Boka som har forvandlet verden


– – – –

Idag – på dagen for lanseringen av den nye bibeloversettelsen av 2011 – er det på sin plass å hylle den boka som ifølge Karl Ove Knausgård, er “den viktigste teksten som noen gang er skrevet”. Det har jeg feiret ved å være blant de første i køen utenfor bokhandelen. Og det markerer jeg her ved å trekke fram noen fakta om Bibelen som man sjelden hører om.

Vet du hva som er bestselgeren blant bøker i Norge? Visste du at bestselgeren i Norge hvert år er Bibelen – men at ingen vil fortelle deg det? For på bokhandlerlisten telles bare utgivelser siste to år, og dermed faller den selvsagte topplasseringen ut. Egentlig blir det litt som å nekte Northug pallplass fordi han har deltatt tidligere.

I lille Norge blir alt som selger mer enn 5000 eksemplarer en bestselger. Bestselgeren over alle bestselgere selger altså noe sånt som 90.000 eksemplarer i et normalår – eller rundt det dobbelte av hva Da Vinci-koden har solgt fra dag én og til nå. Og siden Wikipedia skriver at en bestselgerstatus ofte føre til “enda høyere salg, fordi man bruker ordet i markedsføringen og trykker flere opplag.*”, så kan man lure på hva som ville skjedd om bestselgerlisten i Norge hadde fortalt oss sannheten, og våre litteraturkritikere år for år måtte sitte og diskutere hvorfor Bibelen – nok en gang – topper listen. Kanskje det ville hatt noe å si for den seiglivede oppfatningen av at Bibelen er en uaktell bok.

Vet du hva som er verdens mest solgte bok? Maos lille røde, kanskje?  Nope. Maos lille røde inntar en litt puslete andreplass, og slår Koranen såvidt på målstreken. For 900 millioner tungt subsidierte og promoterte eksemplarer fra Maos propagandamaskineri er ikke nok når man skal måle seg mot Bibelens seks milliarder solgte eksemplarer siste to hundre år!

Og rekorden gjelder ikke bare totalt, men også år for år. Ikea skryter riktignok av at katalogen deres har et større årlig opplag enn Bibelen. Det kan så være. Men Ikea-katalogen kan knapt kalles litteratur, den er gratis, den er ny hvert år og blir kastet når sesongen er over. Bibelteksten som selges er den samme år ut og år inn. 

Eller hva med oversettelser. Ron Hubbard — Scientologiens far – skal være den moderne forfatteren som har blitt oversatt til flest språk. Det vil si noe sånt som 70 språk. Mot dette kommer Bibelen. Ikke mindre enn 2400 forskjellige språk er den oversatt til, og nye kommer stadig til. Og da må vi legge til at det å få Bibelen oversatt til sitt eget språk ikke er det samme som å få en hvilken som helst annen bok. Det betyr også ofte at undertrykte og marginaliserte minoritetsgrupper har fått identitet og verdighet. Og ofte også et skriftspråk. Her er forskningsmulighetene for antroplogistudenter mange. 

Også for oss har oversettelser og distribusjon av Bibelen hatt historiske og samfunnsforvandlende dimensjoner. For trykkekunsten ble faktisk ikke funnet opp for at du skal kunne lese Se og Hør på tannlegekontoret. Den ble funnet opp for å spre Bibelens ord til flest mulig på et tidspunkt hvor det var fornyet interesse for Guds ord. Det var datidens informasjonsrevolusjon, som la grunnlaget for såvel renessansen som for kunnskapsrevolusjonens som fulgte. Den som mener at Bibelen har vært sivilisasjonshemmende har sovet i timen!

Et paradoks, kanskje. Vi, den mest velutdannede generasjon som noengang har levd, er også en generasjon som kanskje har mindre allmenn bibelkunnskap enn noen generasjon før oss de siste 1000 år. Ihvertfall i Norge. Det påvirker ikke bare vår evne til å løse kryssord – som Rolv Wesenlund påpekte for noen år siden – men også vår evne til å forstå vår historie og vår kultur. Og – vil jeg tilføye – oss selv!

Vet du hva som er det best dokumenterte verk fra antikken? De fleste verker fra antikken finnes kun i kopier av kopier av kopier, og de eldst bevarte kopiene er gjerne fra atskillige hundre år etter at originalen er skrevet. Ingen betviler at forgagne keisere og forfattere har eksistert, på tross av at dokumentasjonen er heller svak. Med Bibelen, derimot, er det annerledes; antallet skrifter og skriftdeler er både mer omfattende og eldre enn for noe sammenlignbart skrift. Når det gjelder Det Nye Testamente, for eksempel, så finnes det ikke mindre enn 5.400 gamle skrifter og skriftdeler, og noen papyrustekster fra Johannes-evangeliet er datert tilbake til rundt år 120, eller svært få år etter at det ble skrevet.  Alt snakket om at Bibelens upålitelighet og sensur av teksten etter at den er skrevet faller da på sin egen urimelighet.

Vet du hva som er verdens mest forbudte bok? Nobelinstituttet hadde for noen år siden en utstilling nå om ytringsfrihet, og fikk i den forbindelse en rekke kjendiser til å lese fra forbudt litteratur. Og kjendisene leste fra forbudte bøker som “Sataniske vers” og “Sangen om den røde rubin”, og følte sikkert at de slo et slag for ytringsfriheten. Selv om altså verdens mest forbudte bok, Bibelen, glimret med sitt fravær.

For å kjøpe bibler, å sitere Bibelen, å gi bort bibler – er forbundet med fare for minst en tredjedel av verdens befolkning. Dette er temaet for årets fakkeltog til støtte for forfulgte kristne som arrangeres neste uke. Om du reiser til Saudi-Arabia, for eksempel, og der kommer i skade for å gi bort en bibel til en saudier, så risikerer både du og saudieren halshogging. At du er utlending gjør lite inntrykk på dommeren. I ensrettede Iran får man kjøpt både bøker om astrologi og Zaratustras lære, men Bibelen er forbudt. I Burma er det forbudt for minoritetene å trykke Bibelen på sitt eget språk – og slik kunne vi fortsette.

Spørsmålet er nesten uunngåelig: Hva er det verdens despoter har forstått når det gjelder Bibelens sprengkraft som mange nordmenn ikke har sett? Kanskje de har sett det samme som fredsprisvinneren Rigoberta Menchu, indianer av K’iche-folket i Guatemala, som sa at  «som kristne har vi forstått at det å være kristen er å nekte å akseptere den uretten som blir gjort mot vårt folk, nekte å akseptere den diskrimineringen som skjer mot et ydmykt folk som knapt vet hva det vil si å spise kjøtt, men som blir behandlet verre enn hester«.  Det svir godt for en despot som helst vil herse med folk som han vil.

Vet du hva som er verdens mest misforståtte bok? Vanligvis når vi leser en tekst, forsøker vi å forstå og tolke hva forfatteren har ment med det han har skrevet. Leser du Hamsun, er det viktig å gå både til teksten og til ham som skrev den for å forstå. Og slik er det vi leser litteratur.

Når det gjelder Bibelen, derimot, er det en utbredt sport enten å lese sine egne preferanser inn i teksten, slik at den sier det jeg vil at den skal si, eller å ta alt i verste mening. Problemet med dagens intellektuelle elite er at de ikke forsøker å forstå teksten, men raskt går inn i en rolle hvor man prøver å misforstå og prøver å finne motargumenter. Som dagens bokanmeldelse i Dagbladet, som befinner seg omtrent på rødrussnivå. Kan man egentlig forvente å få noe som helst ut av litteratur man ikke ønsker å forstå?

Problemet er selvsagt at Bibelen ikke lar oss i fred. Den pirker borti det ømmeste og såreste i vårt innerste, den stiller oss til ansvar – for hvordan vi forholder oss til oss selv, til våre medmennesker og til Gud. Den er – rett og slett – plagsom.  Men i det ligger også dens styrke.

Vet du hva som er verdens mest innflytelsesrike bok? Du gjettet det kanskje. Her hjemme er norsk kultur og mentalitet så gjennomvevd av Bibelens språk og tanke at det er vanskelig å se hvor den ene begynner og den andre tar slutt. Når “alle” etter 22-juli-tragedien snakker om viktigheten av å tilgi, uansett, så er ikke det tankegods som stammer fra vår norrøne kultur. Ideen om å tilgi selv de som ikke fortjener det var en gang i tiden hyperradikale tanker som ble framført av en snekker fra Midtøsten. Og som siden ble eksportert til vår lille ytterkant. Og som fortsatt er ganske radikale og utfordrende.

Vet du hva som er verdens mest radikale bok? Det underlige er at så mange i vår del av verden oppfatter Bibelen som en samling reaksjonære tekster uten relevans for vår tid. “En eventyrbok vi ikke anbefaler noen å lese” skrev Dagbladet på lederplass for noen år siden. Vel uvitende om den samfunnsforvandlende effekten denne boka har over hele kloden.

Hvorfor skulle totalitære regimer forby å trykke, kjøpe, selge, eie og lese en eventyrbok? Hvorfor frykter de Bibelen mer enn noen annen tekst? Fordi saudierne og nordkoreanerne og iranerne har forstått noe som Dagbladet overser, og som de fleste av oss overser – at i denne boka så fins det sprengstoff nok til å snu opp ned på enkeltskjebner og familier. Sprengstoff nok til å endre mentaliteten og retningen i et samfunn. Som pastor og forkynner ser jeg hvordan Guds ord forvandler mennesker fra bunnen av. Gir verdighet til rusmisbrukere. Gir retning og håp og engasjement til livstrøtte unge. Når det gjelder å forvandle liv er Se og Hør – og det meste annen litteratur – uegnet. Og jeg antar at det despotene frykter, er mennesker som ikke lar seg undertrykke, fordi de har forstått hvilken verdi de har i Guds øyne. Mennesker som ikke lar seg ikke så lett manipulere og herse med, for de forstår lettere at det fins en autoritet som står over myndighetene. Eller de er redd for mennesker som påpeker urett, fordi de leser at Gud er en rettferdig gud som hater urett. 

Vet du hva som blir årets bestselger? Bibelskapet gir i disse dager ut en ny bibelutgave i flunkende ny språkdrakt. Den bør finnes i ethvert noenlunde møblert hjem. Den bør leses seriøst – for å finne hva forfatteren faktisk mener, og for å sette det ut i livet. Den bør finnes under alle norske juletrær. Og den vi ganske sikket toppe statistikken – i år som før.

God lesning! 

Advertisements

«Obey your thirst – for God!»


Denne talen har jeg holdt på Egertorget i Oslo, fulgt av utdeling av sprite-flasker (med teksten «Denne drikken gjør deg tørst igjen» og evangeliseringslitteratur (med etiketten «Denne gjør noe med din indre tørst). Her tar jeg opp det underlige paradokset i at vår tid anerkjenner enhver tørst som mennesket måtte ha, utenom den tørsten mennesket har etter Gud. Enjoy!

Vår tid; tilfredsstill enhver tørst

I 1986 var the Coca Cola Company på leting etter et nytt slagord for Sprite. De så etter noe hipt, noe friskt, noe som apellerer. Og de endte opp med  – noen som vet? Dette; Obey your thirst. Og salget økte med 9%. Obey your thirst, eller som coca cola sier det på hjemmesiden sin; ”Be true to who you are and obey your thirst”. Vær sann mot deg selv og adlyd tørsten din. 

Og hvis du tror at det bare er Coca Cola Company som gir oss et slikt budskap, så tar du feil. Imsdal sier for eksempel; ”Tørst på livet”. L-oreal; ”because you’re …….. worth it”. Vi er så vant til budskap som forteller oss: si ja til deg selv, tilfredsstill enhver lyst og enhver tørst, kjøp det du har lyst på, fyll livet ditt med underholdning, lev ut dine seksuelle lyster, sett deg selv i sentrum! Lev optimalt i forhold til venner, utdanning, interesser og lyster! Det er det vi får høre om enhver tørst i livet.

Den eneste tørsten vi blir bedt om å ignorere, er den som virkelig gir liv

Vent nå litt. Ikke alle typer tørst. Det er én tørst hvor trøkket går motsatt vei. Det er én tørst du ofte blir bedt om å blåse i. Én tørst som er grunnleggende for hele menneskeslekten, som du ikke kan bli kvitt, men som du blir bedt om å ignorere. Hva er det jeg snakker om? Det er tørsten etter – Gud! Den tørsten som jeg og du og alle mennesker går og bærer på, tørsten etter Gud, etter tilhørighet, etter evig mening – den blir du bedt om å ignorere. For den mener mange er skadelig. Er ikke det rart, du? På alle områder i livet skal du si ja til deg selv – unntatt nåpr du kommer til en av de mest grunnleggende drivkreftene vi mennesker har, nemlig tørsten etter Gud.

Filosofen Jean Paul Sartre, som ikke trodde på Gud, sa; ”det at Gud ikke eksisterer, det kan jeg ikke fornekte, men det at hele mitt indre roper etter Gud det kan jeg ikke glemme”.  Med andre ord, lengselen, tørsten, er der, men vi tror ikke at det finnes noe eller noen som kan stille denne tørsten.

Så genetikerne leter etter et gen som kan forklare lengselen etter Gud, og når de påstår at de har funnet det, så får de store avisoppslag. Ateisten og forfatteren Richard Dawkins kaller gudstroen ond, og mener at å lære om Gud i skolen kan likestilles med misbruk av barn. Karl Marx sa at gudstro er noe makthaverne har funnet opp for å gjøre det lettere for massene å holde ut fattigdom og undertrykkelse, men at når revolusjonen kommer, vil folks behov for Gud forsvinne. Og i Sigmund Freud kalte gudstro en tvangsnevrose som kan overvinnes.

Tørst etter Gud viser at Han er til

Hvor er logikken, spør jeg, i at alle lengsler blir sett på som viktig del av det å være menneske, og at vi får høre at vi skal gi etter for våre lengsler, bortsett fra lengselen etter Gud? Hvorfor har vi latt oss hjernevaske til å tro at den lengselen du bærer på etter tilhørighet, mening, etter fullkommenhet, etter evig liv, er en defekt på mennesket som må bekjempes, en falsk tørst som må holdes nede?

Forfatteren av Narnia-bøkene, C.S. Lewis, sier at tørsten etter Gud nettopp er et bevis på at Han finnes. Hvorfor? Fordi, sier han, det finnes ikke noen lengsel i mennesket som ikke kan bli tilfredsstilt. For sult, så finnes det mat. For seksuelle følelser så finnes det et seksualliv For tørste, så finnes det drikke.  For trøtthet så finnes det søvn. Så da må det være noe som korresponderer med din lengsel etter Gud. Og det er nettopp  – Gud! Han har lagt lengselen etter seg selv ned i hvert enkelt menneske, også deg!

1.   Andre ting enn Gud gjør deg ikke utørst

Den kjente matematikeren Blaise Pascal snakket om en indre, «uendelig avgrunn som bare kan bli fylt med en som selv er uendelig og uforanderlig, med andre ord av Gud selv”. Har du kjent på denne avgrunnen, dette vakuumet, denne lengselen, tomheten, mangelen på mening? Vet du hva som skjer om du forsøker å fylle det vakumet med noe annet enn Gud selv?  Med ting. Med karriere. Med å være populær.  Med opplevelser, rus eller en kjæreste?  

Sannheten er at ingen av disse tingene gjør noe med den grunnleggende tørsten du kjenner inni deg etter. Det lindrer kanskje for en stund, men så er du tilbake der du var, og du kjenner på en enda større tomhet. Så du fyller på med mer – og mer – av det som likevel ikke kan gjøre deg tilfreds. Kjenner du deg igjen? 

Hva Jesus sa om å tørste etter Gud

Hva sa Jesus om å tørste etter Gud? Ha sa at han var svaret. Han pekte på vanlig vann, og fortalte mennesker at «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. 14 Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi”, sa han, ”blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Han sa også om seg selv at ”jeg er det levende vann. Den som drikker av meg, vil aldri mer bli tørst.”  ”…. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.»

Hør her; sannheten er at det er ikke noe i denne verden som virkelig kan tilfredsstille din indre tørst – annet enn Jesus. Ikke noe menneske, ingen opplevelser, ingen eiendelser kan fylle tomheten i deg. Dette vakumet kan bare bli fylt av Jesus, ved Den Hellige Ånd, og Han vil gjøre deg til en kilde hvor liv strømmer fram, og som gjør det mulig for deg å gjøre godt og bli et mennesker som gir liv til andre.

Så ”Be true to who you are and obey your thirst – for God! Ikke hør på propagandaen som sier at du skal ignorere denne tørsten. Ikke tro at det ikke finnes noe som kan tilfredsstille den tørsten. Den tørsten du kjenner etter Gud og en dypere mening er en tørst Han har lagt der – for at du skal finne Ham, som i bibelen er kalt ”kilden med det levende vann”.

Og som mennesker så har vi alltid et valg. Du kan fortsette å tro at det er en tørst i deg som ikke kan tilfredsstilles. At du som menneske er feilkonstruert til å tro at det finnes en høyere mening. At alt du kan gjøre er å fylle på med ting som døyver tørsten etter mening for en kort stund. Eller – du kan være sann mot deg selv, mot hvem du er, og hvordan du er skapt, erkjenne den tørsten som er i deg og søke han som sier han gir det levende vann!

Vestens voksende ateisme – livsfarlig for verdens fattige!


Kristne leger og misjonærer i Port-au-prince - hvor nødhjelpen ikke tør å komme

Den britiske ateisten Richard Dawkins har lansert en innsamlingsaksjon for jordskjelofre på Haiti, formidlet gjennom erklærte ikke-religiøse organisasjoner. ”Hjelp til med å motvirke den skandaløse myten at det bare er de religiøse som bryr seg om sine medmennesker”, uttaler han ifølge den svenske avisen Dagen.

Jeg må innrømme at når katastrofen først har skjedd, så blir jeg både rørt og ikke så lite stolt over å se at Jesus er til stede i elendigheten – i form av kristne hjelpearbeidere og misjonærer som er til stede og lindrer nød. Som i denne videoen fra den danske avisen Politiken, hvor to amerikanske misjonærer gjør en innsats i en del av Port-Au-Prince som er så farlig at selv politi og militære holder seg unna. Jeg føler en glede over at kristen nestekjærlighet er noe mer enn ord, og at Guds kjærlighet blir formidlet til mennesker i nød. Sant å si føler jeg det nesten som om jeg er der selv – en ganske legitim følelse, siden jeg tror det er sant når Paulus sier at ”Dere er Kristi kropp, og hver enkelt er dere hans lemmer.”. (1 Kor 12,27).

Men Dawkins vil vise at også ateister bryr seg. Det er nesten så vi  hører et ekko fra keiser Julian, den siste av de romerske keisere som aktivt forsøkte å stanse de kristnes vekst. ”Det er en skam at de gudløse galileerne (dvs. de kristne) skal underholde både sine egne fattige og våre”, sa han, ”mens vi lar dem gå uten hjelp!” Julian hadde sett seg lei på de kristnes store framgang, og ønsket å slå dem på hjemmebane – uten videre hell. For nettopp den modige omsorgen overfor mennesker i nød – for eksempel under den pesten som rammet Romerriket i årene 165 og 251 – var virkelig et av kjennetegnene på den kristne kirke. Og har vært det til denne dag.

Man kan alltids lure på Dawkins motivasjon – en omsorg motivert ut fra et ønske om å vise at man ikke er dårligere enn andre er kanskje tvilsom – men jeg vil gjerne være raus og ønske dem lykke til. Først og fremst av hensyn til Haitis fattige, som kan trenge all den hjelp de kan få til gjenoppbygging av landet. Men også fordi jeg tror kristne kunne trenge en sunn utfordring når det gjelder gavmildhet – og den må gjerne komme fra mennesker som ikke tror på Gud.

Men hvor realistisk er det….?

Men jeg tror, ærlig talt, at Dawkins og hans meningsfeller har en tung jobb i vente. For å hale penger ut av mennesker som ikke tror på en Gud er faktisk ikke så lett. Og jeg snakker da selvsagt ikke om enkeltindivider – alle kjenner rause mennesker som ikke tror – men jeg snakker om den mentaliteten som en gudløs tankegang fører med seg. Den mentaliteten som er seg selv nok. For det er faktisk ikke riktig, som Dawkins hevder, at ”overbevisningen om at dette er det eneste livet noen av oss kommer til å få gjør behovet for å minske lidelse ennå mer påkrevet”. Det skulle man kanskje tro og håpe. Men sannheten er at mennesker som tror at verden er en gudløs tilfeldighet, ser langt mindre grunn til å bry seg om sine medmennesker enn mennesker som tror på en Gud som har skapt oss alle.

Det er derfor jeg våger påstanden om at vestens voksende ateisme er livsfarlig for verdens fattige – fordi en ateistisk mentalitet gjør at de fattigste blir nedprioritert og glemt. Jo flere ateister vi får i dette landet, desto hardere kår tror jeg givergleden møter. Jeg sier ikke det for å være ekkel, eller provoserende, men fordi jeg faktisk tror det er sånn.

Dawkins har svar. Vi tar det på engelsk denne gangen. ”The myth that it is only the religious who truly care is sustained largely by the fact that they tend to donate not as individuals, but through their churches. Non-believers, by contrast, give as individuals: we have no church through which to give collectively, no church to rack up statistics of competitive generosity”. Grunnen er altså ikke at ikke-troende er mindre rause, men at de gir som individer, og at det derfor ikke synes i statistikken på samme måte.

Men en ganske fersk undersøkelse om givergleden blant konservative kristne i USA viser noe annet. Den viser at konservative amerikanske kristne gir fem til seks ganger mer til veldedighet enn gjennomsnittet av amerikanske familier. Ja, de gir også mer pr. hode direkte til sekulære hjelpeorganisasjoner – som Røde Kors – enn gjennomsnittet av amerikanere gjør. Det burde mane til ettertanke.

Hva med Norge?

Fra Norge kjenner jeg ikke til at tilsvarende undersøkelse er gjennomført, og jeg har en mistanke om at en slik undersøkelse ville blitt ansett som politisk ukorrekt. Men alt tyder på at vi har det samme forholdet i Norge.

La oss ta Human-etisk forbund. Human-etisk forbund har – med sine 60-70.000 mennesker –i flere år kjørt en årlig innsamlingsaksjon, den såkalte Frihetsaksjonen, som har samlet inn penger under mottoet ”humanister bryr seg”. Denne aksjonen har årlig generert rundt 900.000 kroner – et beløp så lavt at forbundet i 2008 bestemte seg for å legge ned hele aksjonen og gi en tier pr. medlem isteden. 900.000 kroner – eller 15 kroner pr. medlem – er ikke akkurat noe å slå i bordet med for en organisasjon som hvert år tar inn rundt 30 millioner kroner i offentlig støtte. Tilbake står den såkalte HAMU-aksjonen, Humanistisk aksjon for menneskerettigheter i utviklingsland, som jobber mot undertrykkelse på religiøst grunnlag. Denne har jeg ikke tall for, men enkelttall fra de ulike fylkeslagene viser ikke den helt store rausheten her heller. Konklusjonen synes å være at  «humanister bryr seg – ikke»

De fleste menigheter jeg kjenner til, gir derimot ganske raust. Ja, det å gi er faktisk en del av selve fundamentet for menigheten. Mange enkeltkristne jeg kjenner til gir også store beløp til gode formål direkte. Den lille menigheten jeg er en del av – med rundt 300 aktive – gir for eksempel hvert år bort rundt 250.000 kroner i året, fortrinnsvis til foreldreløse og aids-rammede barn i Afrika. Dette sier jeg ikke for å skryte, for jeg synes ærlig talt at det godt kunne vært mer, men det er definitivt mer enn 10 kr. pr. medlem.

Hva med Jesus?

For – og dette er viktig – sammenlignet med den omsorgen Jesus viser for de fattige, kommer vi alle til kort. Også vi som kaller oss kristne. Ikke-troende sliter kanskje med å matche oss, vi sliter med å matche Jesus. Det meste av det vi tjener går til oss selv, i verdens rikeste land i verdens rikeste tid. Og av det vi samler inn, går det meste tilbake til oss – i form av stab og bygninger og aktiviteter. Bibelen er tydelig på at med velsignelse følger forpliktelse, og som land har vi sannelig blitt rikt velsignet – med naturressurser under havet som verken du eller jeg har lagt der.

Derfor ønsker jeg Dawkins aksjon velkommen. Måtte den bli så vellykket at vi kristne setter oss ned og leser hva Jesus sier om omsorg for de fattige – igjen – og lar det påvirke vår livsstil og våre prioriteringer. Verdens fattige fortjener faktisk det.

Men inntil videre, så holder jeg på min påstand – om at Vestens voksende ateisme er livsfarlig for verdens fattige!.

– – – – –

Jesus sa til ham: «Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» (Matt 19,21)

«….dere gjør beger og fat rene utvendig, men innvendig er dere selv fulle av griskhet og ondskap. Uforstandige mennesker! Han som har skapt det utvendige, har ikke han også skapt det innvendige? Gi heller det dere har i beger og fat, som gave til de fattige, så blir alt rent for dere.” (Luk 11,39-41)

”Selg det dere eier, og gi gaver til de fattige. Skaff dere pengepunger som ikke slites ut, en uforgjengelig skatt i himmelen, der tyver ikke kommer til og møll ikke ødelegger”.(Luk 12,33)

”Jeg sier dere: Bruk pengene, som det hefter så mye urett ved, til å vinne dere venner som kan ta imot dere i de evige boliger når pengene tar slutt.” (Luk 16,9)


Carola, endetiden og det kristne håpet


Carola har vært og sett elendigheten på Haiti, besøkt sitt fadderbarn og forberedt en veldedighetskonsert til inntekt for Haitis barn. Og mens de fleste medier har snakket om den ”ufattelige tragedien” på Haiti, har Carola et annet – og mer nøkternt – syn på det som har skjedd. ”Det står i Bibelen at dette skal skje”, sier hun ifølge VG, Vårt Land og Aftonbladet. ”…. jeg ser i tidens tegn at det går mot en ny himmel og en ny jord”, sier hun, og gir dermed uttrykk for det håpet kristne har båret til alle tider – håpet om jesu gjenkomst og Guds Rikes endelige seier!

Verden er ikke et trygt sted!

For i Norge har vi lenge forsøkt å innbille oss at verden er et trygt sted. At ingenting kan ramme oss. At ondskapen er så langt borte at vi bare kan glemme den. Vårt håp står til Oljefondet, som gjør at vi kan kjøpe oss ut av de fleste problemer. Vi befinner oss langt unna de store jordskjelvområdene. Krigen er alle andre steder enn her. Og, for å late som om døden ikke finnes, gjemmer vi bort gamle og syke. Så slipper vi å bli minnet på at vi alle skal dø. Og på toppen av alt fyller vi livet med alt som får oss til å glemme tomheten og håpløsheten – det være seg shopping, hobbyer, filmer, sex eller rus….

Men noen ganger presser realitetene seg på. Som når et katastrofalt jordskjelv inntreffer på Haiti. Eller når en tsunamibølge treffer et feriested. Eller når rasende mobb angriper norske mål i utlandet. ”Man blir mörkrädd» skriver en innsender i Aftonbladet – som svar på Carolas uttalelser.

Men sannheten er at verden er et utrygt sted. Er, har vært og vil forbli, så lenge verden er som den er. Alle skal for eksempel dø. Alle blir rammet av sykdom. Katastrofer vil inntreffe. Dette har mennesker til alle tider visst, og følt på kroppen. Selv om vi i vår velferdsboble nesten, nesten har klart å innbille oss at vi kan bygge et paradis på jord. Bare velferdsordningene er gode nok. Bare vi holder oss sunne og friske. Og bare vi klarer å slutte med fossilt brensel.

Men til alle tider har menneskene visst akkurat dette. Ondskapen er stor. Mennesket er sin verste fiende. Katastrofer skjer. Verden er et utrygt sted.

Hva i all verden er galt med verden?

Jesus gjorde det klart hva som er galt med verden. Eller hvem som har skylda. Satan, Djevelen, opprøreren – er en ”løgner og løgnens Far”, sa Jesus, en tyv og en røver, en morder og en forfører. Menneskeheten har valgt seg bort fra Gud og er forført og blindet av Satan. Selve verden er i hans klør – og derfor kaller  Jesus ham ganske enkelt  ”denne verdens fyrste”.

Samtidig røper Jesus hva som er hans oppdrag. Å ”binde den sterke” og gå inn og plyndre tilbake det han har røvet. Få ham dømt. Opprette en ”ny himmel og en ny jord”, et sted som er uten gråt og nød, og hvor Gud hersker som konge. Dette er, i bunn og grunn, det kristne håpet. Ikke først og fremst at jeg skal komme til himmelen, men at Gud en dag skal gjøre slutt på all urett.

Jesu invitasjon – tilgivelse og nytt liv

Så Jesus inviterer inn til en ny virkelighet, et nytt liv som er tilpasset denne nye himmelen og jorden.  ”Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet”, sa Jesus blant annet. Jesus gjør det klart at alle mennesker – gjennom hans død og oppstandelse – kan få tilgivelse av Gud, et gjenopprettet liv, et nytt hjerte, en ny ånd på innsida og en ny retning for livet. Han gjør det klart at denne verdens fyste allerede er beseiret, selv om han fortsatt er virksom – og kanskje enda mer virksom når han skjønner at han har tapt. Og Jesus gjør det klart at han en dag skal komme igjen – for å opprette det evige riket som Gud lovte gjennom profetene. Ikke «verdens undergang», som VG antyder, men opprettelsen av Guds evige kongerike.

Så hva er alt dette pratet om de siste tider….?

De siste tider, sier Jesus, er hele den tiden mellom hans død og oppstandelse og hans gjenkomst. Med andre ord – ! Den perioden i historien hvor Satan er beseiret ved Jesu død, men hvor dommen ennå ikke er effektuert. Frelse og nytt liv eksisterer side om side med ondskap og død. Jesu etterfølgere er i verden, likevel ikke av verden. Borgere av himmelen, men til stede på jorda. Utsatt for fristelse og fall, likevel mennesker som ”har smakt den kommende verdens krefter” og som har ”gått over fra døden til livet”.  Mennesker som er tilstede i mørket for å gjøre Jesu gjerninger, men som vet at godhet og rettferdighet ikke vil seire endelig før Jesus kommer igjen. Kort sagt – mennesker som følger Jesus er en del av et paradoks – et gudskapt paradoks som kalles de siste tider.

Og over nesten hele verden (med unntak av vår lille, sekulariserte sone) tar mennesker imot budskapet om Jesus med iver – fordi de ser at det er det eneste som gir håp i en ond og omskiftelig verden.  I Kina, India, Iran, Egypt – for å ta noen eksempler – tar titusener av mennesker imot Jesus som frelser – hver dag(!) – fordi de har mistet troen på det samfunnet de er en del av.

Håp på Haiti – og for oss

Tilbake til Haiti. En venn av meg, som absolutt ikke er en kristen, var på Haiti for noen år siden. Han fortalte etterpå at det eneste lyspunktet han så, midt i et kaos av fattigdom og forfall, var de kristne kirkene. Fordi de ga håp, fordi de tilbød mennesker et liv som fungerte på tross av håpløsheten som omga dem. Og skal man bygge et samfunn, er det faktisk ikke det samme hva man tror på. Man kan ikke tilby ateisme eller selvhjelpskurs til mennesker som har mistet alt håp. Og selv nordmenn tror vi kan kjøpe oss ut av håpløsheten og tomheten, så kan man ikke det i andre deler av verden.

Og når sant skal sies, så kan ikke du og jeg det heller. Selv om vi later som, selv om vi på en god dag tror det er sånn. Vi trenger håp – for dette livet og for tiden etterpå. Du og jeg, og alle som bor i den rike del av verden, trenger det håp som budskapet om Jesus kan gi. Et håp som, midt i katastrofen, kan si som Carola – «Jeg tror at det går mot en ny himmel og en ny jord«.

Ha en god dag!

  • Lyst å lese mer om hva Bibelen sier om de siste tider og Jesu gjenkomst? Les Matteus kapittel 24 og 25,
  • Lyst til å lese hva Jesus sier om å følge ham? Les mat. 11, 28-30 og Luk. 14, 15-24
  • Lyst til å lese hva Paulus sier om det å tro på Jesus? Les Rom. 6 eller kol. 2, 6-15!

God lesning!

%d bloggers like this: