Jesus – dophue, skaphomse og sosialist – eller verdens frelser?


– –

Det gjentar seg til stadighet.  Alle vil ha litt av Jesus, og gjøre ham til sin egen. Og tillegger ham egenskaper og holdninger fra eget hode og sinn. Nylig ble Jesus karakterisert som intet mindre enn en ”medfølende, superintelligent homofil” – og mannen som mener dette er ingen ringere enn Elton John. God låtskriver, kanskje, men knappest noen autoritet når det gjelder Jesu liv. Men avisoppslag blir det.

Oppslag blir det også når en svensk teolog uttaler at Jesus sannsynligvis ikke døde på et kors – og VG mener at han «setter spørsmålstegn ved selve kjernen i den kristne tro».  Om Jesu «kors» var en påle eller en T eller et kryss har fint lite med kjernen i den kristne tro å gjøre, men det gir uansett VG en unnskyldning til å trykke andre mer mindre luftige teorier. Igjen.

For avisoppslag om Jesus ser ut til å ha to funksjoner. For det første å gjøre Jesus til sin egen – ved å tillegge ham sine egne holdninger og meninger. Det andre er å ufarliggjøre Jesus ved å diskreditere alt som er sagt om ham, gjerne med bakgrunn i tvilsomme skrifter og luftige fakta.

For Jesus en en person som engasjerer – og provoserer. De fleste har et elsk-hat-forhold til denne mest betydningsfulle personen i verdenshistorien. På den ene siden – ”alle” liker Jesus; hans uredde holdning overfor hykleri, visdommen i det han sa, miraklene, fortellingene. Vårt samfunn og vår moral er mer eller mindre bygd på det Jesus sa og det han sto for.  På den andre siden blir mange utfordret og provosert av Jesu påstander om hvem han var – verdens frelser, Guds sønn, den som skal komme igjen for å dømme menneskeheten. Og denne dobbeltheten i vår holdning til Jesus er kanskje grunnen til at uttalelser og teorier om Jesus får større publisitet jo mindre seriøse de er.

La oss ta et lite utdrag fra norske medier:

Jesus brukte cannabis” var oppslaget i flere aviser for noen år siden. Næmere bestemt salver som inneholdt cannabis, og det var det som gjorde at han kunne helbrede. Og når det gjelder å helbrede lamme og blinde samt å vekke opp døde, vet jo alle at cannabis er helt suverent.

Jesus gikk ikke på vannet, men på isen” var også en påstand som gikk verden rundt – og ble gjengitt i alt av aviser og blader – inkludert et presumtivt seriøst blad som Illustrert Vitenskap (!).  Men hovedpoenget ser ut til å ha gått journalistene hus forbi – for om Jesus gikk på vannet, må disiplene faktisk vært innehavere av verdens første luftputebåt. Så mye for den nyheten.

Jesus og Judas var bestevenner” var en annen slager. Og et gnostisk skrift fra 300-tallet som kilde er selvfølgelig langt mer pålitelig enn de 5000 evangeliedelene som foreligger fra de første par hundreårene.

«Ble egentlig Jesus korsfestet«, skriver VG og Politikken. Og siterer en teolog som mener at korset kanskje ikke var et kors, men en påle eller et kryss eller en T. En gammel diskusjon, og totalt irrelevant for innholdet i den kristne tro, men nok til at VG skriver at denne teorien rokker ved «kjernen i den kristne tro».  Og nok til at VG kan liste opp en rekke andre mer eller mindre luftige teorier.

Og NRK klinker til med «Jesus giftet seg og fikk barn«. En teori med like lite substans som teoriene over, men en teori som fikk ny vind i seilene da flere aviser påstod at en koptisk innskrift viste at Jesus var gift. De samme avisene var ikke like ivrige da forfalskingen ble avslørt litt senere.

Hva gjør slike oppslag med en gjennomsnittlig avisleser? Tenker han ikke; ”var det ikke det jeg visste – det var jo ikke noe spesielt med Jesus. Han var jo bare et dophue” eller noe sånt? Er det for å slippe å ta stilling til Jesus som person?

Og så noen eldre påstander….

Men å gi alternative bilder av Jesus er ikke noe nytt, i og for seg. Romerne mente han var militær opprører. De som argumenterte mot Jesus i den tidligste tiden mente han var en trollmann som hadde lært å gjøre undre i Egypt; hadde han ikke vokst opp i Egypt, kanskje?  Og alle vet at egyptere kan alt om å helbrede mennesker og gå på vannet! For gnostikerne var Jesus en mann som bar på hemmeligheter – og som brukte det meste av tiden på å fortelle disiplene at ”jeg vet noe som dere ikke vet”. Eller doketistene, for eksempel, som mente at materien var ond, og at Jesus derfor ikke kunne hatt noen fysisk kropp. Og langt mindre ha dødd en fysisk død på korset; nei, Jesus må ha vært som en engel som bokstavelig talt svevde gjennom livet. For de tidlige muslimene var Jesus mannen som forutså Muhammed, noe vi ser av middelalderforfalskningen  ”Barnabasevangeliet”, et skrift enkelte muslimer fortsatt bruker. At Jesus siterer Dante og bruker båt til Jerusalem ser ikke ut til å være noe stort problem for skriftets tilhengere. Og – denne gangen fra koranen selv – Jesus døde selvsagt ikke på korset, men noen døde i hans sted (Qur’an 4:156).

I nyere tid har Jesus fått rollen som den første kommunist, guru, morallærer, geriljaleder og hippie. Og nå også intelligent skaphomse. Trangen til å gjøre Jesus til sin egen, eller å ha sin egen, private mening om Jesus, ser ut til å være uten ende.

I parentes bemerket – av samme grunn har jeg droppet kommentarfeltet til denne artikkelen. Jeg har simpelthen ikke tid til å svare på alle rare oppfatningene som finnes av Jesus der ute. Istedet har jeg lyst til å peke på et godt alternativ – det beste – når det gjelder å forstå hvem Jesus var:

Alternativet; evangeliene

For det finnes et bra alternativ til alle luftige teorier. Jesu liv – hva han sa, gjorde og sto for – er utrolig bra dokumentert i evangeliene selv. Ikke de gnostiske evangeliene, som er skrevet et par-tre hundre år etter at Jesus gikk rundt her nede, og som avisene har en tendens til å gi større autoritet enn de fortjener. Men originalene – de fire som de kristne hele tiden har regnet som pålitelige, de som vi kan finne papyrusbiter av tilbake til år 125, og som trolig er skrevet et sted mellom år 60 og år 100.

Du finner faktisk ikke noen bedre eller mer pålitelig historie om Jesus. I evangeliene kan du lese hva Jesus sier om oss. At vi er mennesker som er ute og kjøre, mennesker som trenger å snu om og søke Gud. Der kan du lese hva Jesus sier om Gud, sin Far, som han har et så nært og fortrolig forhold til – et forhold han inviterer oss inn i. Du kan lese om hvordan Jesus helbreder og gjenoppretter. Hvordan han refser de mektige og tar parti for de svake og fattige. Du kan lese om hvordan han nærmest velger å bli tatt til fange og henrettet, og hvordan han selv beskriver sin død – at dommen over ham vil føre til frihet for andre. Du kan lese fortellingen om oppstandelsen, og følge Jesu venners første famlende skritt fra å være en forskremt gjeng som forsvant – til å bli vitner som var villige til å gå i døden for sin tro. Matteus, Markus, Lukas og Johannes er vel verd å lese – og Jesus er en mann det er verd å høre på.

Vel å merke denne Jesus – og ikke dophuet, new-ageren, sosialisten eller skaphomsen Jesus.

God lesning!

– –

Når Dagbladet bedriver historieforfalskning – påny


Forfølgelse av kristne i Romerriket

Jeg har tidligere sagt at når Dagbladet skriver om kirkehistorie blir det omtrent som om Blåkorsbladet skulle ha sin egen vinspalte. Det er en påstand som fortsatt har gyldighet. Sist gjaldt det Dagbladets skriverier om det kristne ekteskapet, denne gangen gjelder det en artikkel om framveksten av kristen tro i Romerriket. Og selv om deler av artikkelen trekker fram interessante problemstillinger, gjør Dagbladet seg igjen skyldig i lettvinte påstander og historieforfalskning.

Men emnet er interessant nok, og burde interessere mange. For hvordan kunne en liten gruppe jøder, som hadde fått sin leder og erklærte messias henrettet, erobre Romerriket? For de kristnes ekspansjon var virkelig bemerkelsesverdig – enda før Konstantin la til rette for en særbehandling av de kristne.

Når man leser Dagbladets artikkel, kan man få inntrykk av at det satt en gjeng med kristne ledere for å ”tilpasse kristendommen til de greske ganer”, slik at det ble mest mulig salgbart inn i en gresk kulturkrets. Og at et av de store spørsmålene var hvorvidt det er kroppen eller sjelen som skulle oppstå. Paulus skal da ha vært eksponent for en åndelig oppstandelse, og for ham var visst ikke Jesu oppstandelse noe stort poeng heller.

La oss ta for oss noen av Dagbladets påstander:

”Paulus…..forkastet troen på et evig liv for kjøttet…… Jesus var ikke av kjøtt, skrev han, og om graven var tom eller ikke, var kanskje irrelevant”

La oss starte med noen Paulus-sitater om Jesu oppstandelse:

For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder som skriftene har sagt, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen som skriftene har sagt, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. (1 Kor 15,3-5).

Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. (1 Kor 15,17 + 20)

Og i sin tale til kong Agrippa sier Paulus ”at Messias skulle lide, og at han som den første skulle stå opp fra de døde og forkynne lyset både for sitt eget folk og for hedningfolkene.» (Apg 26,23)

Videre ser Paulus en klar sammenheng mellom Jesu oppstandelse og vår egen:

Men når det blir forkynt at Kristus er stått opp fra de døde, hvordan kan noen blant dere da si at det ikke finnes noen oppstandelse fra de døde? For hvis de døde ikke står opp, er heller ikke Kristus stått opp. Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud. For da har vi vitnet imot Gud når vi sier at han har oppreist Kristus, noe han ikke har gjort hvis døde ikke står opp. (1 Kor 15,12-15 )

Hvordan man – på bakgrunn av disse sitatene – kan mene at Paulus var likegyldig til Jesu oppstandelse, kan man jo fundere på.

”Paulus synes kjøttet var noe tull. Han skriver i en klart jødisk tradisjon. Han mener helt klart at det er en åndelig kropp som skal gjenoppstå”.

Dette er et sitat fra religionsforsker Dag Øistein Endsjø, Dagbladets kilde til artikkelen. Som kanskje har satt seg bra inn i gresk forestillingsverden, men som har ett og annet å lære om den jødiske.

Jødene var i utpreget grad rettet mot denne verden. Jødene hadde ingen klar forestilling om en himmel, derimot hadde de klare meninger om en legemlig oppstandelse. Noen – dvs. sadukeerne – var mot, og mente at dette livet er det vi har. Andre – fariseerne, godt backet av de profetiske skriftene, så for seg en Herrens Dag hvor de døde skulle stå opp og Messias skulle opprette et evig (jordisk) rike hvor rettferdighet skulle rå.

Så bokstavelig var fariseernes tro på en kroppslig oppstandelse at de utfordrer Jesus når det gjelder mennesker som har vært gift flere ganger. Jesus avviser diskusjonen med å si at ”…de som blir funnet verdige til å være med i den kommende verden og oppstandelsen fra de døde, de verken gifter seg eller blir giftet bort, for de kan ikke lenger dø. De er som engler, og de er Guds barn, for de er barn av oppstandelsen.” Og den som refererer denne uttalelsen fra Jesus er ingen ringere enn Lukas (Luk 20,35-36), som Dagbladet mener polemiserer mot Paulus sitt syn på oppstandelsen. Mer om dette siden.

Paulus var fariseer av fødsel og oppvekst. Og denne konflikten mellom fariseere og sadukeere spiller Paulus på da han ble trukket for det jødiske rådet, idet han roper ut: «Brødre, jeg er selv fariseer og av fariseerslekt! Og jeg står anklaget for håpet om at de døde skal stå opp.» (Apg 23,6)

En annen sak er det at Paulus hever seg over det som senere måtte komme av diskusjoner om hva slags kropp som skal stå opp, som Dagbladet referer til. Hva om kroppen har råtnet? Eller er brent opp? Nei, ganske elegant skriver han:

Men nå vil vel noen si: «Hvordan står de døde opp? Hva slags kropp har de?» Du uforstandige menneske! Det du sår, får da ikke liv igjen uten at det dør. Og det du sår, er jo ikke den planten som kommer opp, men et nakent korn, av hvete eller et annet slag. Gud lar det få den skikkelse som han vil, hvert enkelt slag får sin egen skikkelse…..Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet”. (1 Kor 15,35-42)

Og det er faktisk ikke det samme som å si at Paulus ikke trodde på en kroppslig oppstandelse!

”Lukas……..insisterer på at Jesus er av kjøtt og ben, i tråd med det greske synet…..Her kritiserer Lukas Paulus indirekt…(men)…Lukas skjønte at Paulus var så mektig at han ikke kunne gjøre den direkte”

Vel, denne påstanden har jeg kanskje besvart allerede, men la meg bare påpeke at Lukas var en god venn av Paulus (Lukas, vår kjære lege, hilser dere” (Kol 4,14) og også hans reisefølge (se apg. 16;10, 20;5, 21;1 og 27;5). Jeg skulle tro Lukas ville hatt rimelig god tid til å ta opp en slik teologisk konflikt tidligere. Denne konflikten har sannsynligvis bare funnet sted i Dag Øistein Endsjøs hode.

Og – interessant nok – så fantes det en kristen leder – Marcion – som tidlig på 100-tallet som jobbet for å fjerne all jødisk innflytelse fra det kristne budskapet. Et håpløs oppgave, selvsagt, og Marcion ble da også regnet som vranglærer – men interessant nok beholdt han bare Paulus sine brever og Lukas fra det nye testamente. De to som – ifølge Dagbladets artikkel – sto for stikk motsatt syn! Konspirasjonsteori avlyst.

Men hvorfor ble ikke alle bare jøder?

Men hvorfor ble ikke alle bare jøder, spør Dagbladet. Og gir den enkle forklaringen at kristendommen lovte udødelighet til alle – det gjorde ikke jødedommen. Punktum.

Faktum er at jødedommen i sitt vesen ikke var universell. Den var for Abrahams etterkommere. Man kunne konvertere og bli jøde, men det var en viss prosess – med blant annet omskjærelse og tilpasning til jødiske skikker og regler.

Samtidig bar jødedommen i seg kimen til noe mer. Profetene talte om at Herrens frelse skulle ”nå til jordens ende” og at Messisas skulle være et ”lys for folkeslagene”.  Når Jesus derfor sendte ut disiplene med ordren ”Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler” (Matt 28,19), så bygde dette på en forestilling som fantes hos jødene allerede – at troen på Yahweh, jødenes Gud, skulle spres over hele verden. Og det gjorde den!

Ble den kristne troen «tilpasset greske ganer»?

Mye kan sies om de teologiske diskusjonene som var de første hundreårene etter Jesus – men det blir lettvint å framstille det som om man satte seg ned og kokte ihop noe som skulle selge. Snarere var det en diskusjon for å finne hva som var «autentisk» kristendom – hva var det faktisk Jesus lærte? Hvilke skrifter er det som er pålitelige og autentiske og originale, og hvilke er ikke? Når Dagbladet nevner de såkalte gnostiske evangeliene, så ble de for eksempel aldri med i Bibelen fordi de var opplagte forfalskninger, skrevet langt senere enn de fire vi har i vår bibel.

Men skjedde det en form for «markedstilpasning» av kirken? Ja, opplagt, men først og fremst når det gjaldt de ytre effektene. Presteskapets rolle. Ritualene. Kirkebygningene. Etter at Konstantin gjorde sitt kunstgrep, og løftet kristendommen fram fra skyggen, hadde man nemlig et problem. Kristendommen var for enkel, og lite opptatt av ritualer og drakter, gods, gull og  flotte templer. Så fra sent i det fjerde århundre formelig eksploderte det – i bruk av gull, sølv, røkelse, vokslys og vakkert dekorerte kirker. Et trekk man har båret med seg – eller slitt med – siden da….

Så hvorfor hadde så kristen tro en så formidabel framgang?

Forskere regner med en 40% vekst i antall kristne pr. tiår. Ikke formidabelt vekst fra år til år, men nok til at de kristne på Konstantins tid utgjorde en stor minoritet i samfunnet. Og det på tross av tidvis forfølgelse seiglivede rykter om at kristne spiste menneskekjøtt. Så hvordan var det mulig?

Dagbladet – og Dag Øistein Endsjø – legger all vekt på læren om legemlig oppstandelse. Ingen andre faktorer nevnes.

Den amerikanske sosiologen Rodney Stark har skrevet en svært interessant bok (The Rise of Christianity: A Sociologist Reconsiders History) hvor han forsøker å gå bak de store politiske hendelsene, og bak teologien. For hva var det i kristen tro som apellerte til Romerrikets borgere i så stor grad at de sluttet seg til den i hopetall? Hovedpunktene i Rodney Starks bok er gjengitt i artikkelen «Live longer, healthier & better» fra Christianity Today, men jeg vil her peke på noen av de variablene han trekker fram:

  • Lengre forventet levealder. De kristne levde rett og slett sunnere liv. Galenos – legekunstens far – skriver for eksempel at :  ”De (kristne) omfatter ikke bare menn, men også kvinner som avstår fra løssloppen sex hele livet, og de har også med individer som, i selvdisiplin og selvkontroll når det gjelder mat og drikke, og i deres streven etter rettferdighet, har oppnådd et liv som ikke står noe tilbake for ekte filosofi”.
  • Sykdomsvern. Å bli syk i antikken var ingen spøk, og kunne være ensbetydende med at du ikke fikk pleie – særlig når pesten rammet. Da Roma ble rammet av pest i årene 165 og 251, så døde rundt 30% av befolkningen, mye på grunn av manglende pleie. Det fortelles om syke mennesker som ble kastet i rennesteinen fordi folk var redde for smitte.  Samtidig vet vi at dødsraten blant de kristne var langt lavere. De kristne tok seg av sine syke, med fare for sitt eget liv, noen av dem som pleide dem døde av det. Og hos mennesker som selv hadde opplevd pleie, og kanskje mistet nettverket sitt i pesten, var det nærliggende å bli kristen selv, sier Stark.
  • Sosial sikkerhet. I en verden uten sosialt sikkerhetsnett bygde de kristne opp en organisert omsorg som først og fremst tok seg av de kristne selv, men også andre trengende. Faktisk var det de kristne i Romerriket som fant opp og drev sykehusene, eller hospitalene, i byer hvor det fantes kristne menigheter. Den siste av de romerske keiserne som aktivt motarbeidet de kristne, keiser Julian, uttalte at ”Det er en skam at de gudløse galileerne (dvs. de kristne) skal underholde både sine egne fattige og våre”, sa han, ”mens vi lar dem gå uten hjelp!”. Kirkefaderen Tertullian skrev rundt år 200 at mens hedenske templer brukte sine gaver på fester og drikkelag, brukte de kristne penger for å støtte og begrave fattige mennesker, og til å forsørge gutter og jenter uten foreldre og formue. Og i et brev fra år 251 ser vi at menigheten i Roma hadde ikke mindre enn 1500 enker og mennesker i nød i sin varetekt.
  • Kvinnefrigjøring. Ja, du leste riktig. De fleste som ble kristne i den første tiden var – ifølge forskningen – kvinner (131 kvinner pr. 100 menn). Det meste av Romerriket var ekstremt kvinneundertrykkende. Jenter ble tvangsgiftet i ung alder, gjerne med langt eldre menn, de hadde liten frihet, som regel ingen eiendomsrett og de kunne bli tvunget til såvel abort som til å måtte sette ut egne barn. Kvinner som ble en del av den kristne menigheten fikk langt større valg mht hvem de skulle gifte seg med, eller om de skulle gifte seg, de kunne (og skulle) beholde egne barn og de hadde høyere status.
  • Fellesskap på tvers av sosiale skillelinjer. Romerriket var svært segregert, med slaver mot frie, romerske borgere mot røkla, rike mot fattige. De kristne menighetene – med sin sterke betoning av at vi alle er like for Gud – slo en kile i det klassedelte samfunnet de var en del av. Allianser ble dannet på tvers av klassene, noe som var nyttig om du skulle greie deg i et hardt samfunn.

Tidlig kristen historie er interessant, og Dagbladet skal ha all ære for at de faktisk skriver om den. Det er en for viktig del av vår historie til at vi bare kan plukke fritt og koke ihop en historie som passer oss best. For det dreier seg faktisk om hvorfor Europa ble Europa, og hvordan vi ble de vi er.

Et minimum av historiekunnskap…..?


copernicus

Copernicus' konversasjon med Gud - Jan Matejko

Nyateismen er – og blir – historieløs. Kristen tro blir omtalt som om det skulle vært et fremmedelement som kommer inn og forstyrrer vår sekulære og lykkelige verden. Men sannheten er at vårt samfunn, våre tanker om liv, død, tilgivelse, godhet, frihet – er så preget at kristen tro og tenkning at vi ikke er i stand til å se det selv.

Som Gert Nygårdshaug. Som i et intervju i Klassekampen nylig (delvis gjengitt i Vårt Land) hevder at «Religionen (inkludert kristen tro, min anmerkning) er en trussel mot menneskehetens utvikling og må bekjempes». I tillegg tar han til orde for å forby religiøse symboler og slutte å lønne prester.

Andre kommentatorer går enda lenger og er enda mer ekstreme i sine uttalelser. Særlig ille er Dagbladets kommentarfelt, som flommer over av vulgærpropaganda og kunnskapsløs hets mot kristen tro. Samtidig har Dagbladet stoppet lenking til blogger – noe som neppe kan tolkes som annet enn at de foretrekker kunnskapsløst oppgulp framfor mer velfunderte innlegg….

Nå er det opp til enhver å mene som man vil – problemet er mer at kommentarene oser av dårlig historiekunnskap, så dårlig at det får meg til å tvile på skolens evne til å formidle de store linjene i historien.

La oss ta noen smakebiter:
”Norge er forøvrig slett ikke bygd på noen kristen grunnlov, eller kristen kirke og skole. Norge har blitt det norge har blitt på tross av den kristne minoriteten…..”Kirkas historie i Norge er i all hovedsak en lang lidelseshistorie, hvor folk at blit kappet hodet av, brent og torturert på forskjellige utspekulerte måter…..”Den religiøse menneskeundertrykkelsen, forfølgelsen og drap, gjennom tusner av år, er på lik linje med Mao, Stalin og nazistenes ugjerninger”…..”… resultatet var i alle fall vitenskaplig stagnasjon, forfølgelse og frykt. Det er hva Kristendommen har «stått for» i mesteparten av sin historie – helt til vi på tross av den oppnådde opplysning, og folk startet å kaste dens åk av seg”…..”den største, mest brutale, mest utnyttede og forkastlige maktorganisasjonen gjennom historien. Kriken. For et mer hyklerisk og kontrolerende organ enn kirken har vel ikke sett dagens lys…”…….”De (de kristne) er jo det største problemet menneskeheten har….. At kristne spesiellt tror at vi skal respektere deres massedrapreligion er hull i hodet. Dere får adolf hitler til og virke som en liten pjokk i forhold til hva dere har gjort i «GUDS» navn oppigjennom tidene”….”Ingenting som er så galt som religion”.

Dette er altså mennesker som har fulgt noe sånt som 400 timer med historie i grunnskolen. Uten å få med seg noe av det mest grunnleggende når det gjelder norsk og europeisk historie, nemlig at kristen tro har vært bærende for all europeisk tenkning – når det gjelder alt fra de svake i samfunnet, til vitenskap, til kultur og filosofi. Og – for å være ærlig – det ser ut til å skorte litt på norskundervisningen også….

Det betyr ikke at kirkehistorien er uten skampletter. Tvert om, og jeg vedder på at jeg er i stand til å finne verre eksempler enn kommentatorene i Dagbladet er i stand til. Men det store bildet sier faktisk noe helt annet.

Så la oss ta noen av utsagnene mer inngående.

…..”Kirkas historie i Norge er i all hovedsak en lang lidelseshistorie, hvor folk at blit kappet hodet av, brent og torturert på forskjellige utspekulerte måter…..”

Noe sier meg at bildet trengs å modifiseres en smule…..

Faktum er at kristningen av Norge er den kanskje eneste revolusjon vi har hatt – overhodet. En revolusjon som snudde opp ned på hele vår måte å tenke på, og i så stor grad at kritikerne ikke fatter hvor mye de selv bærer på seg av kristent tankegods.

Og for meg er det en gåte at vi i festtaler og bøker er så stolte av å nedstamme fra en gjeng med røvere og banditter som plyndret og drepte uskyldige mennesker. Vikingene var kjent for å brenne klostre nedover i Europa, drepe, voldta og ta til fange, for så å selge fangene som slaver. Vår stolte, norrøne kultur dreide seg blant annet om erobringer, ran, vold, nådeløshet, æresdrap, hevndrap, undertrykkelse og selvhevdelse.

En samtidig kilde forteller at ”disse nordboerne holder aldri opp å slakte ned og ta til fange de kristne folk, å ødelegge kirkene og brenne byene deres. Overalt ser vi ikke annet enn døde kropper – geistlige og lekmenn, adelsmenn og vanlige folk, kvinner og barn. Det finnes ingen vei eller sted som ikke er dekket av døde. Vi lever i nød og angst midt oppi denne ødeleggelsen av det kristne folk.”

For å si det på en annen måte: Norge i vikingetiden var et land som Nato burde ha invadert, om Nato hadde eksistert. Men istedenfor Nato kom Olav den Hellige – sammen med biskop Grimkjell – til Moster i 1024.

Og fram til 1023 var det for eksempel sånn at det var lov å sette uønskede barn ut til ville dyr. Eller en far kunne selge barnet som slave om han hadde dårlig råd. En mann hadde i det hele tatt ikke ansvar for sine egne barn før han valgte å sette barnet på kneet (derav ordet ”knesette”) og erklære at dette var hans barn. Men fra 1024, etter det som kalles Mostrating, ble det å sette barn ut i skogen straffet med strenge bøter, og det ble sagt at bare Gud kan bestemme over liv og død, ”for vi er Hans eiendom og skapt i Hans bilde”. Og en far skulle ta ansvar for egne barn. Vår første – og kanskje viktigste – barne- og familiereform!

I 1023 var opptil 60% av befolkningen rettsløse slaver som kunne selges, seksuelt misbrukes, mishandles eller drepes. En del var tatt til fange under vikingetokt, andre hadde kommet i slaveri som følge av gjeld eller fordi foreldrene hadde solgt dem. Men – igjen – fra 1024 blir det bestemt at treller etter hvert skulle frigis. Av lovtekstens ordlyd går det frem at frigivelsen skulle skje for Guds skyld, for det heter: «På en søndag eller foran den hellige natt, skal man gi trellen fri.» Fordi for Gud teller trellen like mye som høvdinger og frie bønder, en helt radikal og ny tanke. Og selv om klasseskillene fortsatte, så bestemte Olav som et prinsipp at alle mennesker skulle være like for loven, enten de var høvdinger eller treller. Og i løpet av relativt kort tid bortfalt slaveriet i Norge – inntil det kom tilbake noen hundre år etter.

Det ble bestemt at søn- og helligdager skulle helligholdes ”med gudstjeneste og hvile fra arbeid” – noe som også gjaldt leilendinger og treller. Det kan ikke ha vært lett for mange storbønder å akseptere – men det ble altså norsk lov at alle skulle ha fri – hver uke! Rett og slett vår første arbeidslivsreform og vår første arbeidsmiljølov!

Og det ble, fra 1024, forbud mot å dra på viking i eget land, eller såkalt ”herjing”. Snorre skriver at «Det hadde vært skikk i Norge at sønner av hirdmenn eller rike bønder tok ut på hærskip og skaffet seg rikdom på den måten at de herjet både utenlands og innenlands.» Sagt på en annen måte; organisert plyndring av fattige. «Men” står det ”etter at kong Olav tok kongedømmet, fredet han landet slik at han stanset alt ran der i landet, og om det så var sønner av mektige menn som gjorde fredsbrudd eller annen lovløshet, da nøyde han seg ikke med mindre enn at de mistet liv og lemmer så sant han kunne straffe dem.» Og ganske snart stoppet herjingene ute i Europa også, hvor vikingene hadde vært en sann plage.

Og Norge ble et kristent land, en revolusjon av vår måte å tenke på og leve på. Historikeren Oskas Skarsaune mener til og med at det blir feil å snakke om at Norge ble kristnet, fordi vår forståelse av Norge som nasjon oppstod mer eller mindre samtidig – og delvis som en følge av – det at kristen tro kom hit til landet.

For den som ønsker å få vite mer om hvilken radikal innflytelse kristningen av Norge hadde på vår tankegang når det gjelder lov og rett, godhet, ekteskap, familie, ære og hevn – for å nevne noe – så kan jeg anbefale Sverre Bagges ”Mennesket i middelalderens Norge”. Den er tankevekkende og vel verd å lese.

Den religiøse menneskeundertrykkelsen, forfølgelsen og drap, gjennom tusner av år, er på lik linje med Mao, Stalin og nazistenes ugjerninger

Oi. Det var ikke lite. Om man legger sammen tallene for disse tre, kommer man til et sted mellom 100 og 160 millioner menneskeliv. Og alt i løpet av fem tiår.

Men – uttalelsen er likevel typisk. Kirkens ugjerninger mangedobles, og all annen urettferdighet i verden minimeres.

Noen eksempler. Inntil 1970-tallet var det vanlig å hevde at hekseprosessene i Europa kostet over en million menneskeliv. Idag mener man at det dreier seg om 40.000. Og – kirken får gjerne skylda for dem alle.

I parentes bemerket – hekseprosessene ble ført av verdslige domstoler, og det blir direkte feil å legge skylda på kirken. Til tider var kirken skeptisk, andre ganger passive tilskuere eller medløpere. Det tankemessige grunnlaget for hekseprosessene kan muligens sies å stamme fra kristen tankegang, og forfatteren av boken heksehammeren var dominikanerprest, men det var altså ikke kirken som sådan som sto bak. Men – la oss være rause og si at det er de kristnes feil. I det minste at de ikke sto opp mot myndighetens forfølgelse av mennesker basert på mistanke. Da har kirken 40.000 liv på sin samvittighet. 40.000 liv – for mye.

Men likevel – 40.000 liv på 350 år. Det er rundt 100 mennesker årlig – fordelt over alle land i hele Europa. Da har nok Wikipedia sitt på det trygge, når det hevdes at ”De fleste europeere på 1500- og 1600-tallet… aldri (fikk) oppleve rettslig forfølgelse av trollfolk eller heksebrenning, mens henrettelse og lemlestelse av andre typer forbrytere var dagligdags.”

Til sammenligning kan man trekke fram enkelte andre kriger og slag – som minimeres, eller glemmes. Hvem pleier, med like stor patos som når de snakker om heksebrenningen, å fordømme massakrene etter Vendée-oppstanden under den franske revolusjonen, en oppstand som kostet et sted mellom 117.000 og 500.000 menneskeliv? Eller hvem er opprørt over Napoleons felttog i Russland, som kostet ikke mindre enn 400.000 franske og 300.000 russiske soldater livet….? Bare for å ta noe.

OK. La oss gå over til inkvisisjonen. En stygg greie. Og – i stor grad – rettet mot avvikende teologi, det vil si kristne grupperinger, eller grupperinger med større eller mindre avvik fra kristen tro. Bogomilene, Waldensianerne, Katarene. Tempelridderne. En kontrollerende og maktsyk kirke som allierte seg med verdslige myndighetere for å nedkjempe opposisjon. Javisst.

Men likevel – uten de millioner av ofre, som enkelte har hevdet. Alt i alt etterforsket for eksempel den spanske inkvisjonen 125.000 saker (jada, 125.000 for mye….), og tilsammen er inkvisisjonen totalt skyld i rundt 6000 dødsdommer – fordelt over 500 år1. Litt over ti i året. I den store sammenhengen for svært lite å regne. Men, ja, jeg glemte visst – fortsatt 6000 for mye.

”… resultatet var i alle fall vitenskaplig stagnasjon, forfølgelse og frykt. Det er hva Kristendommen har «stått for» i mesteparten av sin historie – helt til vi på tross av den oppnådde opplysning, og folk startet å kaste dens åk av seg”

Hvor har man det fra at kristen tro har vært det store hinderet for vitenskap? F’or det er faktisk snarere tvert om – historisk sett har det nettopp vært troen på et skaperverk, og dermed en allmektig skaper, som har vært grunnlaget for den vestlige vitenskapen slik vi kjenner den. Uten en intelligent og logisk Gud, ingenting å forske på. I hundreder av år var dette knapt diskutert.

Det er for eksempel en kjent sak at Newton skrev mange flere verk om Gud enn om gravitasjonen. Blaise Pascale, matematiker og sannsynlighetsteoriens far, er i tillegg også kjent for sin uttalelse om menneskets sjel som ”en uendelig avgrunn som bare kan bli fylt med en som selv er uendelig og og uforanderlig, med andre ord av Gud selv«. Johan Gregor Mendel – genetikkens opphavsmann – var samtidig abbed i et augustinerkloster. Carl von Linné uttalte at ”arter og slekter er Guds verk, ordener og klasser menneskets”. Bare for å nevne noen av de mest kjente. Selv saken mot Galilei – som gjerne blir brukt som kroneksempelet på manglende åpenhet for nye tanker – var mer uttykk for et oppgjør med Aristotles’ verdensbilde enn Bibelens. Og selv om inkvisjonen, og den katolske kirke, hvor Aristotles hadde en høy stjerne, altså gjorde sitt til å kneble ham, hadde Galilei blant annet full støtte fra jesuittene….

Men selvsagt har det vært diskusjoner rundt vitenskapelige metoder og resultater. Det bør det faktisk være, og kanskje i langt større grad enn det er, for vitenskapen kan like mye brukes til å kneble debatten ved å framstille ting som objektivt sant. Hvorfor sto ikke kirkene mer på barrikadene mot raseforskningen på begynnelsen av forrige århundre, for eksempel? Som i sin tur ble brukt til å legitimere drap på jøder og andre grupper?

La oss ta en liten blomst til slutt:

De (de kristne) er jo det største problemet menneskeheten har

Og dumhet kommer kanskje som en god nummer to.

Lotteritilsynet – en studie i sekulært trangsyn



Lotteritilsynet har nå med endelig virkning nedlagt forbud mot at Kristiansand Frikirke får arrangere misjonslotteri, ifølge
Vårt Land. For lotteri skal ifølge Lotteriloven ha et ”samfunnsmessig eller humanitært formål”. Og misjon er etter fast praksis verken samfunnsnyttig eller humanitært. Det er så man ikke vet om man skal le eller gråte.

For hva er egentlig «samfunnsnyttig»? Man skulle tro samfunnsnyttig var definert som noe som var nyttig for samfunnet. Og det er misjon tydeligvis ikke.  «Humanitært» skulle man tro var noe som hjalp enkeltmennesker, og misjon passer visst ikke inn der heller.

Så skoler, helsestasjoner og sykehus drevet av misjonen er altså verken samfunnsnyttig eller humanitært, fordi det drives av troende mennesker som også formidler evangeliet samtidig som man forbinder sår eller underviser. Heller ikke misjonærenes arbeid for å gi stadig flere mennesker et skriftspråk er visst samfunnsnyttig, ei heller misjonærenes arbeid med rehabilitering av mennesker som har falt utenfor, eller vei- og brobygging, for den saks skyld. Forstå det den som kan. Det er ikke bare sneversynt, det er historieløst!

Formidling av evangeliet gjør det faktisk ikke innsatsen mindre samfunnsnyttig. Sanheten er tvert om! For det å formidle det kristne håpet samtidig med humanitær innsats gjør den humanitære innsatsen mer effektiv. Det er politisk ukorrekt å si noe sånt, men du verden så sant! Det gjelder innomlands – i møte med innsatte eller rusmisbrukere – og det gjelder for misjon.

For noen år siden traff jeg en indisk pinsepastor. Han ledet en menighet som drev barnehjem for tsunami-ofre, og som også huset enker som var blitt utstøtt og kastet på gaten av sine slektninger. Jeg spurte denne pastoren om hva han ville gjort dersom han fikk et fast beløp av oss som kunne brukes til å hjelpe fattigste. Han tenkte seg om, og svaret han ga meg var mer enn overraskende.

”Vet du hva?» sa han. «Om jeg skulle gjøre det som var mest effektivt overfor de fattigste, så ville jeg trene flere evangelister og sende dem til nabolandsbyene våre. For om en far i en fattig familie blir kristen, så ser vi at han slutter å drikke. Han slutter å slå kone og barn. Han begynner å ta ansvar for sitt eget liv og for familien – og hele dette fattige hjemmet blir forvandlet…..”. For en norsk pastor, selv dypt hjernevasket av en sekulær tankegang som skiller skarpt mellom evangelisering og humanitær bistand, var dette en nesestyver som ga meg mye å tenke på…..

Nylig leste jeg en kommentarartikkel i The Times, skrevet av en Matthew Parris, journalist, TV-mann, tidligere britisk parlamentsmedlem og selverklært ateist. Og Parris, som selv har vokst opp i Afrika, skriver fra en nylig avsluttet reise til Malawi hvor han skulle besøke et utviklingsprosjekt som The Times støtter.

Overskriften på hans reiseinntrykk sier egentlig ganske mye, for det står det; ”As an atheist, I truly believe Africa needs God”, og med ingressen « Missionaries, not aid money, are the solution to Africa’s biggest problem – the crushing passivity of the people’s mindset«. Og Parris skriver (min oversettelse):

”(Reisen)…inspirerte meg og fornyet min tro på utviklingsprosjekter. Men å reise i Malawi fornyet en annen visshet i meg også – en visshet som jeg har forsøkt å fornekte hele mitt liv….For, som erklært ateist er jeg blitt overbevist av den enorme forskjellen som kristen evangelisering gjør i Afrika – i skarp kontrast til det som gjøres av sekulære organisasjoner, regjeringsstøttede prosjekter og internasjonale hjelpetiltak. For disse alene vil ikke kunne nå målet. Utdannelse og trening alene er ikke nok for å nå målet. I Afrika ser jeg kristen tro forvandle menneskers hjerter. Den bringer med seg en åndelig forvandling…..Jeg har unngått denne sannheten ved å hylle den praktiske innsatsen misjonen gjør i Afrika. Jeg syntes det var dumt at frelse var en del av pakken, men likevel så jeg at kristne, svarte og hvite, som arbeider i Afrika, de helbreder de syke, de lærer menneskene å lese og skrive – og bare den mest hardbarkede sekularist vil kunne se på et misjonssykehus eller en misjonsskole og si at verden ville være bedre uten den. Jeg gikk med på at om tro var nødvendig for å motivere misjonærene for innsats, så fikk det så være, men at det som betydde noe, var hjelpen, ikke troen……Men dette stemmer ikke med sakens fakta. Tro gjør mer enn å motivere misjonærer – troen bringes også videre til flokken. Det er det jeg ser som betyr så enormt, og som jeg ikke kan unngå å legge merke til……

Les gjerne hele artikkelen – den er vel verdt det. Og for egen del vil jeg tilføye – så inderlig befriende å se en ateist observere og gjengi det han ser, ikke det som er politisk gangbart!

Riktig god helg!

%d bloggers like this: