Helseministerens abortsjokk


                                              . . . . . . .

Helseministeren er sjokkert over at enkelte velger å abortere bort jentefostre. Det burde hun ikke være. Ikke all den tid vi har gitt foreldre lov til å ta livet av sine egne barn – av en hvilken som helst grunn.

«Dette er overraskende tall. Å ta bort et friskt barn, fordi den har feil kjønn, det er sånn at en nesten ikke kan tro det. Kjønnsselektiv abort er fullstendig uakseptabelt». Dette er helseminister Anne-Grete Strøm Erichsens ord, etter at VG offentliggjorde en undersøkelse som viser at indisk-norske kvinner føder unormalt mange guttebarn.

Vi har nå engang vedtatt en lov som gir alle norske kvinner rett til å ta abort fram til 12. svangerskapsuke. Uansett grunn. Ingen føringer er gitt i loven for hva som er akseptabelt eller ikke. Ingen burde derfor bli forundret over at kjønn – når slike opplysninger finnes – blir et av kriteriene for abort. Heller ikke burde vi bli sjokkert om ny innsikt og nye DNA-teknikker gir oss nye og enda mindre akseptable grunner for å velge abort.

Utviklingen når det gjelder fosterdiagnose stiller oss overfor et paradoks. Vanligvis ønsker vi at foreldre skal vite mest mulig om helsetilstanden til sine egne barn. Når det gjelder fostre, er dette snudd på hodet – der går utviklingen i retning av at informasjon må holdes tilbake fra foreldrene. For å beskytte det ufødte barnet fra sine egne foreldres beslutning. Fordi vi har gitt foreldre en rett vi aldri burde gitt dem – retten til å bestemme over liv eller død for egne barn.

For hvorfor skal kjønn være en mindre akseptabel grunn for abort enn funksjonshemming? Eller økonomi? Eller egen lyst, stjernetegn, avstand mellom barna i søskenflokken eller en hvilken som helst annen grunn? Det finnes et vell av grunner for abort, og den voldtatte, gravide og sosialt mistilpassede 13-åringen – for abortforkjempere i Norge selve arketypen på en verdig abortsøker – er ikke særlig representativ.

Jeg synes helseministerens spontansjokk er løfterikt – det er fryktelig at noen velger å drepe sitt eget barn fordi det har feil kjønn, og det er bra at hun reagerer med avsky. Problemet er at det finnes en drøss av grunner som er minst like lite akseptable som kjønn, og som burde gjøre henne like forferdet. La oss se på noen grunner helseministeren burde latt seg sjokkere over:

–          Funksjonshemminger. Funksjonsfeil på fosteret – store eller små – gir ikke bare rett til abort før 12. svangerskapsuke, men også lenge etter (abortlovens § 2 c). I Norge aborteres for eksempel minst 80% av alle fostre hvor Downs syndrom blir påvist. Dette uroer de funksjonshemmedes organisasjoner. Det uroer Marte Goksøyr, selv med Downs, som nylig fikk Livsvernprisen for 2012 for sitt uredde engasjement mot jakten på fostre med avvik. Det uroer de som velger å bære fram barn med funksjonshemminger, som lurer på hvilken støtte vil de få fra myndighetene når de mot alle odds velger å bære fram barnet sitt. Det burde uroe helseministeren, og hele vårt helsevesen. Det burde uroe de fleste av oss, når sant skal sies.

–          Egen bekvemmelighet. Ifølge Statistisk Sentralbyrå skjer 30% av alle aborter i landet blant kvinner i alderen 20-24 år. Ingen skal fortelle meg at dette i hovedsak dreier seg om voldtatte jenter, eller jenter som av sosiale og økonomiske grunner er ute av stand til å ta seg av en ny verdensborger. I verdens rikeste land, med noe nær verdens beste støtteordninger for foreldre, er det opplagt at økonomi, karriere og egne framtidsplaner spiller en vesentlig rolle. Vi snakker bare ikke om det.

–          Press fra barnefar eller nær familie. Lov og forarbeider legger til grunn at det er kvinnen selv som skal bestemme. Men rundt den gravide sirkler en barnefar, som kanskje verken ønsker bidragsplikt eller andre livsforpliktelser, og som med abortloven i hånd utøver press på henne. Rundt henne befinner det seg også en horde av velmenende slektninger, som alle vet hva som er best for den unge moren. Eller for seg selv. Kvinner blir presset og lar seg presse.

Dette var noen eksempler. Det kunne vært interessant å vite hva helseministeren faktisk mener er akseptable grunner for abort. Vi vet nå at kjønn ikke er det. Men er funksjonshemming en akseptabel grunn? Økonomi? Avbrutt utdanning og karriere? Ferieplaner? Søskenflokkens sammensetning? Ønsket om å unngå forpliktelser? Eller andre grunner? Jeg venter spent på at dette blir tema i Spørretimen, og er enda mer spent på helseminsterens svar.

La oss anta at helseministeren får et slikt spørsmål. At hun velger å svare, og faktisk lager en slik liste. Da hadde det vært interessant å få vite hvor mange av dagens 15.000 aborter som tas på grunnlag av moralsk akseptable grunner og hvor mange som faller utenfor.Og i så fall – hva regjeringen har tenkt å gjøre med den nyervervede kunnskapen.

Det kunne gitt abortdebatten et etterlengtet løft!

%d bloggers like this: