Jesus – dophue, skaphomse og sosialist – eller verdens frelser?


– –

Det gjentar seg til stadighet.  Alle vil ha litt av Jesus, og gjøre ham til sin egen. Og tillegger ham egenskaper og holdninger fra eget hode og sinn. Nylig ble Jesus karakterisert som intet mindre enn en ”medfølende, superintelligent homofil” – og mannen som mener dette er ingen ringere enn Elton John. God låtskriver, kanskje, men knappest noen autoritet når det gjelder Jesu liv. Men avisoppslag blir det.

Oppslag blir det også når en svensk teolog uttaler at Jesus sannsynligvis ikke døde på et kors – og VG mener at han «setter spørsmålstegn ved selve kjernen i den kristne tro».  Om Jesu «kors» var en påle eller en T eller et kryss har fint lite med kjernen i den kristne tro å gjøre, men det gir uansett VG en unnskyldning til å trykke andre mer mindre luftige teorier. Igjen.

For avisoppslag om Jesus ser ut til å ha to funksjoner. For det første å gjøre Jesus til sin egen – ved å tillegge ham sine egne holdninger og meninger. Det andre er å ufarliggjøre Jesus ved å diskreditere alt som er sagt om ham, gjerne med bakgrunn i tvilsomme skrifter og luftige fakta.

For Jesus en en person som engasjerer – og provoserer. De fleste har et elsk-hat-forhold til denne mest betydningsfulle personen i verdenshistorien. På den ene siden – ”alle” liker Jesus; hans uredde holdning overfor hykleri, visdommen i det han sa, miraklene, fortellingene. Vårt samfunn og vår moral er mer eller mindre bygd på det Jesus sa og det han sto for.  På den andre siden blir mange utfordret og provosert av Jesu påstander om hvem han var – verdens frelser, Guds sønn, den som skal komme igjen for å dømme menneskeheten. Og denne dobbeltheten i vår holdning til Jesus er kanskje grunnen til at uttalelser og teorier om Jesus får større publisitet jo mindre seriøse de er.

La oss ta et lite utdrag fra norske medier:

Jesus brukte cannabis” var oppslaget i flere aviser for noen år siden. Næmere bestemt salver som inneholdt cannabis, og det var det som gjorde at han kunne helbrede. Og når det gjelder å helbrede lamme og blinde samt å vekke opp døde, vet jo alle at cannabis er helt suverent.

Jesus gikk ikke på vannet, men på isen” var også en påstand som gikk verden rundt – og ble gjengitt i alt av aviser og blader – inkludert et presumtivt seriøst blad som Illustrert Vitenskap (!).  Men hovedpoenget ser ut til å ha gått journalistene hus forbi – for om Jesus gikk på vannet, må disiplene faktisk vært innehavere av verdens første luftputebåt. Så mye for den nyheten.

Jesus og Judas var bestevenner” var en annen slager. Og et gnostisk skrift fra 300-tallet som kilde er selvfølgelig langt mer pålitelig enn de 5000 evangeliedelene som foreligger fra de første par hundreårene.

«Ble egentlig Jesus korsfestet«, skriver VG og Politikken. Og siterer en teolog som mener at korset kanskje ikke var et kors, men en påle eller et kryss eller en T. En gammel diskusjon, og totalt irrelevant for innholdet i den kristne tro, men nok til at VG skriver at denne teorien rokker ved «kjernen i den kristne tro».  Og nok til at VG kan liste opp en rekke andre mer eller mindre luftige teorier.

Og NRK klinker til med «Jesus giftet seg og fikk barn«. En teori med like lite substans som teoriene over, men en teori som fikk ny vind i seilene da flere aviser påstod at en koptisk innskrift viste at Jesus var gift. De samme avisene var ikke like ivrige da forfalskingen ble avslørt litt senere.

Hva gjør slike oppslag med en gjennomsnittlig avisleser? Tenker han ikke; ”var det ikke det jeg visste – det var jo ikke noe spesielt med Jesus. Han var jo bare et dophue” eller noe sånt? Er det for å slippe å ta stilling til Jesus som person?

Og så noen eldre påstander….

Men å gi alternative bilder av Jesus er ikke noe nytt, i og for seg. Romerne mente han var militær opprører. De som argumenterte mot Jesus i den tidligste tiden mente han var en trollmann som hadde lært å gjøre undre i Egypt; hadde han ikke vokst opp i Egypt, kanskje?  Og alle vet at egyptere kan alt om å helbrede mennesker og gå på vannet! For gnostikerne var Jesus en mann som bar på hemmeligheter – og som brukte det meste av tiden på å fortelle disiplene at ”jeg vet noe som dere ikke vet”. Eller doketistene, for eksempel, som mente at materien var ond, og at Jesus derfor ikke kunne hatt noen fysisk kropp. Og langt mindre ha dødd en fysisk død på korset; nei, Jesus må ha vært som en engel som bokstavelig talt svevde gjennom livet. For de tidlige muslimene var Jesus mannen som forutså Muhammed, noe vi ser av middelalderforfalskningen  ”Barnabasevangeliet”, et skrift enkelte muslimer fortsatt bruker. At Jesus siterer Dante og bruker båt til Jerusalem ser ikke ut til å være noe stort problem for skriftets tilhengere. Og – denne gangen fra koranen selv – Jesus døde selvsagt ikke på korset, men noen døde i hans sted (Qur’an 4:156).

I nyere tid har Jesus fått rollen som den første kommunist, guru, morallærer, geriljaleder og hippie. Og nå også intelligent skaphomse. Trangen til å gjøre Jesus til sin egen, eller å ha sin egen, private mening om Jesus, ser ut til å være uten ende.

I parentes bemerket – av samme grunn har jeg droppet kommentarfeltet til denne artikkelen. Jeg har simpelthen ikke tid til å svare på alle rare oppfatningene som finnes av Jesus der ute. Istedet har jeg lyst til å peke på et godt alternativ – det beste – når det gjelder å forstå hvem Jesus var:

Alternativet; evangeliene

For det finnes et bra alternativ til alle luftige teorier. Jesu liv – hva han sa, gjorde og sto for – er utrolig bra dokumentert i evangeliene selv. Ikke de gnostiske evangeliene, som er skrevet et par-tre hundre år etter at Jesus gikk rundt her nede, og som avisene har en tendens til å gi større autoritet enn de fortjener. Men originalene – de fire som de kristne hele tiden har regnet som pålitelige, de som vi kan finne papyrusbiter av tilbake til år 125, og som trolig er skrevet et sted mellom år 60 og år 100.

Du finner faktisk ikke noen bedre eller mer pålitelig historie om Jesus. I evangeliene kan du lese hva Jesus sier om oss. At vi er mennesker som er ute og kjøre, mennesker som trenger å snu om og søke Gud. Der kan du lese hva Jesus sier om Gud, sin Far, som han har et så nært og fortrolig forhold til – et forhold han inviterer oss inn i. Du kan lese om hvordan Jesus helbreder og gjenoppretter. Hvordan han refser de mektige og tar parti for de svake og fattige. Du kan lese om hvordan han nærmest velger å bli tatt til fange og henrettet, og hvordan han selv beskriver sin død – at dommen over ham vil føre til frihet for andre. Du kan lese fortellingen om oppstandelsen, og følge Jesu venners første famlende skritt fra å være en forskremt gjeng som forsvant – til å bli vitner som var villige til å gå i døden for sin tro. Matteus, Markus, Lukas og Johannes er vel verd å lese – og Jesus er en mann det er verd å høre på.

Vel å merke denne Jesus – og ikke dophuet, new-ageren, sosialisten eller skaphomsen Jesus.

God lesning!

– –

Advertisements

Boka som har forvandlet verden


– – – –

Idag – på dagen for lanseringen av den nye bibeloversettelsen av 2011 – er det på sin plass å hylle den boka som ifølge Karl Ove Knausgård, er “den viktigste teksten som noen gang er skrevet”. Det har jeg feiret ved å være blant de første i køen utenfor bokhandelen. Og det markerer jeg her ved å trekke fram noen fakta om Bibelen som man sjelden hører om.

Vet du hva som er bestselgeren blant bøker i Norge? Visste du at bestselgeren i Norge hvert år er Bibelen – men at ingen vil fortelle deg det? For på bokhandlerlisten telles bare utgivelser siste to år, og dermed faller den selvsagte topplasseringen ut. Egentlig blir det litt som å nekte Northug pallplass fordi han har deltatt tidligere.

I lille Norge blir alt som selger mer enn 5000 eksemplarer en bestselger. Bestselgeren over alle bestselgere selger altså noe sånt som 90.000 eksemplarer i et normalår – eller rundt det dobbelte av hva Da Vinci-koden har solgt fra dag én og til nå. Og siden Wikipedia skriver at en bestselgerstatus ofte føre til “enda høyere salg, fordi man bruker ordet i markedsføringen og trykker flere opplag.*”, så kan man lure på hva som ville skjedd om bestselgerlisten i Norge hadde fortalt oss sannheten, og våre litteraturkritikere år for år måtte sitte og diskutere hvorfor Bibelen – nok en gang – topper listen. Kanskje det ville hatt noe å si for den seiglivede oppfatningen av at Bibelen er en uaktell bok.

Vet du hva som er verdens mest solgte bok? Maos lille røde, kanskje?  Nope. Maos lille røde inntar en litt puslete andreplass, og slår Koranen såvidt på målstreken. For 900 millioner tungt subsidierte og promoterte eksemplarer fra Maos propagandamaskineri er ikke nok når man skal måle seg mot Bibelens seks milliarder solgte eksemplarer siste to hundre år!

Og rekorden gjelder ikke bare totalt, men også år for år. Ikea skryter riktignok av at katalogen deres har et større årlig opplag enn Bibelen. Det kan så være. Men Ikea-katalogen kan knapt kalles litteratur, den er gratis, den er ny hvert år og blir kastet når sesongen er over. Bibelteksten som selges er den samme år ut og år inn. 

Eller hva med oversettelser. Ron Hubbard — Scientologiens far – skal være den moderne forfatteren som har blitt oversatt til flest språk. Det vil si noe sånt som 70 språk. Mot dette kommer Bibelen. Ikke mindre enn 2400 forskjellige språk er den oversatt til, og nye kommer stadig til. Og da må vi legge til at det å få Bibelen oversatt til sitt eget språk ikke er det samme som å få en hvilken som helst annen bok. Det betyr også ofte at undertrykte og marginaliserte minoritetsgrupper har fått identitet og verdighet. Og ofte også et skriftspråk. Her er forskningsmulighetene for antroplogistudenter mange. 

Også for oss har oversettelser og distribusjon av Bibelen hatt historiske og samfunnsforvandlende dimensjoner. For trykkekunsten ble faktisk ikke funnet opp for at du skal kunne lese Se og Hør på tannlegekontoret. Den ble funnet opp for å spre Bibelens ord til flest mulig på et tidspunkt hvor det var fornyet interesse for Guds ord. Det var datidens informasjonsrevolusjon, som la grunnlaget for såvel renessansen som for kunnskapsrevolusjonens som fulgte. Den som mener at Bibelen har vært sivilisasjonshemmende har sovet i timen!

Et paradoks, kanskje. Vi, den mest velutdannede generasjon som noengang har levd, er også en generasjon som kanskje har mindre allmenn bibelkunnskap enn noen generasjon før oss de siste 1000 år. Ihvertfall i Norge. Det påvirker ikke bare vår evne til å løse kryssord – som Rolv Wesenlund påpekte for noen år siden – men også vår evne til å forstå vår historie og vår kultur. Og – vil jeg tilføye – oss selv!

Vet du hva som er det best dokumenterte verk fra antikken? De fleste verker fra antikken finnes kun i kopier av kopier av kopier, og de eldst bevarte kopiene er gjerne fra atskillige hundre år etter at originalen er skrevet. Ingen betviler at forgagne keisere og forfattere har eksistert, på tross av at dokumentasjonen er heller svak. Med Bibelen, derimot, er det annerledes; antallet skrifter og skriftdeler er både mer omfattende og eldre enn for noe sammenlignbart skrift. Når det gjelder Det Nye Testamente, for eksempel, så finnes det ikke mindre enn 5.400 gamle skrifter og skriftdeler, og noen papyrustekster fra Johannes-evangeliet er datert tilbake til rundt år 120, eller svært få år etter at det ble skrevet.  Alt snakket om at Bibelens upålitelighet og sensur av teksten etter at den er skrevet faller da på sin egen urimelighet.

Vet du hva som er verdens mest forbudte bok? Nobelinstituttet hadde for noen år siden en utstilling nå om ytringsfrihet, og fikk i den forbindelse en rekke kjendiser til å lese fra forbudt litteratur. Og kjendisene leste fra forbudte bøker som “Sataniske vers” og “Sangen om den røde rubin”, og følte sikkert at de slo et slag for ytringsfriheten. Selv om altså verdens mest forbudte bok, Bibelen, glimret med sitt fravær.

For å kjøpe bibler, å sitere Bibelen, å gi bort bibler – er forbundet med fare for minst en tredjedel av verdens befolkning. Dette er temaet for årets fakkeltog til støtte for forfulgte kristne som arrangeres neste uke. Om du reiser til Saudi-Arabia, for eksempel, og der kommer i skade for å gi bort en bibel til en saudier, så risikerer både du og saudieren halshogging. At du er utlending gjør lite inntrykk på dommeren. I ensrettede Iran får man kjøpt både bøker om astrologi og Zaratustras lære, men Bibelen er forbudt. I Burma er det forbudt for minoritetene å trykke Bibelen på sitt eget språk – og slik kunne vi fortsette.

Spørsmålet er nesten uunngåelig: Hva er det verdens despoter har forstått når det gjelder Bibelens sprengkraft som mange nordmenn ikke har sett? Kanskje de har sett det samme som fredsprisvinneren Rigoberta Menchu, indianer av K’iche-folket i Guatemala, som sa at  «som kristne har vi forstått at det å være kristen er å nekte å akseptere den uretten som blir gjort mot vårt folk, nekte å akseptere den diskrimineringen som skjer mot et ydmykt folk som knapt vet hva det vil si å spise kjøtt, men som blir behandlet verre enn hester«.  Det svir godt for en despot som helst vil herse med folk som han vil.

Vet du hva som er verdens mest misforståtte bok? Vanligvis når vi leser en tekst, forsøker vi å forstå og tolke hva forfatteren har ment med det han har skrevet. Leser du Hamsun, er det viktig å gå både til teksten og til ham som skrev den for å forstå. Og slik er det vi leser litteratur.

Når det gjelder Bibelen, derimot, er det en utbredt sport enten å lese sine egne preferanser inn i teksten, slik at den sier det jeg vil at den skal si, eller å ta alt i verste mening. Problemet med dagens intellektuelle elite er at de ikke forsøker å forstå teksten, men raskt går inn i en rolle hvor man prøver å misforstå og prøver å finne motargumenter. Som dagens bokanmeldelse i Dagbladet, som befinner seg omtrent på rødrussnivå. Kan man egentlig forvente å få noe som helst ut av litteratur man ikke ønsker å forstå?

Problemet er selvsagt at Bibelen ikke lar oss i fred. Den pirker borti det ømmeste og såreste i vårt innerste, den stiller oss til ansvar – for hvordan vi forholder oss til oss selv, til våre medmennesker og til Gud. Den er – rett og slett – plagsom.  Men i det ligger også dens styrke.

Vet du hva som er verdens mest innflytelsesrike bok? Du gjettet det kanskje. Her hjemme er norsk kultur og mentalitet så gjennomvevd av Bibelens språk og tanke at det er vanskelig å se hvor den ene begynner og den andre tar slutt. Når “alle” etter 22-juli-tragedien snakker om viktigheten av å tilgi, uansett, så er ikke det tankegods som stammer fra vår norrøne kultur. Ideen om å tilgi selv de som ikke fortjener det var en gang i tiden hyperradikale tanker som ble framført av en snekker fra Midtøsten. Og som siden ble eksportert til vår lille ytterkant. Og som fortsatt er ganske radikale og utfordrende.

Vet du hva som er verdens mest radikale bok? Det underlige er at så mange i vår del av verden oppfatter Bibelen som en samling reaksjonære tekster uten relevans for vår tid. “En eventyrbok vi ikke anbefaler noen å lese” skrev Dagbladet på lederplass for noen år siden. Vel uvitende om den samfunnsforvandlende effekten denne boka har over hele kloden.

Hvorfor skulle totalitære regimer forby å trykke, kjøpe, selge, eie og lese en eventyrbok? Hvorfor frykter de Bibelen mer enn noen annen tekst? Fordi saudierne og nordkoreanerne og iranerne har forstått noe som Dagbladet overser, og som de fleste av oss overser – at i denne boka så fins det sprengstoff nok til å snu opp ned på enkeltskjebner og familier. Sprengstoff nok til å endre mentaliteten og retningen i et samfunn. Som pastor og forkynner ser jeg hvordan Guds ord forvandler mennesker fra bunnen av. Gir verdighet til rusmisbrukere. Gir retning og håp og engasjement til livstrøtte unge. Når det gjelder å forvandle liv er Se og Hør – og det meste annen litteratur – uegnet. Og jeg antar at det despotene frykter, er mennesker som ikke lar seg undertrykke, fordi de har forstått hvilken verdi de har i Guds øyne. Mennesker som ikke lar seg ikke så lett manipulere og herse med, for de forstår lettere at det fins en autoritet som står over myndighetene. Eller de er redd for mennesker som påpeker urett, fordi de leser at Gud er en rettferdig gud som hater urett. 

Vet du hva som blir årets bestselger? Bibelskapet gir i disse dager ut en ny bibelutgave i flunkende ny språkdrakt. Den bør finnes i ethvert noenlunde møblert hjem. Den bør leses seriøst – for å finne hva forfatteren faktisk mener, og for å sette det ut i livet. Den bør finnes under alle norske juletrær. Og den vi ganske sikket toppe statistikken – i år som før.

God lesning! 

«Obey your thirst – for God!»


Denne talen har jeg holdt på Egertorget i Oslo, fulgt av utdeling av sprite-flasker (med teksten «Denne drikken gjør deg tørst igjen» og evangeliseringslitteratur (med etiketten «Denne gjør noe med din indre tørst). Her tar jeg opp det underlige paradokset i at vår tid anerkjenner enhver tørst som mennesket måtte ha, utenom den tørsten mennesket har etter Gud. Enjoy!

Vår tid; tilfredsstill enhver tørst

I 1986 var the Coca Cola Company på leting etter et nytt slagord for Sprite. De så etter noe hipt, noe friskt, noe som apellerer. Og de endte opp med  – noen som vet? Dette; Obey your thirst. Og salget økte med 9%. Obey your thirst, eller som coca cola sier det på hjemmesiden sin; ”Be true to who you are and obey your thirst”. Vær sann mot deg selv og adlyd tørsten din. 

Og hvis du tror at det bare er Coca Cola Company som gir oss et slikt budskap, så tar du feil. Imsdal sier for eksempel; ”Tørst på livet”. L-oreal; ”because you’re …….. worth it”. Vi er så vant til budskap som forteller oss: si ja til deg selv, tilfredsstill enhver lyst og enhver tørst, kjøp det du har lyst på, fyll livet ditt med underholdning, lev ut dine seksuelle lyster, sett deg selv i sentrum! Lev optimalt i forhold til venner, utdanning, interesser og lyster! Det er det vi får høre om enhver tørst i livet.

Den eneste tørsten vi blir bedt om å ignorere, er den som virkelig gir liv

Vent nå litt. Ikke alle typer tørst. Det er én tørst hvor trøkket går motsatt vei. Det er én tørst du ofte blir bedt om å blåse i. Én tørst som er grunnleggende for hele menneskeslekten, som du ikke kan bli kvitt, men som du blir bedt om å ignorere. Hva er det jeg snakker om? Det er tørsten etter – Gud! Den tørsten som jeg og du og alle mennesker går og bærer på, tørsten etter Gud, etter tilhørighet, etter evig mening – den blir du bedt om å ignorere. For den mener mange er skadelig. Er ikke det rart, du? På alle områder i livet skal du si ja til deg selv – unntatt nåpr du kommer til en av de mest grunnleggende drivkreftene vi mennesker har, nemlig tørsten etter Gud.

Filosofen Jean Paul Sartre, som ikke trodde på Gud, sa; ”det at Gud ikke eksisterer, det kan jeg ikke fornekte, men det at hele mitt indre roper etter Gud det kan jeg ikke glemme”.  Med andre ord, lengselen, tørsten, er der, men vi tror ikke at det finnes noe eller noen som kan stille denne tørsten.

Så genetikerne leter etter et gen som kan forklare lengselen etter Gud, og når de påstår at de har funnet det, så får de store avisoppslag. Ateisten og forfatteren Richard Dawkins kaller gudstroen ond, og mener at å lære om Gud i skolen kan likestilles med misbruk av barn. Karl Marx sa at gudstro er noe makthaverne har funnet opp for å gjøre det lettere for massene å holde ut fattigdom og undertrykkelse, men at når revolusjonen kommer, vil folks behov for Gud forsvinne. Og i Sigmund Freud kalte gudstro en tvangsnevrose som kan overvinnes.

Tørst etter Gud viser at Han er til

Hvor er logikken, spør jeg, i at alle lengsler blir sett på som viktig del av det å være menneske, og at vi får høre at vi skal gi etter for våre lengsler, bortsett fra lengselen etter Gud? Hvorfor har vi latt oss hjernevaske til å tro at den lengselen du bærer på etter tilhørighet, mening, etter fullkommenhet, etter evig liv, er en defekt på mennesket som må bekjempes, en falsk tørst som må holdes nede?

Forfatteren av Narnia-bøkene, C.S. Lewis, sier at tørsten etter Gud nettopp er et bevis på at Han finnes. Hvorfor? Fordi, sier han, det finnes ikke noen lengsel i mennesket som ikke kan bli tilfredsstilt. For sult, så finnes det mat. For seksuelle følelser så finnes det et seksualliv For tørste, så finnes det drikke.  For trøtthet så finnes det søvn. Så da må det være noe som korresponderer med din lengsel etter Gud. Og det er nettopp  – Gud! Han har lagt lengselen etter seg selv ned i hvert enkelt menneske, også deg!

1.   Andre ting enn Gud gjør deg ikke utørst

Den kjente matematikeren Blaise Pascal snakket om en indre, «uendelig avgrunn som bare kan bli fylt med en som selv er uendelig og uforanderlig, med andre ord av Gud selv”. Har du kjent på denne avgrunnen, dette vakuumet, denne lengselen, tomheten, mangelen på mening? Vet du hva som skjer om du forsøker å fylle det vakumet med noe annet enn Gud selv?  Med ting. Med karriere. Med å være populær.  Med opplevelser, rus eller en kjæreste?  

Sannheten er at ingen av disse tingene gjør noe med den grunnleggende tørsten du kjenner inni deg etter. Det lindrer kanskje for en stund, men så er du tilbake der du var, og du kjenner på en enda større tomhet. Så du fyller på med mer – og mer – av det som likevel ikke kan gjøre deg tilfreds. Kjenner du deg igjen? 

Hva Jesus sa om å tørste etter Gud

Hva sa Jesus om å tørste etter Gud? Ha sa at han var svaret. Han pekte på vanlig vann, og fortalte mennesker at «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. 14 Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi”, sa han, ”blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Han sa også om seg selv at ”jeg er det levende vann. Den som drikker av meg, vil aldri mer bli tørst.”  ”…. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.»

Hør her; sannheten er at det er ikke noe i denne verden som virkelig kan tilfredsstille din indre tørst – annet enn Jesus. Ikke noe menneske, ingen opplevelser, ingen eiendelser kan fylle tomheten i deg. Dette vakumet kan bare bli fylt av Jesus, ved Den Hellige Ånd, og Han vil gjøre deg til en kilde hvor liv strømmer fram, og som gjør det mulig for deg å gjøre godt og bli et mennesker som gir liv til andre.

Så ”Be true to who you are and obey your thirst – for God! Ikke hør på propagandaen som sier at du skal ignorere denne tørsten. Ikke tro at det ikke finnes noe som kan tilfredsstille den tørsten. Den tørsten du kjenner etter Gud og en dypere mening er en tørst Han har lagt der – for at du skal finne Ham, som i bibelen er kalt ”kilden med det levende vann”.

Og som mennesker så har vi alltid et valg. Du kan fortsette å tro at det er en tørst i deg som ikke kan tilfredsstilles. At du som menneske er feilkonstruert til å tro at det finnes en høyere mening. At alt du kan gjøre er å fylle på med ting som døyver tørsten etter mening for en kort stund. Eller – du kan være sann mot deg selv, mot hvem du er, og hvordan du er skapt, erkjenne den tørsten som er i deg og søke han som sier han gir det levende vann!

Gaddafi og trosfriheten – revisited


– –    

Idet tiden forhåpentligvis er i ferd med å løpe ut for Muhammar Gaddafi og hans stormannsgalskap, kan det være på sin plass å hente fram et innlegg jeg skrev for rundt et år siden – mens minaret-debatten raste og Gaddafi mante til hellig krig mot Sveits. En Gaddafi som – i likhet med mange despoter i muslimske land – gjerne sponser dyre moskeer i Europa og andre steder, men knapt tillater et kristent bønnemøte i sitt eget land……

Det grenser til det komiske når Muhammar Gaddafi – Libyas leder – raser over manglende sveitsisk toleranse mot muslimer og oppfordrer til «hellig krig mot Sveits med alle midler» (VG og Vårt Land). Bakgrunnen er selvsagt Sveits’ vedtak om å forby minareter på moskeer. Jeg har tidligere skrevet om den absurde forskjellen mellom den trosfriheten muslimer i Europa nyter, kontra den diskrimineringen og forfølgelsen som foregår mot annerledes troende i muslimske land.

For hvor tolerant er egentlig Gaddafi selv?

I 2006, i en tale på Al-Jazeera, uttalte Gaddafi at alle mennesker må bli muslimer, at Bibelen er en forfalskning som oppfordrer til hat, at Europa og USA enten burde konvertere til Islam eller erklære krig mot muslimer. Så mye for Gaddafis toleranse. (Kilde: US Department of State)

Og selv om Libya i praksis ikke er blant verstingene av muslimske land, så har myndighetene en lang historie med konfiskering av kirkebygg, og de bestemmer pr. idag hvor mange kirkebygg de kristne skal få ha i hver enkelt by. Evangelisering av muslimer er forbudt; ghanseren Daniel Baidoo ble i 2001 dømt til 25 års fengsel for å ha delt evangeliet med muslimer. Samtidig sponer Gaddafi moskeer i Europa, som den i Malmø.

Istedenfor å svare på Gaddafis krigserklæring, burde Sveits – og andre land – rette pekefringeren tilbake mot Libya. Og kanskje få større fokus på situasjonen for annerledes troende i muslimske land. For man burde kunne forlange en viss gjensidighet, som Jahn-Otto Johansen påpekte for en tid siden.

Det ville faktisk gitt oss en minaret-debatt med mening.

– – –

Kamp mot tvangssekularisering!


Gods hands

Sterke krefter ønsker å tie Gud og gudstro ihjel. Vi ser det når fotballspilleren Wayne Rooney nektes å snakke om sin kristne tro under pressekonferanser, vi ser det når pressesjefen i Human-Etisk Forbund kaller skolegudstjenester et brudd på menneskerettighetene og når skolelag nektes å ha møter i skolens lokaler fordi det virker «ekskluderende».

Personlig kan jeg lett komme på grovere menneskerettighetsbrudd enn skolegudstjenester, og er langt mer redd for det Ap-representanten Hadia Tajik kaller religiøs analfabetisme. Som blir resultatet om Rooney nektes å snakke om det som er viktig for ham, eller om prester skal tvinges til bare å snakke om været.

I Norge rope Human-Etisk forbund et varsko mot skolegudstjenester – og kaller skolegudstjenester ”et klart brudd på det menneskerettighetene krever av slike institusjoner”. På tross av mulighetene for fritak. For skolene skal være nøytrale, må vite, og «skille mellom kunnskapsformidling og religionsutøvelse«, som pressesjef Jens Brun-Pedersen i Human-Etisk Forbund uttrykker det.

Som om kunnskap i seg selv er nøytralt, eller formidles i et nøytralt rom. Eller som om det er nøytralt å la være å snakke om Gud.

Sterke krefter ønsker å gjøre Gud til tabu
Men det finnes sterke krefter som forsøker å gjøre Gud til tabu. Religion er en privatsak, gjentas det – igjen og igjen. Tro gjerne på Gud, men hold kjeft om det. For det eneste som er nøytralt, er å unnlate å nevne Gud. Late som om han ikke finnes. Med andre ord; den praktiske, dagligdagse ateismen. Hvor det å snakke om Gud er omtrent som å prompe høylydt i et fint familiefellesskap…..

Eller, som varaordfører Aud Kvalbein i Oslo nylig uttalte om RLE-faget: «RLE som fag har….fremmet en sekulær ateisme som en slags verdinøytralitet, som står over alle andre religioner, noe som alle skal godta. Men verdinøytralitet finnes ikke.»

Snodig, forresten. Politisk frihet definerer vi som retten til å agitere for hvilket som helst politisk syn man vil. Religiøs frihet defineres som min rett til å kreve at du skal holde kjeft.

Mennesket søker Gud!
For sannheten om mennesket er at mennesket overalt og til alle tider har forholdt seg til Gud. Søkt etter Gud. Lengtet etter Gud. Det som Pascale kalte ”en uendelig avgrunn som bare kan bli fylt med en som selv er uendelig og og uforanderlig, med andre ord av Gud selv”. Man kan kalle det en feilkonstruksjon, en genetisk feil eller kanskje en ”tvangsnevrose som kan overvinnes” (Freud), om man ønsker. Men lengselen etter Gud er like fullt en realitet.

Det samme gjelder for barn. Barn tror. Tro på Gud trenger ikke å læres, men kan avlæres. Om Gud ikke nevnes, eller om tro latterliggjøres, eller om barns behov for en høyere mening dysses ned og forties, så kan barn komme til å tro at Gud er en dum greie som noen har funnet opp for å tjene penger. Men i utgangspunktet har barn en tro.

Hva er egentlig «nøytral kunnskapsformidling?»
Så hva da når barn lærer om verdens tilblivelse som en herlig blanding kjemikalier, som tilfeldigvis endte opp med å bli en verden full av dyr og planter? Og hvor Gud ikke nevnes med et ord? Er det nøytral kunnskapsformidlig – slik Brun-Pedersen ønsker det – eller er det en form for statsfinansiert hjernevask? Når man – eksplisitt eller implisitt – gir uttrykk for at alt i tilværelsen kan forklares med kjemi eller fysikk, tar man barns undring og refleksjon på alvor, eller begrenser man barns intellektuelle utfoldelse ved å servere ferdige svar? Når barn med den største selvfølgelighet lærer om sex som om det skulle være en gymnastisk øvelse, uten tanke for hva mennesket har tenkt og lært seksualiteten tidligere, er det kunnskapsformidling eller holdningstvang? Når en lærer med stor frimodighet kan formidle at ”jeg tror ikke på det tullet der”, mens en kristen lærer av frykt for reaksjoner knapt tør å nevne at han tror, er det nøytralitet eller konformitetspress? Og slik kunne vi fortsette.

Hva med USA?
Og i sitt forsøk på å argumentere for en”nøytral” skole skyver Brun-Pedersen USA foran seg – dette er ”slik USA har praktisert sin skolepolitikk i alle år”, sies det. Uten å nevne at Gud er langt mer til stede i amerikanske skoler enn norske – men uten den konfesjonelle forankringen man gjerne har i Norge. For bakgrunnen for de amerikanske reglene er slettes ikke er at barn skal skjermes fra å høre om Gud, men at lappeteppet av amerikanske kirker er slik at ingen kan eller skal ha noen forrang framfor noen annen. I Norge er faktisk de aller fleste barn fortsatt medlem av Statskirken (nei, ikke mine) og bør kunne bli invitert til skolegudstjeneste uten de store protestene.

Heller moskébesøk enn tvangsateisme
Og, for min egen del må jeg tilføye: Jeg vil heller ha en skole hvor mine barn må reise både til kirker og moskeer, framfor et samfunn hvor man later som om tro på Gud er avlegs og unaturlig. Om barna mine får høre andre ting om Gud enn de gjør hjemme, så gir det oss en god anledning til å snakke om tro. Den anledningen burde Jens Brun-Pedersen og andre heffere også gjøre, uten å rope om menneskerettigheter hver gang. Det finnes faktisk større urettferdigheter å rope opp om enn at barn får høre om Gud.

– – – – – –

Helter jeg vil ligne II


– –

En imaginær blomst legges idag på graven til guvernøren i Punjab i Pakistan, Salman Taseer. Taseer ble skutt og drept 4. januar av sin egen livvakt  for sin motstand mot Pakistans nye og strenge blasfemilov.  Mer skulle det altså ikke til.

For oss er det kanskje en selvfølge at en folkevalgt politiker skal kunne være mot en lov som gir dødsstraff til mennesker som fornærmer islam, koranen eller profeten Muhammed. Slik er det altså ikke i Pakistan. Taseers standpunkt var kontroversielt, så kontroversielt at fryktet for sitt eget liv. Likevel ga han altså offentlig uttrykk for sin motstand mot loven.

Blasfemi-loven er ikke en lov laget av gud, Det er en lov laget av mennesket. Loven gir de ekstreme og reaksjonære en unnskyldning til å angripe de svake og minioritetene”, skal han ha sagt. Han har også protestert mot dødsdommen til den kristne kvinnen Asia Bibi og kjempet mot forfølgelsen av Pakistans Ahmadiyya-muslimer.  Og denne uredde holdningen kostet ham altså livet. Som om ikke det var nok, ble Pakistans minoritetsminister – Shahbaz Bhatti, minoritetsminister i Pakistan og den eneste fra den kristne minoriteten i Pakistans regjering, den 2. mars skutt og drept av Taliban – også han fordi han var motstander av blasfemilovgivningen.

Er så dette en enslig ekstermist som har tippet over til terror, som man noen ganger kan få inntrykk av i den norske debatten? Dessverre, nei. For ikke før har drapet funnet sted før 500 såkalt “moderate lærde” kommer med en uttalelse som sier at «Ingen bør…….vise sorg eller sympati etter hans død, siden de som støtter blasfemi av Profeten, selv er blasfemiske”. Denne holdningen til annerledes troende har dype røtter i islamsk tankesett og teologi.

Jeg har også tidligere tidligere skrevet et innlegg om hvordan Pakistan som stat systematisk diskriminerer og forfølger annerledes troende, samt uttrykt meg kritisk til Norges naive støtte til pakistanske koranskoler. Pakistan trenger sårt en forandring, men når til og med de som forsvarer de svake gjør det med fare for sitt eget liv, så sier det litt om hvor lang vei det er fram. Men ære være de som likevel – og med livet som innsats – forsvarer de svake. Taseers rakryggede eksempel burde tale høyt og tydelig til enhver samfunnsaktør her i det høye nord om å stå opp mot urett, selv om det koster.

Vi lyser fred over Salman Taseers minne!

Det siste ungdommen trenger


 

For å slippe å drive reklame for trekant har vi inkludert et alternativt trekant-bilde

NRK har satset stort på sitt sexopplysningsprogram for ungdom – Trekant. Tydeligvis er inngående kunnskap om sexleketøy, fetisjer, sjekketriks og intimbarbering det tenåringer trenger.  Eller er det kanskje NRK 3 som trenger seertall?

En ting er ihvertfall sikkert. NRKs image som allmennkringkaster og folkeopplyser er definitivt og effektivt avlivet. For det er et langt steg fra Ingrid Espelid Hovigs forsøk på å bedre nordmenns kosthold og til NRK3s rundtur til pornosjapper og sjekkesteder. Og når det gjelder sex og samliv, har ungdommen behov for alt annet enn den type seksualopplysning som oppfordrer unge mennesker til å teste ut enhver grense.

Vårt største samlivsproblem

For det største problemet for unge som skal ut og skape familier, er faktisk ikke at de kan for lite om sex. Det største problemet er at de ikke har lært å holde sammen. Skilsmissetallene våre er historisk høye og har menneskelige og økonomiske konsekvenser som burde skremme den mest frisinnede. Skilsmissebølgen fører til konflikter og sår, farløse og ofte traumatiserte barn og psykiske problemer hos de involverte. I tillegg til de personlige kostnadene har vi samfunnsmessige kostnader i form av sykedager, rettssaker, rusproblemer og atferdproblemer hos barn som ingen ennå har turt å regne på.
For tallene er store. I tillegg til de 10.000 ekteskapene som går i oppløsning – hvert år – så kommer også alle samboerforhold som ryker. Statistisk Sentralbyrå opererer for eksempel med et anslag på 27.000-30-000 barn som årlig rammes av samlivsbrudd .

Hva med et opplysningsprogram som promoterer trofasthet? Hvis det først er opplysning man er ute etter? Et program som lærer hvordan unge kan leve ut sitt seksualliv i forhold til én, og forbli trofast gjennom livet? Litt færre seere, kanskje, men opplagt mer nyttig enn pusteorgasmer og tennetips!

Hva skaper stabile familier?

Stabile og sunne familier er faktisk en forutsetning for at et samfunn skal fungere godt. Men hva skal egentlig til  for at unge mennesker lykkes i å holde sammen? Eller, hva er det som gjør at det ikke fungerer?

Spørsmålet er – selvsagt – sammensatt. Men internasjonale undersøkelser tyder på at utroskap  – direkte eller indirekte – kanskje er den viktigste årsaken til at forhold bryter sammen. Mellom mellom 20 og 50% av alle skilsmisser kan sannsynligvis spores tilbake til denne faktoren alene.

Dersom dette stemmer: Tror vi at evnen og viljen til å være trofast styrkes eller svekkes av at man har mange seksuelle erfaringer før man stifter familie?  Tror vi holdninger som kommer til uttrykk i Trekant og tilsvarende kilder øker eller minker motivasjonen til å gjennomleve vanskeligheter sammen, eller til å gå gjennom perioder med avholdenhet på grunn av graviditet, barnefødsel, sykdom eller depresjon? Tror vi det blir lettere eller vanskeligere å forsone seg med at ektefellen blir eldre og mindre fysisk attraktiv?

Hvordan velger vi den beste livspartneren?

Ikke alle er like heldige med valg av livspartner. Å finne en som en passer sammen med og kan tenke seg å dele livet med er viktig, og har å gjøre med fryktelig mange andre ting enn tenning. Det har – først og fremst – å gjøre med lynne, interesser, kommunikasjon, holdninger og humor. Å finne rett livspartner krever tid – at man har tid til å bli kjent med hverandre, bli gode venner og finne ut av hvem den andre er.
Problemet med bare å havne i samme seng – enten dette skjer på en fuktig fest eller i mer verdige former – er at det oppstår en dyp følelsesmessig involvering mellom to mennesker på helt feil stadium i forholdet. Denne følelsemessige og åndelige bindingen er så sterk at Bibelen kaller det å bli “ett”, eller “én kropp” (1. kor. 6, 16). Det som skulle vært et hyggelig, nusselig kjæresteforhold er blitt noe blodig alvorlig – fordi de har ligget sammen, og blitt én kropp. Og å rive en kropp i to r vanskelig uten at det blir store sår. Derfor velger mange å fortsette i et forhold som er etablert på et sviktende grunnlag.

I det hele tatt – å basere et samliv på en seksuell forening – noe som skjer så altfor ofte – kan sammenlignes med å kjøpe et hus i fylla. Det som ser bra ut idet man undertegner kontrakten, kan vise seg å være et forhastet feilkjøp. Og det ser man først  idet alkoholgehalten synker.

Hva gjør vi for å beskytte unge for unødig press?

Vi vet at voldtekter og seksualisert vold har vært et økende fenomen i ungdomsmiljøer. Og selv om mange forståsegpåere legger skylden på økt alkoholbruk, kan det være at de overser en faktor som kan være minst like viktig – det faktum at seksuelle sperrer er brutt ned, og at unge gutter tror de bare kan forsyne seg.
Og igjen – tror vi holdninger som kommer til uttrykk i Trekant gjør situasjonen for unge jenter bedre eller verre? Tror vi det blir lettere eller vanskeligere for unge jenter å si “nei” når en halvfull bekjent egler seg på? Tror vi unge menn trenger grenser, eller tror vi at de vil misbruke den totale frihet? Enhver med et minimum av kjennskap til hvordan unge gutter er skrudd sammen vet nemlig at svært mange unge gutter vil prøve seg så fort de tror det er greit. Dersom kulturen og NRK forteller dem at det er greit – øker det eller minker det sexpresset? Har NRK og andre tatt inn over seg det faktum at de faktisk forsurer og vulgariserer unge jenters hverdag, og at de eksponerer dem for utnyttelse  og seksualisert vold? Sannsynligivs ikke. «Sexpress, det har jeg ikke tenkt på»  skal nemlig programansvarlig Håkon Moslet ha sagt i en debatt på Litteraturhuset 11. november.

Hvorfor blir det kristne ekteskapssynet fortrengt og fortiet?

Vi har en ekteskapslovgivning og et seksualsyn som har vært påvirket av kristen tankegang i tusen år. Det kristne seksualsynet har vært samfunnsbyggende og gagnlig for vårt folk, på tross av enkelte ufullkommenheter*, og har vært en av bærebjelkene i  samfunnet vårt .  I vår tid er vi vitne til at denne bærebjelken – uten debatt, god forskning eller folkeavstemming – blir nedvurdert og motarbeidet. Det er dette vi kaller den seksuelle revolusjonen – selve den tanken om at seksualiteten skal utprøves overfor enhver og på en hvilken som helst måte.

Skjønt – først og fremst snakker vi ikke om et kristent ekteskapssyn. Først og fremst snakker vi om at enhver stor sivilisasjon har hatt et syn for ekteskap, familie og troskap mellom ektefeller. Hos oss har det gitt seg uttrykk i en lovgivning og en kultur hvor utroskap blir fordømt og polygami har vært forbudt, men selv i andre kulturer er polygami definert som et unntak for velstående .  Utroskap og løse seksuelle forbindelser har i andre kulturer i verste fall blitt tolerert, eller det har blitt implementert på menns premisser som et undertrykkende element overfor kvinner. Systematisert utroskap, og en orgie av løse forbindelser, er en sjeldenhet i verdenshistorien.

Derfor er det underlig at vi har latt det skje. Det er underlig at fri talsmenn fri sex så totalt har fått overta manesjen for fritt å framføre sitt budskap om at seksualdriften kun er et nytelsesmiddel totalt uten bivirkninger. For det er den faktisk ikke.

Hva vi trenger – mennesker som står opp for det monogame og livslange samlivet

Det Norge trenger, er ikke flere programmer av typen Trekant. Ei heller en seksualundervisning i skolen som reflekterer en åpen og prøvende holdning til alt som har med sex å gjøre. Heller ikke helsesøstre som lærer elevene at “alt er normalt”. Dette er løgnpropaganda som så altfor lenge har fått råde.
Det vi trenger, er menn og kvinner som står opp for det monogame, livslange samlivet. Som ser gleden og nytten ved å være kjærester uten å ligge sammen. Som lover hverandre troskap. Som er tydelige på at de ønsker å bygge solide familier hvor barn kan få vokse opp i trygghet. Som er villige til å gå på kurs eller gå i rådgivning for å komme gjennom problemer. Som lærer seg til hvordan de kan vanke på julebord uten å havne i seng med en brisen kollega. Som ser at spenningen ikke ligger i seksuelle opplevelser med stadig nye mennesker, men stadig nye seksuelle opplevelser med det samme mennesket. Det vi trenger, er menn og kvinner som ønsker å bli gamle sammen og støtte hverandre til siste slutt.

Dette er mitt ønske. Og jeg skulle inderlig ønske at det også var et ønske hos våre myndigheter – og hos NRK.

*Nei, alt har ikke vært perfekt, og forkynnelsen har i lange perioder vært seksualfiendtlig og  paternalistisk (noe Bibelen ikke er – les for eksempel  1. korintebrev. 7, 3-5 eller efeserne 5, 31-33 hvor Paulus snakker varmt om det å gi seg hen til hverandre. Se også gjerne mitt blogginnlegg om historieforfalskning rundt det kristne ekteskapssynet.
%d bloggers like this: