Israelske eller saudiarabiske poteter?


 I går havnet jeg i et aldri så lite etisk dilemma. Jeg skulle kjøpe poteter på Rema, og valget sto mellom israelske og saudiarabiske nypoteter. Ikke var det mulig å kamuflere valget mitt bak forskjell i pris heller, idet begge slagene kostet 17.35 pr. kilo.

Skulle jeg kanskje kjøpe en pose israelske poteter?  Israel, en av de få demokratiske stater i sin region, med stor grad av trykkefrihet, talefrihet og trosfrihet, men som altså har gått til aktiv og brutal blokade av et regime som har som uttalt mål å utslette staten Israel. Dette regimet bruker Iran som våpenleverandør og skyter stadig raketter over den israelske grense.

Eller skulle jeg kjøpe saudiarabiske poteter? Saudi-Arabia, som ifølge Amnesty har sikkerhetsstyrker som opererer som dødsskvadroner, som bruker lemlestelse, steining og halshugging som en del av sin straffepleie, som fyller sine fengsler med politiske fanger og som dessuten har dødsstraff for saudiere som ønsker å bli kristne. Et land hvor kvinner ikke får kjøre bil, et land som ikke tar imot politiske flyktninger og  har et stort antall fremmedarbeidere som er bortimot rettsløse.

Skulle jeg høre på Kristin Halvorsen og Bård Vegar Solhjell – begge øvrighetspersoner jeg burde lytte til – burde jeg sannsynligvis kjøpe posen med de saudiarabiske potetene. Min egen samvittighet tenderte til å mene det motsatte. Og som nordmenn flest synes jeg det er ubehagelig å fronte noe som er politisk ukorrekt.

Dermed var jeg midt oppi det gamle dilemmaet – øvrighet eller samvittighet?

For meg ble det imidlertid ganske klart. Det ble pizza.

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

Gaddafi og trosfriheten – revisited


– –    

Idet tiden forhåpentligvis er i ferd med å løpe ut for Muhammar Gaddafi og hans stormannsgalskap, kan det være på sin plass å hente fram et innlegg jeg skrev for rundt et år siden – mens minaret-debatten raste og Gaddafi mante til hellig krig mot Sveits. En Gaddafi som – i likhet med mange despoter i muslimske land – gjerne sponser dyre moskeer i Europa og andre steder, men knapt tillater et kristent bønnemøte i sitt eget land……

Det grenser til det komiske når Muhammar Gaddafi – Libyas leder – raser over manglende sveitsisk toleranse mot muslimer og oppfordrer til «hellig krig mot Sveits med alle midler» (VG og Vårt Land). Bakgrunnen er selvsagt Sveits’ vedtak om å forby minareter på moskeer. Jeg har tidligere skrevet om den absurde forskjellen mellom den trosfriheten muslimer i Europa nyter, kontra den diskrimineringen og forfølgelsen som foregår mot annerledes troende i muslimske land.

For hvor tolerant er egentlig Gaddafi selv?

I 2006, i en tale på Al-Jazeera, uttalte Gaddafi at alle mennesker må bli muslimer, at Bibelen er en forfalskning som oppfordrer til hat, at Europa og USA enten burde konvertere til Islam eller erklære krig mot muslimer. Så mye for Gaddafis toleranse. (Kilde: US Department of State)

Og selv om Libya i praksis ikke er blant verstingene av muslimske land, så har myndighetene en lang historie med konfiskering av kirkebygg, og de bestemmer pr. idag hvor mange kirkebygg de kristne skal få ha i hver enkelt by. Evangelisering av muslimer er forbudt; ghanseren Daniel Baidoo ble i 2001 dømt til 25 års fengsel for å ha delt evangeliet med muslimer. Samtidig sponer Gaddafi moskeer i Europa, som den i Malmø.

Istedenfor å svare på Gaddafis krigserklæring, burde Sveits – og andre land – rette pekefringeren tilbake mot Libya. Og kanskje få større fokus på situasjonen for annerledes troende i muslimske land. For man burde kunne forlange en viss gjensidighet, som Jahn-Otto Johansen påpekte for en tid siden.

Det ville faktisk gitt oss en minaret-debatt med mening.

– – –

På tide å kjempe for Egypts minoriteter


 —–—————————————————– 

al-Qiddissin-kirken i Alexandria første nyttårsdag

De folkelige demonstrasjonene – og Mubaraks dramatiske avgang – har vært fulgt med intens spenning av en hel verden. Gledesscenene fra Tahir-plassen i Kairo, som fjernsynskameraene har fått med seg, har delvis dekket over det faktum at for den jevne egypter har også de siste par ukene vært preget av vold og tendens til anarki i deler av landet. Ikke minst har dette gått ut over landets kristne minoritet, som sannelig har hatt det tøft nok fra før.

Selv mottok jeg denne meldingen fra en bekjent av meg, som har nær kontakt med en egyptisk familie (av hensyn til familiens sikkerhet er navn fjernet):

“Som vi alle vet er situasjonen i Egypt relativt ustabil – og det er selvsagt mye som ikke kommer fram i media. De fleste som får denne mailen kjenner (x), vår egyptiske familievenn som har vært hos oss en rekke ganger. Hele hans familie ( ikke han selv) ligger nå hardt skadet på sykehus etter at leil komplekset utenfor Kairo der de bodde ble angrepet av pøbler og forsøkt bombet. I alle leilighetene bodde bare kristne. (Y) ( brorens gutt, oppkalt etter vår sønn!) er mest usikkert om klarer seg. Han ligger på respirator med lungeskader etter røyken og gassen. Hans yngre og eldre bror er også på respirator av samme grunn, faren er i øyeblikket blind pga øyeskader ( vet ikke om det er permanent) Moren er visst i en slags sjokktilstand, ikke kontaktbar. Kaotisk med andre ord, og de trenger bøttevis av forbønn. (X) forteller at hele landet er i oppløsning, folk blir angrepet på gata, hjem blir robbet, all companies are closed. telefon og nett virker bare av og til. Helsesystemet er slik at alle må betale for behandling, og det finnes ikke penger…..»

Vi vet hva militante islamister var i stand til å gjøre mens Mubarak og hæren ennå hadde full kontroll. Vi husker bombeeksplosjonen utenfor al-Qiddissin-kirken i Alexandria første nyttårsdag, som drepte 21 mennesker og såret 70. Enkelte aviser har dekket tragedien som skjedde 30. januar, der to koptiske familier i Minya-provinsen ble angrepet i sine hjem av islamistgrupper og hvor elleve personer ble drept. Store og spektakulære hendelser som blir lagt merke til, men som likevel bare er toppen av isfjellet. For det triste faktum at kristne i Egypt daglig utsettes for diskriminering og overgrep fra såvel myndigheter som den jevne egypter er altfor lite påaktet her hjemme. Landet ligger på en 19. plass på Åpne Dørers liste over land hvor det er vanskelig å være en kristen.

I gledesrusen over at Egypt ser ut til å få et demokratisk styresett er det derfor viktig å huske at demokrati ikke er noen garanti for at alle grupper får rettferdig behandling. Pakistans skammelige behandling av sin kristne befolkning burde være en påminnelse om nettopp dette. Og når 84 % av Egypts befolkning støtter dødsstraff for å forlate islam, ifølge en meningsmåling gjort av Pew Research Center i desember, så gir det grunn til bekymring.  Hærens angrep på et kloster utenfor Kairo onsdag 23. og torsdag 24. februar hvor 19 mennesker ble skadd – som avisen Vårt Land melder om – gjør meg heller ikke mer rolig for situasjonen.

Testen for de nye demokratiene i Nord-Afrika vil ikke være om de klarer å motivere folk til å stemme, eller om folkevalgte politikere klarer å danne regjering. Testen vil være hvordan flertallet behandler sine minoriteter. Berberne og kabylene i det meste av Nord-Afrika. Eller de kristne kopterne i Egypt. Eller også de evangeliske kristne, som både i Egypt og andre land i Nord-Afrika blir utsatt for stadige overgrep. Og iveren over at diktatorer blir styrtet må ikke overskygge hensynet til de svakeste – som er disse lands minoriteter.

Neida, jeg er ingen festbrems. Jeg unner det egyptiske folk frihet og demokrati. Men jeg unner også landets kristne befolkning – som har vært en del av landets historie fra lenge før araberne tok landet med makt på 600-tallet – skal bli betraktet som likeverdige og kunne delta i samfunnslivet på like fot.  Det er langt fram, så langt fram at det trengs både bønn og politisk press.

Bønnen kan jeg godt ta meg, av, bare norske utenriksmyndigheter tar ansvar for det politiske presset 😉

Hva med Pakistans minoriteter?


– – – –

Det er ikke vanskelig gi sin fulle støtte til Abid Raja når han oppfordrer til en rausere holdning overfor Pakistans flomofre. Pakistan vil trenge all den hjelp de kan få – både til akutt nødhjelp og hjelp til gjenoppbygging. Og for Norge – som i flere tiår har mottatt hardt arbeidende mennesker fra Pakistan som har vært med å bygge opp dagens Norge – burde en slik hjelp være selvsagt.
Samtidig burde dette være en gyllen anledning til å stille betingelser for bistand – for eksempel at Pakistan skal slutte å forfølge sine egne minoriteter.

En gruppe danske kirker og misjonsselskaper har nettopp startet innsamling til de flomrammede kristne i Pakistan spesielt, og uttaler i den forbindelse at «Vårt mål er å sikre en rettferdig fordeling av nødhjelp slik at den også når fram til de kristne som dsikrimineres og undertrykkes i det muslimsk-dominerte samfunnet«.  At dette er tilfelle, bekreftes av Biskop Humphrey Peters i Church of Pakistan, kom nylig med følgende uttalelse, gjengitt i Christianity Today:
«We are sure that some countries will come forward with aid packages, but hardly anything will reach the minority Christians. Do keep us in your special prayers.»  Av samme grunn oppfordrer derfor presidenten i Christian Congress, Nazir Bhatti, å gi spesielt til de kristne.

Biskopens uttalelser, og de danske bekymringene,  er  ikke grepet ut av luften. For de ukjente og ofte glemte ofrene i Pakistans islamifiseringsprogram – raust sponset av saudiarabiske oljemillioner – er de religiøse minoritetene. Som landets fire millioner ahmadiyya-muslimer, som ved lov blir nektet retten til å kalle seg muslimer. Eller de kristne.

La oss ta de kristne. De kristne i Pakistan utgjør en liten minoritet av den totale befolkningen, kanskje bare rundt to til tre prosent. Likevel snakker vi om drøyt tre millioner mennesker som nektes helt grunnleggende borgerrettigheter, og som i tillegg blir diskriminert og trakassert på det groveste:

  • Kristne er ofte henvist til dårlig betalte jobber som hushjelper og vaktmestre, de blir sett på som urene av resten av befolkningen og holdes i fattigdom i slumlignende ghettoer. Dette nyhetsinnslaget fra en kristen ghetto i Islamabad forteller egentlig alt.
  • Falske anklager om f.eks. blasfemi blir ofte til fellende dommer, idet Pakistans sharia-lover tar mer hensyn til muslimers vitneutsagn enn kristnes. Nylig fikk 30 år gamle Asia Bibi dømt til døden for blasfemi – for å ha uttalt at «Jesus døde for dine synder – men hva har Muhammed gjort for deg?»
  • I en foreslått lov fra 2006, som ennå ikke er ferdigbehandlet i Nasjonalforsamlingen, foreslås det dødsstraff for muslimske menn som vender seg bort fra Islam – for eksempel ved at de konverterer og blir kristne. Kristne kvinner slipper med livstidsstraff. All eiendom vil bli beslaglagt.
  • Overgrep og voldtekt mot kristne kvinner aksepteres av mange og blir ikke etterforsket på linje med andre overgrep.

Den svenske avisa Dagen gjorde nylig et intervju med en pakistansk bibelskoleelev i Stockholm, Jabran Inyat. Han forteller at «muslimer i de flesta moskéer i Pakistan blir uppmanade att döda kristna«, og han fortsetter: «Folk vet att inget händer dem om de skjuter kristna. Starka krafter skyddar mördarna eftersom polis, åklagare och domare, alla är muslimer«.

Bistand har ofte vært knyttet til krav om reform hos mottakeren. Hvorfor ikke stille krav til Pakistan om at alle landets borgere skal behandles likt etter loven? At sharia-lovenes rangering av borgere etter tro må endres? Om at midler til gjenoppbygging må nå alle, også landets religiøse minoriteter? Om at den foreslåtte loven om dødsstraff for frafall fra islam blir trukket?

Raja mener nordmenn har mindre empati med muslimer enn med andre utsatte grupper. Det kan så være, og det burde absolutt ikke være sånn. Likevel er det kanskje enda mer påtrengende å etterlyse større grad av empati fra pakistans muslimer overfor landets ikke-muslimske befolkning. Flom eller ikke.

Andre kilder:

Minaretforbud og burka-nekt – i et litt større perpektiv


– – –

Den norske imamen Basim Ghozlan, som i Norge er mest kjent for at han har forsvart selvmordsbombing og protestert mot Holocaust-markeringer, mener et forbud mot minareter sender feil signal til muslimske land om at de ikke lenger skal tillate bygging av kirker.

Ghozlan utfordres herved til å legge fram liste over muslimske land som faktisk fritt tillater bygging av kristne kirker. Det burde være en enkel oppgave, for denne listen er ikke lang. Og sett i forhold til den diskriminering og forfølgelse kristne i muslimske land utsettes for, er faktisk et minaretforbud – eller hijab-forbud – for ingenting å regne.

Ikke misforstå. Kristenmanns Blogg har lite til overs for minaretforbud. Vi synes at å brenne koranen er respektløst. Vi forstår at burka er problematisk, men ser ikke de store problemene med hijab.

Men ting må settes i perpsektiv. Og særlig når muslimske ledere roper opp religionsforfølgelse. For burkanekt og minaretforbud blirfaktisk litt puslete sammenlignet med den brutalitet som annerledes troende i muslimske land blir usatt for – hver dag! Denne brutale virkeligheten er det få nordmenn som kjenner, ikke minst fordi mediene driver en form for selvsensur i frykt for å skape fronter mot muslimene (se forøvrig fagbladet Journalistens åpenhjertige  innrømmelse av dette). For ifølge Åpne Dører s.k. forfølgelsesliste er sju av de ti verste land når det gjelder forfølgelse av kristne muslimske land. Ikke bare forfølges de av myndighetene, men de er i tillegg også utsatt for overgrep fra nær familie, fra landsbymobben eller fra islamittisk milits.

La oss derfor – for sammenligningens skyld – lage en oversikt som viser noen sentrale, muslimske land og deres forhold til trosfriheten:

Egypt. Voldshandlinger mot annerledes troende blir ofte ikke etterforsket. Kirker nektes bygget under en rekke forskjellige påskudd. Landets koptiske kristne er anerkjent, men nektes å misjonere overfor muslimer. Kristne, jøder og bahai-troende diskrimineres, trakasseres og overvåkes av den statlige sikkerhetstjenesten. Mange offisielle stillinger er forbeholdt muslimer. Muslimer som konverterer (bytter tro) blir nektet legitimasjonspapirer som viser at de ikke er muslimer, og mange blir utsatt for trusler og vold. På tross av dette blir forfulgte kristne fra Egypt ofte nektet beskyttelse i Europa (les bl.a. Seti Zaki Shenoudas historie i forbindelse med at han nylig ble nektet asyl i Sverige), og koptiske kirker i Sverige utsettes for trusler.

Pakistan. Landets blasfemilover gjør at kristne og andre minoriteter blir anklaget og fengslet for blasfemi – i stor stil. Nylig ble en kvinne dømt til døden for blasfemi – dømt for å si retorisk at «Jesus gikk i døden for dine synder- men hva har Muhammed gjort for deg?»  Angrep mot religiøse minoriteter blir ofte ikke etterforsket. Misjonering overfor muslimer er forbudt. Jenter med kristen bakgrunn kidnappes og tvangskoverteres. Landets sharia-lover, som gjør vitnesbyrd fra annerledes troende mindre verdt enn muslimers, gjør at for eksempel voldtekter mot kristne kvinner sjelden fører fram i rettsapparatet.

Saudi-Arabia. Landets innbyggere skal være sunni-muslimer. Konvertering straffes med dødsstraff. Utenlandske statsborgere får lov å praktisere andre religioner, men kun i det private rom. Kirkebygg er totalforbudt – samtidig som Saudi-Arabia paradoksalt nok får sponse bygging av moskeer i andre deler av verden (og har blant annet forsøkt seg på lille Norge).

Indonesia. Trosfrihet er garantert etter grunnloven. Kristne er likevel utsatt for trusler, fengslinger, drap samt stenging og bombing av kirker. Flere kristne sitter fengslet for å ha ”krenket islam”, dvs. å ha evangelisert åpenlyst. På begynnelsen av 2000-tallet ble flere tusen kristne drept. En gruppe kristne som nylig måtte flykte fra sine hjem like utenfor Jakarta, har henvendt seg til Indonesias president for å få en garanti for at de skal kunne utøve sin kristne tro fritt. Og til en slik hverdag velger altså svenske myndigheter å sende en indonesisk kristen familie, som har opplevd å få et av sine barn kidnappet av muslimske ekstremister.

Marokko. Misjonering og utdeling av religiøse skrifter som ikke er muslimske er forbudt. Konvertitter kan bli arrestert eller nektet pass. Forbrytelser mot kristne blir ofte ikke etterforsket. Konvertitter risikerer – som i svært mange muslimske land – å bli utstøtt av sine familier. Markokko fortsetter å utvise kristne hjelpearbeidere fordi de mistenkes for å ha drevet misjon (som også burde være tillatt).

Nigeria. Nigeria har et skjørt demokrati bestående av en overveiende kristen befolkning i sør og muslimsk i nord. I nord er det blitt innført sharia-lover i mange delstater som blir brukt mot de kristne. Der er det begrensninger i å bygge kirker, kristne hjem blir angrepet og kirker brent. kristne blir truet, slått, voldtatt og drept, og mange har flyktet fra nord. Det finnes også muslimske ekstremistgrupper som ønsker å islamisere hele Nigeria og innføre sharia-lover i hele landet. (Kilde: Åpne dører ).

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10020672

Iran. Kristne arresteres og tortureres. Konvertering er forbudt og dødsstraff idømmes nå for menn som konverterer. Kvinner som konverterer kan få livsvarig fengsel. Enkelte historiske kirkesamfunn får være i fred, forutsatt at de ikke driver evangelisering og ikke forkynner på farsi (persisk).

Irak. Iraks kristne flykter fra et regime som er ute av stand til å beskytte dem mot radikale islamske grupper. Siden den amerikanske invasjonen i Irak har halvparten – 500.000 – av landets kristne flyktet fra landet. Landets islamittiske milits har trappet opp angrepene på de kristne. 70-80 kristne er blitt drept i løpet av de siste par månedene av 2010. Situasjonen er blitt så ille at ledere for det jødiske Simon Wiesenthal-senteret sammenligner situasjonen med forfølgelsen av jøder i Irak på -30 og -40-tallet.

Jemen. Trosfrihet for historiske kirker, men konvertering er forbudt. Konvertitter risikerer fengselsstraff og tortur. Oppføring av kirkebygg (!) er underlagt strenge restriksjoner.

Til slutt – Libya – selve landet hvor lederen Muhammar Gadaffi oppfordrer til «hellig krig mot Sveits med alle midler» (VG) – hvordan står det til med trosfriheten der? Vel – trosfrihet og forsamlingsfrihet er begrenset, myndighetene har en lang historie med konfiskering av kirkebygg og bestemmer hvor mange kirkebygg de kristne skal få ha i hver enkelt by. Evangelisering av muslimer er forbudt; ghanseren Daniel Baidoo ble for eksempel i 2001 dømt til 25 års fengsel for å ha delt evangeliet med muslimer….

Islamsk Råd i Norge har i en fellesuttalelse med Mellomkirkelig Råd vedtatt at at ”alle fritt skal kunne velge sin tro”. Vi håper og tror at Islamsk Råd faktisk mener dette. Da bør de også kunne vise engasjement når det gjelder den massive forfølgelsen av annerledes troende i muslimske land. Det gir større troverdighet enn å klage over minimale innskrenkninger i trosfriheten for muslimer i Sveits!

Kilder:

Seti Zaki Shenouda

Du skjønner, kristne er faktisk ganske fredelige mennesker….


– – – –

Til stadighet leser vi om at kristne mennesker blir diskriminert, trakassert, fengslet og massakrert. Ofte uten de store overskriftene eller reaksjonene. Tallene er usikre, men man opererer med et anslag på ca. 160.000 kristne som hvert år må bøte med livet på grunn av sin tro. Et-hundre-og-seksti-tusen! Det er ganske mange mennesker, uten at avisoverskriftene helt klarer å henge med.

Og ofte framstiller media udet som om det er ”sammenstøt mellom ulike religiøse grupper”. Definert, klassifisert, stemplet som uinteressant og ferdig med det. Vi vet jo at disse ”relliøse” krangler, eller hva? Og hva de krangler om er ikke godt å vite alltid….

Det media ikke ser, er at det i at overveiende grad er kristne som blir forfulgt. Ja, kristne er faktisk den mest forfulgte trosgruppe i verden. Og de tar som regel ikke igjen. Selvsagt – unntak finnes – hvem klarer i lengden å se på at venner og familie blir drept uten å kjenne trang til hevn – men svært ofte er det de kristne det går utover.

Kristne, som av mange blir betraktet som intolerante, undertrykkende og maktsyke, er faktisk ganske fredelige mennesker som ofte finner seg i å bli diskriminert og forfulgt. Fordi de har en herre som sa at man skulle vende det andre kinn til (mat. 5, 39). Som sa at ”har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere (Joh 15,20). Som sa at ”salige (=lykkelige) er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld”. Kristen tro er faktisk ganske fredelig.

La meg gi et eksempel. Dagbladet  2/8 2009 hadde en artikkel med tittelen ”Kristne angrepet og brent levende i Pakistan”. En fryktelig hendelse hvor en gjeng muslimer – igjen – har beskyldt de kristne for å ha skjendet Koranen og reagert med å brenne seks mennesker til døde. Ingen steder ser vi kristne gå til angrep på mennesker fordi Bibelen skjendes. Og eplekjekke Otto Jespersen fikk ustraffet brenne en bibel på torget i Ålesund, men hadde aldri turt å brenne Koranen på Grønland Torg.

Så hvorfor later våre samfunnskommentatorer som om all religion er like fredelig? Hvorfor gjør ingen en kvalitativ analyse av hva ulike religioner lærer, og dernest ser på hva de praktiserer, og så trekke sine slutninger av dét? Er det for mye forlangt av oppegående mennesker? Er det kunnskapsløshet, eller er det rett og slett god, gammeldags feighet som preger dem? Eller er det korstogsspøkelset som aldri mister sin virkning? (I parentes bemerket – korstogene kommer jeg til å skrive mer om en annen gang, og de var ille nok – men løsningen er ihvertfall ikke så enkel som at korsfarerne fant oppskriften på sin militære aktivitet i Jesu lære).

Vel – la oss ta en liten ekstra titt på artikkelen – for å vise at de kristne ikke bare er fredelige andre steder i verden, men faktisk ganske fredelige her i Norge også. Nederst i dagblad-artikkelen ble det lenket til en del blogger. En av bloggene hadde tittelen ”Endelig har muslimene gjort noe nytte for seg” – og med ingressen ”de har begynt å brenne kristne levende”. Bloggen ble stående – ingen meldte den eller krevde den slettet, tydeligvis.  Og det interessante spørsmålet er – hvor lenge ville en sånn lenke blitt stående dersom en gruppe homofile hadde blitt overfalt og brent levende – og noen la ut en tilsvarende blogg med tilsvarende ytringer? Hvor lenge ville bloggen blitt stående? Ville media ropt opp og forlangt opprydding fordi Dagbladet ikke slettet den?  Ville den blitt politianmeldt? Eller ville man latt den være i fred?

Jeg bare spør. Og du vet kanskje svaret…

 

Krenkelsens kunst


De som føler sin religionsfrihet mest krenket i vår del av verden, er gjerne ateister og humanister – ikke muslimer. Mens muslimer gjerne sender barna sine til kristne privatskoler – fordi de stoler mer på verdiformidlingen der enn i den offentlige skolen – finnes det mange som gjør hva de kan for at Gud ikke skal nevnes. Mennesker som ikke kan utstå tanken på at deres egne barn skal lære om innholdet i kristen tro på skolen. Eller som vil fjerne korset fra flagget. Eller som dansken Karsten Riise Kristensen, som  raser over å måtte gå med et pass som viser Jellingesteinen, den steinen Harald Blåtann lot sette opp etter at Danmark ble kristnet, og hvor det er en Kristus-lignende figur blant runene.

Og vi som trodde vi hadde religionsfrihet. Vi som trodde vi skulle sluppet å bli påtvunget noe som helst. Så er den religiøse undertrykkelsen der fortsatt. På nasjonaldagen må vi bære flagg med kors på, for eksempel. Vi har en nasjonalsang hvor korset er nevnt alt i andre vers, og hvor man blir oppfordret til å takke Gud. er Uten å kunne ta til motmæle, kan vi risikere å få kristne navn. Man kan ikke engang løse kryssord uten at bibelske navn er løsningsord!

Stilt opp mot et sånt overgrep blir de 160.000 kristne som årlig må bøte med livet for sin tro for ingenting å regne – for vi føler oss så krenket, så krenket. Og føler man seg krenket, har man rett til å bli hørt.

Jeg har et forslag til alle krenkede mennesker. En politisk handlingsplan for mennesker som er lei av å måtte sluke kameler (ops, der kom jeg visst i skade for å bruke et uttrykk fra Bibelen). Bare hør:

  • Forby ordet Gud på radio, på TV og i skoleverket. Endel land forsøkte faktisk dette fra 1917 og utover – med stort hell.
  • Vedta en lov om at alle med kristne navn må bytte til et livssynsnøytrale navn. Her kan vi høste erfaringer fra Albania, som gjennomførte dette for noen år siden, under president Enver Hoxha. (Et problem, forøvrig, at Karsten Riise Kristensen isåfall må bytte både for- og etternavn. Men han gjør vel det for den gode saks skyld).
  • Bytt flagg. En sirkel i rødt, hvitt og blått ville for eksempel gjøre susen.
  • Bytt nasjonalsang, eller skift ut de delene noen finner støtende.
  • Forby mennesker å bære kors eller andre religiøse symboler. Da slipper vi å bli minnet om det ubeagelige faktum at det finnes troende mennesker i dette landet.
  • Bytt navn på alle steder som gir assosiasjoner til kristen tro. Tenk for en lidelse å måtte bo på Korsvoll, for eksempel! Hvorfor ikke Krusvoll isteden…?

Alternativt – og hvis man ikke får gjennomslag for dette – så kan man jo flytte til Nord-Korea. Der får man garantert være i fred for dette religionstøyset.

%d bloggers like this: