Helseministerens abortsjokk


                                              . . . . . . .

Helseministeren er sjokkert over at enkelte velger å abortere bort jentefostre. Det burde hun ikke være. Ikke all den tid vi har gitt foreldre lov til å ta livet av sine egne barn – av en hvilken som helst grunn.

«Dette er overraskende tall. Å ta bort et friskt barn, fordi den har feil kjønn, det er sånn at en nesten ikke kan tro det. Kjønnsselektiv abort er fullstendig uakseptabelt». Dette er helseminister Anne-Grete Strøm Erichsens ord, etter at VG offentliggjorde en undersøkelse som viser at indisk-norske kvinner føder unormalt mange guttebarn.

Vi har nå engang vedtatt en lov som gir alle norske kvinner rett til å ta abort fram til 12. svangerskapsuke. Uansett grunn. Ingen føringer er gitt i loven for hva som er akseptabelt eller ikke. Ingen burde derfor bli forundret over at kjønn – når slike opplysninger finnes – blir et av kriteriene for abort. Heller ikke burde vi bli sjokkert om ny innsikt og nye DNA-teknikker gir oss nye og enda mindre akseptable grunner for å velge abort.

Utviklingen når det gjelder fosterdiagnose stiller oss overfor et paradoks. Vanligvis ønsker vi at foreldre skal vite mest mulig om helsetilstanden til sine egne barn. Når det gjelder fostre, er dette snudd på hodet – der går utviklingen i retning av at informasjon må holdes tilbake fra foreldrene. For å beskytte det ufødte barnet fra sine egne foreldres beslutning. Fordi vi har gitt foreldre en rett vi aldri burde gitt dem – retten til å bestemme over liv eller død for egne barn.

For hvorfor skal kjønn være en mindre akseptabel grunn for abort enn funksjonshemming? Eller økonomi? Eller egen lyst, stjernetegn, avstand mellom barna i søskenflokken eller en hvilken som helst annen grunn? Det finnes et vell av grunner for abort, og den voldtatte, gravide og sosialt mistilpassede 13-åringen – for abortforkjempere i Norge selve arketypen på en verdig abortsøker – er ikke særlig representativ.

Jeg synes helseministerens spontansjokk er løfterikt – det er fryktelig at noen velger å drepe sitt eget barn fordi det har feil kjønn, og det er bra at hun reagerer med avsky. Problemet er at det finnes en drøss av grunner som er minst like lite akseptable som kjønn, og som burde gjøre henne like forferdet. La oss se på noen grunner helseministeren burde latt seg sjokkere over:

–          Funksjonshemminger. Funksjonsfeil på fosteret – store eller små – gir ikke bare rett til abort før 12. svangerskapsuke, men også lenge etter (abortlovens § 2 c). I Norge aborteres for eksempel minst 80% av alle fostre hvor Downs syndrom blir påvist. Dette uroer de funksjonshemmedes organisasjoner. Det uroer Marte Goksøyr, selv med Downs, som nylig fikk Livsvernprisen for 2012 for sitt uredde engasjement mot jakten på fostre med avvik. Det uroer de som velger å bære fram barn med funksjonshemminger, som lurer på hvilken støtte vil de få fra myndighetene når de mot alle odds velger å bære fram barnet sitt. Det burde uroe helseministeren, og hele vårt helsevesen. Det burde uroe de fleste av oss, når sant skal sies.

–          Egen bekvemmelighet. Ifølge Statistisk Sentralbyrå skjer 30% av alle aborter i landet blant kvinner i alderen 20-24 år. Ingen skal fortelle meg at dette i hovedsak dreier seg om voldtatte jenter, eller jenter som av sosiale og økonomiske grunner er ute av stand til å ta seg av en ny verdensborger. I verdens rikeste land, med noe nær verdens beste støtteordninger for foreldre, er det opplagt at økonomi, karriere og egne framtidsplaner spiller en vesentlig rolle. Vi snakker bare ikke om det.

–          Press fra barnefar eller nær familie. Lov og forarbeider legger til grunn at det er kvinnen selv som skal bestemme. Men rundt den gravide sirkler en barnefar, som kanskje verken ønsker bidragsplikt eller andre livsforpliktelser, og som med abortloven i hånd utøver press på henne. Rundt henne befinner det seg også en horde av velmenende slektninger, som alle vet hva som er best for den unge moren. Eller for seg selv. Kvinner blir presset og lar seg presse.

Dette var noen eksempler. Det kunne vært interessant å vite hva helseministeren faktisk mener er akseptable grunner for abort. Vi vet nå at kjønn ikke er det. Men er funksjonshemming en akseptabel grunn? Økonomi? Avbrutt utdanning og karriere? Ferieplaner? Søskenflokkens sammensetning? Ønsket om å unngå forpliktelser? Eller andre grunner? Jeg venter spent på at dette blir tema i Spørretimen, og er enda mer spent på helseminsterens svar.

La oss anta at helseministeren får et slikt spørsmål. At hun velger å svare, og faktisk lager en slik liste. Da hadde det vært interessant å få vite hvor mange av dagens 15.000 aborter som tas på grunnlag av moralsk akseptable grunner og hvor mange som faller utenfor.Og i så fall – hva regjeringen har tenkt å gjøre med den nyervervede kunnskapen.

Det kunne gitt abortdebatten et etterlengtet løft!

Når urett belønnes


– – – – – –

Det er gjengs oppfatning at ærlighet skal vare lengst, og at urett ikke skal belønnes. Når det gjelder myndighetenes håndtering av spille-automatordningen, har man valgt å belønne de som så gjennom fingrene med urett, og straffe de som hadde ryggrad nok til å stå imot.

Lenge var spillautomater totalforbudt i Norge, og pengespill ble sett på som en vederstyggelighet (de gamle var kanskje ikke så dumme). Dette endret seg over natten i 1995, da allmennyttige organisasjoner kunne søke om konsesjon til å utplassere spilleautomater. Mange kastet seg over denne nye inntektskilden, mens andre så de umoralske og avhengighetsskapende sidene og valgte å avstå. Tunge organisasjoner som Kirkens Nødhjelp og Blå Kors var for eksempel aldri en del av automatveldet.

Allerede mot slutten av 1990-tallet var det åpenbart hva som var i ferd med å skje. I 1997 var det utplassert 25.000 automater rundt om i butikker og kjøpesentre over hele landet. Automatomsetningen ble femtidoblet (!) fra 1990 til 1999. Tallet på spilleavhengige økte dramatisk. Avisene fråtset i historier om mennesker som ble gjeldsslaver eller kriminelle for å tilfredsstille spilletrangen. Det ble meldt om selvmord og familietragedier. Hjelpelinjer og behandlingstilbud ble etablert. De personlige tragediene var mange, og de var synlige.

Noen – deriblant Redd Barna i 1999 – valgte å hoppe av. Andre – som for eksempel Røde Kors og Norsk Organisasjon for Asylsøkere (Noas)  – vendte det døve øret til elendigheten og fortsatte å basere virksomheten sin på spillepenger.

La oss ta Røde Kors. I 2005 alene tjente Røde Kors for eksempel over én milliard kroner på spilleautomater. På et tidspunkt hvor MMI regnet med at 90% av automatinntektene stammet fra spilleavhengige mennesker. Røde Kors sin holdning på denne tiden var likevel at “så lenge spilleautomater er lovlig, forholder vi oss til de politiske signalene som blir gitt” (VG). Og politiske signaler var åpenbart mer bekvemt å lene seg på enn Røde Kors’ egne prinsipper – om å “forebygge, hindre og lindre menneskelig lidelse…..og sikre respekt for enkeltmennesket”.

Så et forbud bare måtte komme. I 2006 tok de spilleavhengige selv affære og truet med direkte skadeverk om ikke myndighetene foretok seg noe. Myndighetene vurderte totalforbud. I 2006 kom  det såkalte “seddelforbudet”, og fra 2007 ble spilleautomatvirksomheten monopolisert gjennom Norsk Tipping AS. Effekten lot ikke vente på seg; tall fra landets behandlingsinstitusjoner for spilleavhengige viste en rask og dramatisk nedgang. De personlige tragediene ble færre.

Nå skulle man kanskje tro at de som hadde tjent seg rike på andres elendighet ble pålagt å hjelpe de menneskene de hadde utnyttet? Eller at de i det minste måtte be om unnskyldning for å ha vendt det døve øret til, lenge etter at skadevirkningene var kjent? Eller, i det minste, at de som hadde valgt å ikke bli med på galskapen, eller hadde hoppet av, skulle bli belønnet? Men nei.

For tro det eller ei. Myndighetene vedtok altså en kompensasjonsordning for de som fikk reduserte inntekter som følge av automatforbudet. De som hadde hatt automatinntekter i 2001 og 2002. De som allerede hadde gjort en masse penger, med andre ord. De som hadde belastet fellesskapet med behandlingstrengende spilleavhengige. De som hadde satt penger over menneskeskjebner. De var det som fikk kompensasjon. De som hadde hoppet av, eller som aldri hadde deltatt, fikk ingen ting.

Og – enda mer utrolig – denne kompensasjonsordningen eksisterer fortsatt, fire år etter at automatforbudet ble innført! I 2011 får altså tidligere automathaier 466 millioner kroner – rett fra statskassen – en hundrings per nordmann – for å kompensere for bortfall av inntekter de aldri burde hatt. Mens de som har hatt ryggrad i dette – Kirkens Nødhjelp, Blå Kors og andre – ikke får en krone.

Spilleautomatenes historie i Norge fra 1995 er stygg og involverer mange tunge samfunnsaktører. Det er kanskje derfor ingen ser ut til å ville ta et historisk oppgjør med det som skjedde. At staten fortsetter å lønne de som gjorde seg rike på andres ulykke er ikke bare dypt urettferdig, men ikke så rent lite av en politisk skandale. Som det ennå ikke er for sent å gjøre noe med.   

 

%d bloggers like this: