Når urett belønnes


– – – – – –

Det er gjengs oppfatning at ærlighet skal vare lengst, og at urett ikke skal belønnes. Når det gjelder myndighetenes håndtering av spille-automatordningen, har man valgt å belønne de som så gjennom fingrene med urett, og straffe de som hadde ryggrad nok til å stå imot.

Lenge var spillautomater totalforbudt i Norge, og pengespill ble sett på som en vederstyggelighet (de gamle var kanskje ikke så dumme). Dette endret seg over natten i 1995, da allmennyttige organisasjoner kunne søke om konsesjon til å utplassere spilleautomater. Mange kastet seg over denne nye inntektskilden, mens andre så de umoralske og avhengighetsskapende sidene og valgte å avstå. Tunge organisasjoner som Kirkens Nødhjelp og Blå Kors var for eksempel aldri en del av automatveldet.

Allerede mot slutten av 1990-tallet var det åpenbart hva som var i ferd med å skje. I 1997 var det utplassert 25.000 automater rundt om i butikker og kjøpesentre over hele landet. Automatomsetningen ble femtidoblet (!) fra 1990 til 1999. Tallet på spilleavhengige økte dramatisk. Avisene fråtset i historier om mennesker som ble gjeldsslaver eller kriminelle for å tilfredsstille spilletrangen. Det ble meldt om selvmord og familietragedier. Hjelpelinjer og behandlingstilbud ble etablert. De personlige tragediene var mange, og de var synlige.

Noen – deriblant Redd Barna i 1999 – valgte å hoppe av. Andre – som for eksempel Røde Kors og Norsk Organisasjon for Asylsøkere (Noas)  – vendte det døve øret til elendigheten og fortsatte å basere virksomheten sin på spillepenger.

La oss ta Røde Kors. I 2005 alene tjente Røde Kors for eksempel over én milliard kroner på spilleautomater. På et tidspunkt hvor MMI regnet med at 90% av automatinntektene stammet fra spilleavhengige mennesker. Røde Kors sin holdning på denne tiden var likevel at “så lenge spilleautomater er lovlig, forholder vi oss til de politiske signalene som blir gitt” (VG). Og politiske signaler var åpenbart mer bekvemt å lene seg på enn Røde Kors’ egne prinsipper – om å “forebygge, hindre og lindre menneskelig lidelse…..og sikre respekt for enkeltmennesket”.

Så et forbud bare måtte komme. I 2006 tok de spilleavhengige selv affære og truet med direkte skadeverk om ikke myndighetene foretok seg noe. Myndighetene vurderte totalforbud. I 2006 kom  det såkalte “seddelforbudet”, og fra 2007 ble spilleautomatvirksomheten monopolisert gjennom Norsk Tipping AS. Effekten lot ikke vente på seg; tall fra landets behandlingsinstitusjoner for spilleavhengige viste en rask og dramatisk nedgang. De personlige tragediene ble færre.

Nå skulle man kanskje tro at de som hadde tjent seg rike på andres elendighet ble pålagt å hjelpe de menneskene de hadde utnyttet? Eller at de i det minste måtte be om unnskyldning for å ha vendt det døve øret til, lenge etter at skadevirkningene var kjent? Eller, i det minste, at de som hadde valgt å ikke bli med på galskapen, eller hadde hoppet av, skulle bli belønnet? Men nei.

For tro det eller ei. Myndighetene vedtok altså en kompensasjonsordning for de som fikk reduserte inntekter som følge av automatforbudet. De som hadde hatt automatinntekter i 2001 og 2002. De som allerede hadde gjort en masse penger, med andre ord. De som hadde belastet fellesskapet med behandlingstrengende spilleavhengige. De som hadde satt penger over menneskeskjebner. De var det som fikk kompensasjon. De som hadde hoppet av, eller som aldri hadde deltatt, fikk ingen ting.

Og – enda mer utrolig – denne kompensasjonsordningen eksisterer fortsatt, fire år etter at automatforbudet ble innført! I 2011 får altså tidligere automathaier 466 millioner kroner – rett fra statskassen – en hundrings per nordmann – for å kompensere for bortfall av inntekter de aldri burde hatt. Mens de som har hatt ryggrad i dette – Kirkens Nødhjelp, Blå Kors og andre – ikke får en krone.

Spilleautomatenes historie i Norge fra 1995 er stygg og involverer mange tunge samfunnsaktører. Det er kanskje derfor ingen ser ut til å ville ta et historisk oppgjør med det som skjedde. At staten fortsetter å lønne de som gjorde seg rike på andres ulykke er ikke bare dypt urettferdig, men ikke så rent lite av en politisk skandale. Som det ennå ikke er for sent å gjøre noe med.   

 

Advertisements

2 kommentar

  1. En glimrende oppsummering av et sorgens kapittel i Norges historie. Denne alene viser at det høymoralske Norge som ble etablert etter krigen og hvor Kongens selv formante at nasjonen måtte «tilbake til de ti bud…», sakte men sikkert har latt oss infisere av de krefter vi var så flinke til å peke på tidligere.

  2. Takk for en flott artikkel!
    Det er talende fakta, desverre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: