historie fra lenge før araberne tok landet med makt på 600-tallet – skal bli betraktet som likeverdige og kunne delta i samfunnslivet på like fot.  Det er langt fram, så langt fram at det trengs både bønn og politisk press.

Bønnen kan jeg godt ta meg, av, bare norske utenriksmyndigheter tar ansvar for det politiske presset

- - - - - - - - - - - - -

Sterke krefter ønsker å tie Gud og gudstro ihjel. Vi ser det når fotballspilleren Wayne Rooney nektes å snakke om sin kristne tro under pressekonferanser, vi ser det når pressesjefen i Human-Etisk Forbund kaller skolegudstjenester et brudd på menneskerettighetene og når skolelag nektes å ha møter i skolens lokaler fordi det virker “ekskluderende”.

Personlig kan jeg lett komme på grovere menneskerettighetsbrudd enn skolegudstjenester, og er langt mer redd for det Ap-representanten Hadia Tajik kaller religiøs analfabetisme. Som blir resultatet om Rooney nektes å snakke om det som er viktig for ham, eller om prester skal tvinges til bare å snakke om været.

I Norge rope Human-Etisk forbund et varsko mot skolegudstjenester – og kaller skolegudstjenester ”et klart brudd på det menneskerettighetene krever av slike institusjoner”. På tross av mulighetene for fritak. For skolene skal være nøytrale, må vite, og “skille mellom kunnskapsformidling og religionsutøvelse“, som pressesjef Jens Brun-Pedersen i Human-Etisk Forbund uttrykker det.

Som om kunnskap i seg selv er nøytralt, eller formidles i et nøytralt rom. Eller som om det er nøytralt å la være å snakke om Gud.

Sterke krefter ønsker å gjøre Gud til tabu
Men det finnes sterke krefter som forsøker å gjøre Gud til tabu. Religion er en privatsak, gjentas det – igjen og igjen. Tro gjerne på Gud, men hold kjeft om det. For det eneste som er nøytralt, er å unnlate å nevne Gud. Late som om han ikke finnes. Med andre ord; den praktiske, dagligdagse ateismen. Hvor det å snakke om Gud er omtrent som å prompe høylydt i et fint familiefellesskap…..

Eller, som varaordfører Aud Kvalbein i Oslo nylig uttalte om RLE-faget: “RLE som fag har….fremmet en sekulær ateisme som en slags verdinøytralitet, som står over alle andre religioner, noe som alle skal godta. Men verdinøytralitet finnes ikke.”

Snodig, forresten. Politisk frihet definerer vi som retten til å agitere for hvilket som helst politisk syn man vil. Religiøs frihet defineres som min rett til å kreve at du skal holde kjeft.

Mennesket søker Gud!
For sannheten om mennesket er at mennesket overalt og til alle tider har forholdt seg til Gud. Søkt etter Gud. Lengtet etter Gud. Det som Pascale kalte ”en uendelig avgrunn som bare kan bli fylt med en som selv er uendelig og og uforanderlig, med andre ord av Gud selv”. Man kan kalle det en feilkonstruksjon, en genetisk feil eller kanskje en ”tvangsnevrose som kan overvinnes” (Freud), om man ønsker. Men lengselen etter Gud er like fullt en realitet.

Det samme gjelder for barn. Barn tror. Tro på Gud trenger ikke å læres, men kan avlæres. Om Gud ikke nevnes, eller om tro latterliggjøres, eller om barns behov for en høyere mening dysses ned og forties, så kan barn komme til å tro at Gud er en dum greie som noen har funnet opp for å tjene penger. Men i utgangspunktet har barn en tro.

Hva er egentlig “nøytral kunnskapsformidling?”
Så hva da når barn lærer om verdens tilblivelse som en herlig blanding kjemikalier, som tilfeldigvis endte opp med å bli en verden full av dyr og planter? Og hvor Gud ikke nevnes med et ord? Er det nøytral kunnskapsformidlig – slik Brun-Pedersen ønsker det – eller er det en form for statsfinansiert hjernevask? Når man – eksplisitt eller implisitt – gir uttrykk for at alt i tilværelsen kan forklares med kjemi eller fysikk, tar man barns undring og refleksjon på alvor, eller begrenser man barns intellektuelle utfoldelse ved å servere ferdige svar? Når barn med den største selvfølgelighet lærer om sex som om det skulle være en gymnastisk øvelse, uten tanke for hva mennesket har tenkt og lært seksualiteten tidligere, er det kunnskapsformidling eller holdningstvang? Når en lærer med stor frimodighet kan formidle at ”jeg tror ikke på det tullet der”, mens en kristen lærer av frykt for reaksjoner knapt tør å nevne at han tror, er det nøytralitet eller konformitetspress? Og slik kunne vi fortsette.

Hva med USA?
Og i sitt forsøk på å argumentere for en”nøytral” skole skyver Brun-Pedersen USA foran seg – dette er ”slik USA har praktisert sin skolepolitikk i alle år”, sies det. Uten å nevne at Gud er langt mer til stede i amerikanske skoler enn norske – men uten den konfesjonelle forankringen man gjerne har i Norge. For bakgrunnen for de amerikanske reglene er slettes ikke er at barn skal skjermes fra å høre om Gud, men at lappeteppet av amerikanske kirker er slik at ingen kan eller skal ha noen forrang framfor noen annen. I Norge er faktisk de aller fleste barn fortsatt medlem av Statskirken (nei, ikke mine) og bør kunne bli invitert til skolegudstjeneste uten de store protestene.

Heller moskébesøk enn tvangsateisme
Og, for min egen del må jeg tilføye: Jeg vil heller ha en skole hvor mine barn må reise både til kirker og moskeer, framfor et samfunn hvor man later som om tro på Gud er avlegs og unaturlig. Om barna mine får høre andre ting om Gud enn de gjør hjemme, så gir det oss en god anledning til å snakke om tro. Den anledningen burde Jens Brun-Pedersen og andre heffere også gjøre, uten å rope om menneskerettigheter hver gang. Det finnes faktisk større urettferdigheter å rope opp om enn at barn får høre om Gud.

- - - - – - - - - - – - – -

NRK har fått massiv kritikk for sitt nye program – “ikke gjør dette hjemme”. Kritikerne frykter at noen nettopp kommer til å gjøre dette hjemme – på tross av advarslene.  Hva så med “Trekant”, som fikk gå fullstendig uten advarsler?

I programmet “Ikke gjør dette hjemme” blir seerne i ett sett fortalt at “dette må du ikke gjøre hjemme” eller “dette må du ikke prøve selv”.  Folkeopplysning, med andre ord. Programlederne gjør én ting, men råder seerne til å gjøre noe annet. Og diskusjonen går på om en advarsel er nok, eller om svake sjeler likevel vil fyre opp raketter i dagligstuen.

Kontrasten til  programmet “Trekant” kunne ikke vært større. I Trekant utforskes seksuelle miljøer og seksuell praksis – uten at man en eneste gang blir fortalt at “dette må du ikke gjøre hjemme”. Fraværet av gode retningslinjer og refleksjon rundt hva sex gjør med menneskers følelsesliv er rett og slett påfallende. Når det gjelder bruk av raketter blir vi tydelig fortalt hva som er lurt og ikke lurt, når det gjelder sex er det eneste budskapet at man skal “finne sine egne grenser”.

Jeg har i et tidligere blogginnlegg argumentert for at det unge mennesker virkelig trenger når det gjelder seksualitet, er kunnskap om hvordan man skal bygge sunne familier hvor man er tilfreds med én partner hele livet. Til beste for en selv, til beste for eventuelle barn og til beste for samfunnet. Og min påstand er fortsatt at tankeløse programmer a la Trekant nettopp er med å bryte ned unge menneskers evne og vilje til å leve i stabile forhold.

La meg kort nevne noen opplagte skadevirkninger av uhemmet sex som NRK burde ta inn over seg:

-          Sexavhengighet – en diagnose på frammarsj, kjennetegnet av en manglende evne til å motstå seksuelle impulser. Sexavhenighet er – selvsagt – økende i et samfunn uten evne til å tenke klart rundt seksualiteten, og behandlingstilbudet øker radikalt.

-          Pornoavhengighet – tilsvarende som over, en manglende evne til å motstå pornografi. Til fortvilelse for den det gjelder, til glede for en kynisk og menneskeutnyttende industri. Og som over – jo mer man eksponeres, jo større er sannsynligheten for avhengighet.

-          Prostitusjon og trafficking. Trafficking – eller prostitusjonsslaveri – er et av det moderne samfunnets store svøper med enorme menneskelige og samfunnsmessige konsekvenser. Og selv om ingen skal beskylde Trekant for direkte oppfordring til kjøp og salg av sex, så skal ingen fortelle meg annet enn at promotering av strippeklubber og fri sex også bryter ned motstanden mot kjøp og salg av sex.

-          Sexpress og utnyttelse i vennerelasjoner. De sosiale mekanismene i ungdomsmiljøer er kompliserte nok som de er, og alle ønsker å være likt og bli akseptert. Et budskap som går på at sex mellom kjærester eller venner kan være en naturlig ting, åpner opp for sexpress og utnyttelse av unge jenter (særlig).

-          Utroskap. En av de viktigste faktorene bak skilsmissestatistikken er utroskap. Mennesker som har lært seg til å ha et stort antall seksualpartnere vil – selvsagt – være mer fristet til å være utro.

-          Kjønnssykdommer. I en episode av trekant besøkte programlederne en swingersklubb med gruppesex. Det bør være en kjent sak at sex med flere fører til en oppblomstring av kjønnssykdommer. Og selv om flere sykdommer kan behandles, så er det for eksempel lite kjent at for eksempel  Klamydia kan føre til sterilitet.

De menneskelige og samfunnsmessige skadevirkningene av sex på avveie er langt større enn feil bruk av raketter. Dersom “Ikke gjør dette hjemme” representerer en ny linje i NRK når det gjelder advarsler, så ser jeg for meg at dette må få konsekvenser for produksjonen av Trekant 2. Slik at vi hvert annet minutt blir fortalt at “det er ikke så lurt å prøve dette selv……”

En imaginær blomst legges idag på graven til guvernøren i Punjab i Pakistan, Salman Taseer. Taseer ble skutt og drept 4. januar av sin egen livvakt  for sin motstand mot Pakistans nye og strenge blasfemilov.  Mer skulle det altså ikke til.

For oss er det kanskje en selvfølge at en folkevalgt politiker skal kunne være mot en lov som gir dødsstraff til mennesker som fornærmer islam, koranen eller profeten Muhammed. Slik er det altså ikke i Pakistan. Taseers standpunkt var kontroversielt, så kontroversielt at fryktet for sitt eget liv. Likevel ga han altså offentlig uttrykk for sin motstand mot loven.

“Blasfemi-loven er ikke en lov laget av gud, Det er en lov laget av mennesket. Loven gir de ekstreme og reaksjonære en unnskyldning til å angripe de svake og minioritetene”, skal han ha sagt. Han har også protestert mot dødsdommen til den kristne kvinnen Asia Bibi og kjempet mot forfølgelsen av Pakistans Ahmadiyya-muslimer.  Og denne uredde holdningen kostet ham altså livet. Som om ikke det var nok, ble Pakistans minoritetsminister – Shahbaz Bhatti, minoritetsminister i Pakistan og den eneste fra den kristne minoriteten i Pakistans regjering, den 2. mars skutt og drept av Taliban – også han fordi han var motstander av blasfemilovgivningen.

Er så dette en enslig ekstermist som har tippet over til terror, som man noen ganger kan få inntrykk av i den norske debatten? Dessverre, nei. For ikke før har drapet funnet sted før 500 såkalt “moderate lærde” kommer med en uttalelse som sier at “Ingen bør…….vise sorg eller sympati etter hans død, siden de som støtter blasfemi av Profeten, selv er blasfemiske”. Denne holdningen til annerledes troende har dype røtter i islamsk tankesett og teologi.

Jeg har også tidligere tidligere skrevet et innlegg om hvordan Pakistan som stat systematisk diskriminerer og forfølger annerledes troende, samt uttrykt meg kritisk til Norges naive støtte til pakistanske koranskoler. Pakistan trenger sårt en forandring, men når til og med de som forsvarer de svake gjør det med fare for sitt eget liv, så sier det litt om hvor lang vei det er fram. Men ære være de som likevel – og med livet som innsats – forsvarer de svake. Taseers rakryggede eksempel burde tale høyt og tydelig til enhver samfunnsaktør her i det høye nord om å stå opp mot urett, selv om det koster.

Vi lyser fred over Salman Taseers minne!