Jesus – dophue, skaphomse og sosialist – eller verdens frelser?


– –

Det gjentar seg til stadighet.  Alle vil ha litt av Jesus, og gjøre ham til sin egen. Og tillegger ham egenskaper og holdninger fra eget hode og sinn. Nylig ble Jesus karakterisert som intet mindre enn en ”medfølende, superintelligent homofil” – og mannen som mener dette er ingen ringere enn Elton John. God låtskriver, kanskje, men knappest noen autoritet når det gjelder Jesu liv. Men avisoppslag blir det.

Oppslag blir det også når en svensk teolog uttaler at Jesus sannsynligvis ikke døde på et kors – og VG mener at han «setter spørsmålstegn ved selve kjernen i den kristne tro».  Om Jesu «kors» var en påle eller en T eller et kryss har fint lite med kjernen i den kristne tro å gjøre, men det gir uansett VG en unnskyldning til å trykke andre mer mindre luftige teorier. Igjen.

For avisoppslag om Jesus ser ut til å ha to funksjoner. For det første å gjøre Jesus til sin egen – ved å tillegge ham sine egne holdninger og meninger. Det andre er å ufarliggjøre Jesus ved å diskreditere alt som er sagt om ham, gjerne med bakgrunn i tvilsomme skrifter og luftige fakta.

For Jesus en en person som engasjerer – og provoserer. De fleste har et elsk-hat-forhold til denne mest betydningsfulle personen i verdenshistorien. På den ene siden – ”alle” liker Jesus; hans uredde holdning overfor hykleri, visdommen i det han sa, miraklene, fortellingene. Vårt samfunn og vår moral er mer eller mindre bygd på det Jesus sa og det han sto for.  På den andre siden blir mange utfordret og provosert av Jesu påstander om hvem han var – verdens frelser, Guds sønn, den som skal komme igjen for å dømme menneskeheten. Og denne dobbeltheten i vår holdning til Jesus er kanskje grunnen til at uttalelser og teorier om Jesus får større publisitet jo mindre seriøse de er.

La oss ta et lite utdrag fra norske medier:

Jesus brukte cannabis” var oppslaget i flere aviser for noen år siden. Næmere bestemt salver som inneholdt cannabis, og det var det som gjorde at han kunne helbrede. Og når det gjelder å helbrede lamme og blinde samt å vekke opp døde, vet jo alle at cannabis er helt suverent.

Jesus gikk ikke på vannet, men på isen” var også en påstand som gikk verden rundt – og ble gjengitt i alt av aviser og blader – inkludert et presumtivt seriøst blad som Illustrert Vitenskap (!).  Men hovedpoenget ser ut til å ha gått journalistene hus forbi – for om Jesus gikk på vannet, må disiplene faktisk vært innehavere av verdens første luftputebåt. Så mye for den nyheten.

Jesus og Judas var bestevenner” var en annen slager. Og et gnostisk skrift fra 300-tallet som kilde er selvfølgelig langt mer pålitelig enn de 5000 evangeliedelene som foreligger fra de første par hundreårene.

«Ble egentlig Jesus korsfestet«, skriver VG og Politikken. Og siterer en teolog som mener at korset kanskje ikke var et kors, men en påle eller et kryss eller en T. En gammel diskusjon, og totalt irrelevant for innholdet i den kristne tro, men nok til at VG skriver at denne teorien rokker ved «kjernen i den kristne tro».  Og nok til at VG kan liste opp en rekke andre mer eller mindre luftige teorier.

Og NRK klinker til med «Jesus giftet seg og fikk barn«. En teori med like lite substans som teoriene over, men en teori som fikk ny vind i seilene da flere aviser påstod at en koptisk innskrift viste at Jesus var gift. De samme avisene var ikke like ivrige da forfalskingen ble avslørt litt senere.

Hva gjør slike oppslag med en gjennomsnittlig avisleser? Tenker han ikke; ”var det ikke det jeg visste – det var jo ikke noe spesielt med Jesus. Han var jo bare et dophue” eller noe sånt? Er det for å slippe å ta stilling til Jesus som person?

Og så noen eldre påstander….

Men å gi alternative bilder av Jesus er ikke noe nytt, i og for seg. Romerne mente han var militær opprører. De som argumenterte mot Jesus i den tidligste tiden mente han var en trollmann som hadde lært å gjøre undre i Egypt; hadde han ikke vokst opp i Egypt, kanskje?  Og alle vet at egyptere kan alt om å helbrede mennesker og gå på vannet! For gnostikerne var Jesus en mann som bar på hemmeligheter – og som brukte det meste av tiden på å fortelle disiplene at ”jeg vet noe som dere ikke vet”. Eller doketistene, for eksempel, som mente at materien var ond, og at Jesus derfor ikke kunne hatt noen fysisk kropp. Og langt mindre ha dødd en fysisk død på korset; nei, Jesus må ha vært som en engel som bokstavelig talt svevde gjennom livet. For de tidlige muslimene var Jesus mannen som forutså Muhammed, noe vi ser av middelalderforfalskningen  ”Barnabasevangeliet”, et skrift enkelte muslimer fortsatt bruker. At Jesus siterer Dante og bruker båt til Jerusalem ser ikke ut til å være noe stort problem for skriftets tilhengere. Og – denne gangen fra koranen selv – Jesus døde selvsagt ikke på korset, men noen døde i hans sted (Qur’an 4:156).

I nyere tid har Jesus fått rollen som den første kommunist, guru, morallærer, geriljaleder og hippie. Og nå også intelligent skaphomse. Trangen til å gjøre Jesus til sin egen, eller å ha sin egen, private mening om Jesus, ser ut til å være uten ende.

I parentes bemerket – av samme grunn har jeg droppet kommentarfeltet til denne artikkelen. Jeg har simpelthen ikke tid til å svare på alle rare oppfatningene som finnes av Jesus der ute. Istedet har jeg lyst til å peke på et godt alternativ – det beste – når det gjelder å forstå hvem Jesus var:

Alternativet; evangeliene

For det finnes et bra alternativ til alle luftige teorier. Jesu liv – hva han sa, gjorde og sto for – er utrolig bra dokumentert i evangeliene selv. Ikke de gnostiske evangeliene, som er skrevet et par-tre hundre år etter at Jesus gikk rundt her nede, og som avisene har en tendens til å gi større autoritet enn de fortjener. Men originalene – de fire som de kristne hele tiden har regnet som pålitelige, de som vi kan finne papyrusbiter av tilbake til år 125, og som trolig er skrevet et sted mellom år 60 og år 100.

Du finner faktisk ikke noen bedre eller mer pålitelig historie om Jesus. I evangeliene kan du lese hva Jesus sier om oss. At vi er mennesker som er ute og kjøre, mennesker som trenger å snu om og søke Gud. Der kan du lese hva Jesus sier om Gud, sin Far, som han har et så nært og fortrolig forhold til – et forhold han inviterer oss inn i. Du kan lese om hvordan Jesus helbreder og gjenoppretter. Hvordan han refser de mektige og tar parti for de svake og fattige. Du kan lese om hvordan han nærmest velger å bli tatt til fange og henrettet, og hvordan han selv beskriver sin død – at dommen over ham vil føre til frihet for andre. Du kan lese fortellingen om oppstandelsen, og følge Jesu venners første famlende skritt fra å være en forskremt gjeng som forsvant – til å bli vitner som var villige til å gå i døden for sin tro. Matteus, Markus, Lukas og Johannes er vel verd å lese – og Jesus er en mann det er verd å høre på.

Vel å merke denne Jesus – og ikke dophuet, new-ageren, sosialisten eller skaphomsen Jesus.

God lesning!

– –

Helter jeg vil ligne


– –

Media gir oss så mange slags helter. Mest er jeg forundret over sportsheltene. Mennesker som forsaker alt for eget ego og for at eget navn skal lyse øverst på resultatlista, mennesker som gis tung sendetid på TV for å fortelle om et vondt kne eller om sviktende dagsform.

Eller andre TV-fjes. Mennesker som blir rikssynsere etter å ha prestert en setning som ”my boobs are OK”. Mennesker som får sitte i TV-studio og uttale seg om livet fordi de passer inn i kulturradikale journalisters virkelighetsforståelse.

Men de ekte heltene, de jeg faktisk ønsker å strekke meg etter og som jeg synes det er verd å lytte til, er sjelden å se på TV-skjermen. De får sjelden spalteplass i Se og Hør. Disse heltene får sjelden heller den plassen de skulle ha i historiebøkene. Ikke minst gjelder dette den innsats norske misjonærer har gjort – og gjør – verden over.

Da to gamle damer kom i fokus…..

Jeg vet ikke om noen husker hva som skjedde i norsk mediehverdag under borgerkrigen i Kongo for litt over ti år siden. To norske damer, misjonærer for baptistene i Kongo, måtte flykte fra opprørere.  En av dem, Liv Kyllingstad Godin, måtte sitte bakpå en motorsykkel i dager i strekk, før de til slutt måtte gå 60 kilometer til fots for å komme over grensa til den sentralafrikanske republikk. De måtte tenne bål når de slo leir for å holde løver og leoparder på avstand. Og slikt skaper jo overskrifter.

Men det som forbløffet mediene mest, var ikke den dramatiske flukten, eller det faktum at disse damene slettes ikke ville hjem, men være der for å hjelpe. Det som virkelig genererte de store overskriftene, var at disse damene var 78 og 79 år gamle. Begge hadde vært i Kongo det meste av tiden siden slutten av 40-tallet og investert all sin tid på å hjelpe kongolesere. Og mediene var plutselig blitt oppmerksom på noe som ikke passet inn i deres virkelighetsforståelse.  Og de spurte seg; hva i all verden er det som driver to gamle damer, som burde ha sittet på konditori her hjemme, spist napoleonskake og klage på ting som ikke var som i gamle dager, til å bruke all sin tid og sine krefter på å hjelpe fattige mennesker i Kongo? Hva er det som får dem til å reise tilbake til et farlig og borgekrigsherjet land?

Man kunne kanskje spørre; hva skal egentlig til for å åpne øynene på norske journalister?

Norske misjonærers innsats forties!

Norge har sendt misjonærer til andre deler av verden i mer enn 150 år – siden 1842, for å være nøyaktig. Mennesker som har gitt sine liv for å gjøre verden til et bedre sted i et helt annet omfang enn vi vanligvis forstår. En innsats som blir en parentes i vår virkelighetsforståelse og vår historie. Marginalisert eller uglesett fordi de er misjonærer, ikke journalister eller bistandsarbeidere eller politiske agitatorer for en bedre verden.  For misjonærer blir av kulturradikale mennesker assosiert med noe enspora, fordømmende og  kulturimperialistisk – ikke som radikale mennesker og pionerer som gir håp og framgang der hvor håpløshet og fattigdom rår.

Om du ønsker et eksempel på en sekularistisk journalist som valgte å se på kristen misjon med nye øyne, så anbefaler jeg Matthew Parris’ artikkel i The Times:  «As an atheist, I truly believe Africa needs God«, med undertittelen: «Missionaries, not aid money, are the solution to Africa’s biggest problem – the crushing passivity of the people’s mindset«. Ateisten Parris forteller her på en brilliant måte hvordan og hvorfor han måtte gi opp sine fordommer mot kristen misjon i Afrika.

Norges største bidrag til en bedre verden gjennom tidene er – kristen misjon!

For vi tror Norges bidrag til å gjøre verden til et bedre sted har å gjøre med statlig bistand og fredsmegling. Men sannheten er at den eneste innsatsen Norge har gjort som virkelig har satt dype og varige spor etter seg – kanskje med unntak av Nansenhjelpen – er norsk misjon. Dette inkluderer kjemper som Lars Skrefsrud, som hadde så store tall på omvendte santaler i India at giverne hjemme i Norge ble skeptiske, og som ga Santalene både et skriftspråk og en verdighet. Det inkluderer navn som Marie Monsen, som var sentral i store vekkelser over Kina i 1927-1932 og som aktivt jobbet for kvinners rettigheter i Kina. Men det inkluderer også utallige ukjente mennesker som har stått i vekkelser, bygd skoler – blant annet de første jenteskolene mange steder i verden, grunnlagt sykehus, gitt folkeslag over hele verden et skriftspråk og en identitet, og jobbet for omveltning og bedring for menneskers kår over hele verden. Mange av disse har historier som stiller Pål Refsdals opplevelser i Afghanistan totalt i skyggen.

La oss ta misjonæren Olav Hodne. En mann som tre ganger har blitt nominert til Nobels fredpris av Mor Teresa, og som har gjort en formidabel innsats for verdens fattige.  Men da han nylig døde, ble hovedpoenget for NRK og Dagbladet å fortelle at han var bestefar til Joshua French……

Klar for en ny fase i livet

Vel, Liv Kyllingstad Godin er nå blitt 91. Inntil nylig ledet hun større bruprosjekter midt inni Kongos jungel, men måtte igjen flykte for opprørere sist vår – denne gangen med fly, idet familien mente at hun var for gammel til motorsykkel.  Men napoleonskake og venting på døden var ikke tingen, så ifølge VG og Vårt Land reiser hun nå ned og for å bygge skole for kvinnelige sykepleierstudenter – finansiert av gaver, lån og egen pensjon.

Det er bare å ta av seg hatten – hvis den ikke er trukket så langt ned over øynene at den har satt seg fast.

By the way – hvor var media den tiden denne dama var hjemme? Fikk hun fortelle om forholdene i Kongo i Urix? Ble hun intervjuet om sitt liv i Tabloid? Lagde TV2 en dramadokumentar om hennes liv? Nei. Jeg tror faktisk de var opptatt med sport. Sleivkjeftede trenere. Kjendisnytt. Politikerskandaler. Eller andre ting.

˜˜˜

Så neste gang Lene Alexandra kommer på TV for å fortelle om hva som gir henne tyngde i livet, eller Thor Hushovd forteller om utviklingen i den siste forkjølelsen sin, eller Mari Bjørgen om formkurve og motivasjon, så kommer jeg til å skrike høyt. Lukke øynene. Og for mitt indre se for meg Liv Kyllingstad Godin. Eller Olav Hodne. Eller Lars Skrefsrud.

Eller noen av de andre heltene jeg trenger som forbilder.

Ha en god helg!

Vestens voksende ateisme – livsfarlig for verdens fattige!


Kristne leger og misjonærer i Port-au-prince - hvor nødhjelpen ikke tør å komme

Den britiske ateisten Richard Dawkins har lansert en innsamlingsaksjon for jordskjelofre på Haiti, formidlet gjennom erklærte ikke-religiøse organisasjoner. ”Hjelp til med å motvirke den skandaløse myten at det bare er de religiøse som bryr seg om sine medmennesker”, uttaler han ifølge den svenske avisen Dagen.

Jeg må innrømme at når katastrofen først har skjedd, så blir jeg både rørt og ikke så lite stolt over å se at Jesus er til stede i elendigheten – i form av kristne hjelpearbeidere og misjonærer som er til stede og lindrer nød. Som i denne videoen fra den danske avisen Politiken, hvor to amerikanske misjonærer gjør en innsats i en del av Port-Au-Prince som er så farlig at selv politi og militære holder seg unna. Jeg føler en glede over at kristen nestekjærlighet er noe mer enn ord, og at Guds kjærlighet blir formidlet til mennesker i nød. Sant å si føler jeg det nesten som om jeg er der selv – en ganske legitim følelse, siden jeg tror det er sant når Paulus sier at ”Dere er Kristi kropp, og hver enkelt er dere hans lemmer.”. (1 Kor 12,27).

Men Dawkins vil vise at også ateister bryr seg. Det er nesten så vi  hører et ekko fra keiser Julian, den siste av de romerske keisere som aktivt forsøkte å stanse de kristnes vekst. ”Det er en skam at de gudløse galileerne (dvs. de kristne) skal underholde både sine egne fattige og våre”, sa han, ”mens vi lar dem gå uten hjelp!” Julian hadde sett seg lei på de kristnes store framgang, og ønsket å slå dem på hjemmebane – uten videre hell. For nettopp den modige omsorgen overfor mennesker i nød – for eksempel under den pesten som rammet Romerriket i årene 165 og 251 – var virkelig et av kjennetegnene på den kristne kirke. Og har vært det til denne dag.

Man kan alltids lure på Dawkins motivasjon – en omsorg motivert ut fra et ønske om å vise at man ikke er dårligere enn andre er kanskje tvilsom – men jeg vil gjerne være raus og ønske dem lykke til. Først og fremst av hensyn til Haitis fattige, som kan trenge all den hjelp de kan få til gjenoppbygging av landet. Men også fordi jeg tror kristne kunne trenge en sunn utfordring når det gjelder gavmildhet – og den må gjerne komme fra mennesker som ikke tror på Gud.

Men hvor realistisk er det….?

Men jeg tror, ærlig talt, at Dawkins og hans meningsfeller har en tung jobb i vente. For å hale penger ut av mennesker som ikke tror på en Gud er faktisk ikke så lett. Og jeg snakker da selvsagt ikke om enkeltindivider – alle kjenner rause mennesker som ikke tror – men jeg snakker om den mentaliteten som en gudløs tankegang fører med seg. Den mentaliteten som er seg selv nok. For det er faktisk ikke riktig, som Dawkins hevder, at ”overbevisningen om at dette er det eneste livet noen av oss kommer til å få gjør behovet for å minske lidelse ennå mer påkrevet”. Det skulle man kanskje tro og håpe. Men sannheten er at mennesker som tror at verden er en gudløs tilfeldighet, ser langt mindre grunn til å bry seg om sine medmennesker enn mennesker som tror på en Gud som har skapt oss alle.

Det er derfor jeg våger påstanden om at vestens voksende ateisme er livsfarlig for verdens fattige – fordi en ateistisk mentalitet gjør at de fattigste blir nedprioritert og glemt. Jo flere ateister vi får i dette landet, desto hardere kår tror jeg givergleden møter. Jeg sier ikke det for å være ekkel, eller provoserende, men fordi jeg faktisk tror det er sånn.

Dawkins har svar. Vi tar det på engelsk denne gangen. ”The myth that it is only the religious who truly care is sustained largely by the fact that they tend to donate not as individuals, but through their churches. Non-believers, by contrast, give as individuals: we have no church through which to give collectively, no church to rack up statistics of competitive generosity”. Grunnen er altså ikke at ikke-troende er mindre rause, men at de gir som individer, og at det derfor ikke synes i statistikken på samme måte.

Men en ganske fersk undersøkelse om givergleden blant konservative kristne i USA viser noe annet. Den viser at konservative amerikanske kristne gir fem til seks ganger mer til veldedighet enn gjennomsnittet av amerikanske familier. Ja, de gir også mer pr. hode direkte til sekulære hjelpeorganisasjoner – som Røde Kors – enn gjennomsnittet av amerikanere gjør. Det burde mane til ettertanke.

Hva med Norge?

Fra Norge kjenner jeg ikke til at tilsvarende undersøkelse er gjennomført, og jeg har en mistanke om at en slik undersøkelse ville blitt ansett som politisk ukorrekt. Men alt tyder på at vi har det samme forholdet i Norge.

La oss ta Human-etisk forbund. Human-etisk forbund har – med sine 60-70.000 mennesker –i flere år kjørt en årlig innsamlingsaksjon, den såkalte Frihetsaksjonen, som har samlet inn penger under mottoet ”humanister bryr seg”. Denne aksjonen har årlig generert rundt 900.000 kroner – et beløp så lavt at forbundet i 2008 bestemte seg for å legge ned hele aksjonen og gi en tier pr. medlem isteden. 900.000 kroner – eller 15 kroner pr. medlem – er ikke akkurat noe å slå i bordet med for en organisasjon som hvert år tar inn rundt 30 millioner kroner i offentlig støtte. Tilbake står den såkalte HAMU-aksjonen, Humanistisk aksjon for menneskerettigheter i utviklingsland, som jobber mot undertrykkelse på religiøst grunnlag. Denne har jeg ikke tall for, men enkelttall fra de ulike fylkeslagene viser ikke den helt store rausheten her heller. Konklusjonen synes å være at  «humanister bryr seg – ikke»

De fleste menigheter jeg kjenner til, gir derimot ganske raust. Ja, det å gi er faktisk en del av selve fundamentet for menigheten. Mange enkeltkristne jeg kjenner til gir også store beløp til gode formål direkte. Den lille menigheten jeg er en del av – med rundt 300 aktive – gir for eksempel hvert år bort rundt 250.000 kroner i året, fortrinnsvis til foreldreløse og aids-rammede barn i Afrika. Dette sier jeg ikke for å skryte, for jeg synes ærlig talt at det godt kunne vært mer, men det er definitivt mer enn 10 kr. pr. medlem.

Hva med Jesus?

For – og dette er viktig – sammenlignet med den omsorgen Jesus viser for de fattige, kommer vi alle til kort. Også vi som kaller oss kristne. Ikke-troende sliter kanskje med å matche oss, vi sliter med å matche Jesus. Det meste av det vi tjener går til oss selv, i verdens rikeste land i verdens rikeste tid. Og av det vi samler inn, går det meste tilbake til oss – i form av stab og bygninger og aktiviteter. Bibelen er tydelig på at med velsignelse følger forpliktelse, og som land har vi sannelig blitt rikt velsignet – med naturressurser under havet som verken du eller jeg har lagt der.

Derfor ønsker jeg Dawkins aksjon velkommen. Måtte den bli så vellykket at vi kristne setter oss ned og leser hva Jesus sier om omsorg for de fattige – igjen – og lar det påvirke vår livsstil og våre prioriteringer. Verdens fattige fortjener faktisk det.

Men inntil videre, så holder jeg på min påstand – om at Vestens voksende ateisme er livsfarlig for verdens fattige!.

– – – – –

Jesus sa til ham: «Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» (Matt 19,21)

«….dere gjør beger og fat rene utvendig, men innvendig er dere selv fulle av griskhet og ondskap. Uforstandige mennesker! Han som har skapt det utvendige, har ikke han også skapt det innvendige? Gi heller det dere har i beger og fat, som gave til de fattige, så blir alt rent for dere.” (Luk 11,39-41)

”Selg det dere eier, og gi gaver til de fattige. Skaff dere pengepunger som ikke slites ut, en uforgjengelig skatt i himmelen, der tyver ikke kommer til og møll ikke ødelegger”.(Luk 12,33)

”Jeg sier dere: Bruk pengene, som det hefter så mye urett ved, til å vinne dere venner som kan ta imot dere i de evige boliger når pengene tar slutt.” (Luk 16,9)


En kjærlighet som forvandler


Johnny Lee ClaryÅ ta Jesus på alvor gjør noe med vårt fiendebilde. Mandela har forstått det. Gandhi, som var sterkt påvirket av Bergpreken, forstod det *. James Bain, som jeg har blogget om før, har forstått det. Martin Luther King forstod det – og satte livet inn for det. Sami Awad, kristen palestiner og fredsaktivist som jeg hadde gleden av å lytte til i forrige uke, har forstått det. Og, dessuten – pastor Wade Watts, som dette blogginnlegget handler om. Som ikke bare hadde forstått det, men som også klarte å formidle det videre til en ung Ku Klux Klan-aktivist…

Få er klar over at Jesus satte en helt ny standard når det gjelder å møte sine fiender med kjærlighet. I en klassedelt og etnisk splittet verden må Jesu krav ha slått ned som en bombe: ”Elsk deres fiender”, sa han. ”Gjør godt mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, og be for dem som krenker dere”.  (Luk 6,27-28). For Jesu samtidige, som så for seg en nasjonal frigjøringshelt, må disse ordene ha vært en gedigen skuffelse.

Men disse umulige ordene om kjærlighet har gått ut over verden. Provosert, skapt endring. Forvandlet mennesker. Brutt lenker av hat og uforsonlighet. Skapt grobunn for kjærlighet, forsoning og sameksistens. Den gang og idag.

I denne videoen, som har norsk tekst, forteller Johnny Lee Clary – tidligere Ku Klux Klan-aktivist – hvordan møtet med pastor Wade Watts, en som hadde grepet Jesu budskap om å elske sine fiender, forvirret og forvandlet ham. Og Lee Clary, som vokste opp med hat og uforsonlighet mot svarte, ble altså nettopp valgt som pastor i en svart menighet i San Diego……  Se videoen, som både er humoristisk og høyst alvorlig, og la den tale til deg! Jesus ruler!

*”The Sermon on the Mount went straight to my heart… the verses, ‘But I say to you, resist not evil: but whosoever strikes you on the right cheek, turn to him the other also’…..delighted me beyond measure” (Gandhi)

Den «umulige» tilgivelsen



Idag ønsker jeg å slå et slag for de som tilgir. Folk som velger å ikke bli bitre, men tilgir det tilsynelatende utilgivelige. Folk som Nelson Mandela, som – etter å ha sittet en mannsalder i fengsel – leder sitt land gjennom en forsoningsprosess. Eller Corrie Ten Boom, den nederlandske kvinnen som i tysk fangeleir mistet hele sin familie, og som reiste rundt etter krigen med et budskap om forsoning. Eller som James Bain (bildet), som nylig ble sluppet fri etter å ha sittet i fengsel siden 1974, uskyldig dømt for barnevoldtekt.

Og der hvor de fleste av oss synes at Bain ikke bare har rett til å være bitter, men være bitter, så velger James Bain å tilgi. «No, I’m not angry – because I’ve got God.» sa Bain til Associated Press.

For hva er det som gir mennesker kraft til ikke å bli bitre når man utsettes for det utilgivelige? Svært ofte er svaret en tro på Gud. Det å selv ha blitt tilgitt av en nådig Gud.  Det å ha lyttet til en mann som sa at man skulle elske sine fiender. Det å erfare at selv i smerten kan Gud være levende til stede. Det å ha et større perspektiv på livet enn meg og mitt. Nelson Mandela forteller i sin selvbiografi at det var hans kristne tro som ga ham kraft til å utholde uretten i fengelset. Det var det faktum at hun selv var tilgitt av Gud som ga Corrie Ten Boom kraft til å tilgi en av sine tyske fangevoktere.

”Hvor mange ganger skal jeg tilgi min bror”, spurte Peter Jesus om – og foreslår selv raust ”så mye som sju ganger?”.  «Ikke sju ganger,» svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju!” Og så forteller Jesus historien om kongen som etterga en kjempegjeld som en av tjenerne hans hadde – og som da forventet at han var like raus til å ettergi gjeld hos andre. (Matteus 18, 22-35).

Rundt oss finnes et hav av hat og bitterhet. Mennesker som har levd i et voldsekteskap. Som har blitt bedratt av en ektefelle. Mobbet av jevnaldrende. Snytt av forretningspartnere. Mennesker som mener de har rett til å føle hat og bitterhet. Og som ikke forstår at bitterhet ikke gjør annet enn å ødelegge seg selv. Og som ikke har tatt til seg Jesu budskap om tilgivelse som den eneste veien. For Tilgivelse er ikke bare for Guds skyld eller for andres skyld. Det er for din egen.

Som løslatt mann på 54 gleder James Bain seg nå til å bruke tid sammen med familien sin. «That’s the most important thing in my life right now – besides God”, sier han.  Det må være lov å ønske ham lykke til – og Guds velsignelse attpå.

– –

Diverse kilder som sier mer om kraften i tilgivelsen:

Idag slår vi et slag for varslerne………


Min støtte idag går til de som – til tross for at det koster – tør å stå for sannheten. Mennesker som ikke bare finner seg i at ting blir dysset ned, men kjemper for at urett skal bli avslørt.  De menneskene blant oss vi vanligvis kaller ”varslere”.

Mennesker som Per-Yngve Monsen, som avslørte at hans egen arbeidsgiver Siemens overfakturerte Forsvaret. Eller Lowell Bergman og Jeffrey Wigand, som gikk ut med at tobakksselskapet Brown & Williamson tilsatte stoffer i tobakken for å gjøre den mer avhengighetsskapende. Eller Mordechai Vanunu, som fortalte om Israels hemmelige og forbudte atomprogram. Og, mest aktuelt i disse dager, de mange som har kjempet en kamp for å få fram sannheten om de seksuelle overgrepene som over lang tid har pågått i den katolske kirke i Irland.

I skammekroken idag setter vi alle de som av frykt, feighet eller egeninteresse bøyer unna, lager dekkoperasjoner eller straffer varslerne. Ledelsen i Siemens, som sa opp Monsen. Brown & Williamson, kastet ut Wigand da han ble vanskelig. Israelske myndigheter, som lot Vanunu sitte  17 år i fengsel. Eller  irske katolske ledere, med kardinal Seán Brady i spissen, som har valgt å omplassere overgripere istedenfor å anmelde dem.

Varslere fra en forgangen tid

Å være varsler er ikke noen ny geskjeft – vi finner gode eksempler gjennom hele historien. En gruppe varslere som jeg har stor sans for, er profetene i det gamle Israel og Juda. ”Lettvint vil de lege skaden i mitt folk når de sier: «Fred, fred!» – og så er det ingen fred”, sier profeten Jeremia når datidens religiøse ledere tildekket sannheten. Så profetene talte mot avgudsdyrkelse, og dermed ofring av spebarn. Mot korrupsjon. Mot undertrykkelse av de fattige.  Mot maktmisbruk og dekadense. Så varsling er ikke noe nytt.

Det er heller ikke sanksjoner mot varslerne – også profetene fikk gjerne betale prisen.  Jeremia ble kastet ned i en tom brønn (jer. 38, 6). Amos ble utvist fra Israel (Am. 7, 12). Elia ble truet på livet og måtte flykte (1. kong. 19, 2).

Varsleren Jesus

For 2000 år siden kom det noen fariseere og herodianere til Jesus for å sette ham fast. De begynte med uttalelsen ”Mester, vi vet at du alltid holder deg til sannheten og ikke bryr deg om hva andre synes…..”( Mark 12,14). Min helt, Jesus, var altså en som sa det som var sant. Konsekvent, og uten tanke på hva han måtte møte av motstand. Han var en som avslørte løgn og hykleri og fortielse. En som tok de små og undertryktes parti – mot de rike og mektige, og mot datidens religiøse ledere. Han var en som valgte å si det som alle visste, men som ingen turte si – at fattigfolk måtte betale overpris når de skulle ofre i templet. ”Ve dere, skriftlærde og fariseere”, sa han, og skjelte ut de som hadde et perfekt religiøst ytre, men levde et annet liv i det skjulte.

Så når Jesus møtte motstand, var det ikke bare fordi han sa om seg selv at var Sannheten, men også fordi han la seg ut med datidens priviligerte og sa det som var sant!

Hva er viktigst – image eller sannhet?

Problemet synes å være at mange mennesker, også mange av Jesu etterfølgere, setter image foran sannhet. For mennesker som ikke tror så finnes det kanskje en viss logikk i dette; bare man ikke blir avslørt, har man faktisk lyktes. Bare ikke løgnen blir avslørt, så har vi faktisk oppnådd økt salg, bedret image, større provisjoner. Og da blir det om å gjøre å stoppe de som vil avsløre løgnen.

Vanskeligere er det å forstå at mennesker som tror at våre liv skal for Guds domstol kan gå med på å skjule sannheten. Om man tror at ”ingen ting er gjemt uten at det skal fram, ingen ting skjult uten at det skal bli kjent (mat. 10, 26), så er det ikke noe poeng å skjule sannheten. Om man tror – som Paulus sier – at ”de som bare tenker på seg selv, som lar seg lede av uretten og er ulydige mot sannheten, har vrede og harme i vente” (Rom 2,8) – så betyr det at sannheten ikke er til å kims med. Sannheten er ramme alvor!

Og jeg har problemer med å forstå motivasjonen til kristenledere som ikke tar affære. Kanskje man tror at man forsvarer Gud ved å forsvare Kirkens rykte. Uten tanke for at Gud ønsker sannhet framfor alt. Eller kanskje det rett og slett feighet – det er lettere å late som enn å gripe inn. Passivitet koster mindre – der og da.

Å dekke over synd har også en kostnad!

Men å dekke over løgn, korrupsjon, misbruk og overgrep – det som Bibelen kaller synd – har også en kostnad. For noen andre.

Ja selvsagt, for varslerne selv. De som ikke blir trodd. Som tar en stor sjanse ved å stå fram, og som mister jobben. Eller blir baktalt. Motarbeidet. Truet. Eller saksøkt. Alt for at løgnen skal få fortsette.

Men det finnes også en annen, stor gruppe som er skadelidende. Det er de som blir rammet av at løgnen får fortsette. Aksjeeiere som blir snytt. Røykere som blir forgiftet og dør fordi ingen stopper de ulovlige tilsettingsstoffene. Eller stadig nye barn som blir misbrukt, fordi overgripere blir omplassert istedenfor å bli avslørt, anmeldt og satt inn. Dette er den virkelig store, og skjulte, kostnaden!

Gud står på varslernes side!

Men trøsten – for alle varslere – er at Gud alt har valgt side. For sannhet, mot løgn. Fordi frykt for Herren er ”å hate det onde”, fordi Gud selv ”hater hovmod og stolthet, dårlig atferd og løgnaktig tale” (ordspr. 8, 13). Fordi Gud vil ha ”sannhet i menneskenes indre” (sal. 51, 8), og at det betyr langt mer for ham enn hans eget eller Kirkens image. Den som avslører, er på parti med Gud selv! Og Satan, Guds fiende, er den som i Bibelen blir kalt for «en løgner og løgnens far»

Og den som står mot Guds vilje, er den som dekker over og later som ingenting. Om man har kappe eller krage aldri så mye.

Ha en riktig god helg!

%d bloggers like this: