Kamp mot tvangssekularisering!


Gods hands

Sterke krefter ønsker å tie Gud og gudstro ihjel. Vi ser det når fotballspilleren Wayne Rooney nektes å snakke om sin kristne tro under pressekonferanser, vi ser det når pressesjefen i Human-Etisk Forbund kaller skolegudstjenester et brudd på menneskerettighetene og når skolelag nektes å ha møter i skolens lokaler fordi det virker «ekskluderende».

Personlig kan jeg lett komme på grovere menneskerettighetsbrudd enn skolegudstjenester, og er langt mer redd for det Ap-representanten Hadia Tajik kaller religiøs analfabetisme. Som blir resultatet om Rooney nektes å snakke om det som er viktig for ham, eller om prester skal tvinges til bare å snakke om været.

I Norge rope Human-Etisk forbund et varsko mot skolegudstjenester – og kaller skolegudstjenester ”et klart brudd på det menneskerettighetene krever av slike institusjoner”. På tross av mulighetene for fritak. For skolene skal være nøytrale, må vite, og «skille mellom kunnskapsformidling og religionsutøvelse«, som pressesjef Jens Brun-Pedersen i Human-Etisk Forbund uttrykker det.

Som om kunnskap i seg selv er nøytralt, eller formidles i et nøytralt rom. Eller som om det er nøytralt å la være å snakke om Gud.

Sterke krefter ønsker å gjøre Gud til tabu
Men det finnes sterke krefter som forsøker å gjøre Gud til tabu. Religion er en privatsak, gjentas det – igjen og igjen. Tro gjerne på Gud, men hold kjeft om det. For det eneste som er nøytralt, er å unnlate å nevne Gud. Late som om han ikke finnes. Med andre ord; den praktiske, dagligdagse ateismen. Hvor det å snakke om Gud er omtrent som å prompe høylydt i et fint familiefellesskap…..

Eller, som varaordfører Aud Kvalbein i Oslo nylig uttalte om RLE-faget: «RLE som fag har….fremmet en sekulær ateisme som en slags verdinøytralitet, som står over alle andre religioner, noe som alle skal godta. Men verdinøytralitet finnes ikke.»

Snodig, forresten. Politisk frihet definerer vi som retten til å agitere for hvilket som helst politisk syn man vil. Religiøs frihet defineres som min rett til å kreve at du skal holde kjeft.

Mennesket søker Gud!
For sannheten om mennesket er at mennesket overalt og til alle tider har forholdt seg til Gud. Søkt etter Gud. Lengtet etter Gud. Det som Pascale kalte ”en uendelig avgrunn som bare kan bli fylt med en som selv er uendelig og og uforanderlig, med andre ord av Gud selv”. Man kan kalle det en feilkonstruksjon, en genetisk feil eller kanskje en ”tvangsnevrose som kan overvinnes” (Freud), om man ønsker. Men lengselen etter Gud er like fullt en realitet.

Det samme gjelder for barn. Barn tror. Tro på Gud trenger ikke å læres, men kan avlæres. Om Gud ikke nevnes, eller om tro latterliggjøres, eller om barns behov for en høyere mening dysses ned og forties, så kan barn komme til å tro at Gud er en dum greie som noen har funnet opp for å tjene penger. Men i utgangspunktet har barn en tro.

Hva er egentlig «nøytral kunnskapsformidling?»
Så hva da når barn lærer om verdens tilblivelse som en herlig blanding kjemikalier, som tilfeldigvis endte opp med å bli en verden full av dyr og planter? Og hvor Gud ikke nevnes med et ord? Er det nøytral kunnskapsformidlig – slik Brun-Pedersen ønsker det – eller er det en form for statsfinansiert hjernevask? Når man – eksplisitt eller implisitt – gir uttrykk for at alt i tilværelsen kan forklares med kjemi eller fysikk, tar man barns undring og refleksjon på alvor, eller begrenser man barns intellektuelle utfoldelse ved å servere ferdige svar? Når barn med den største selvfølgelighet lærer om sex som om det skulle være en gymnastisk øvelse, uten tanke for hva mennesket har tenkt og lært seksualiteten tidligere, er det kunnskapsformidling eller holdningstvang? Når en lærer med stor frimodighet kan formidle at ”jeg tror ikke på det tullet der”, mens en kristen lærer av frykt for reaksjoner knapt tør å nevne at han tror, er det nøytralitet eller konformitetspress? Og slik kunne vi fortsette.

Hva med USA?
Og i sitt forsøk på å argumentere for en”nøytral” skole skyver Brun-Pedersen USA foran seg – dette er ”slik USA har praktisert sin skolepolitikk i alle år”, sies det. Uten å nevne at Gud er langt mer til stede i amerikanske skoler enn norske – men uten den konfesjonelle forankringen man gjerne har i Norge. For bakgrunnen for de amerikanske reglene er slettes ikke er at barn skal skjermes fra å høre om Gud, men at lappeteppet av amerikanske kirker er slik at ingen kan eller skal ha noen forrang framfor noen annen. I Norge er faktisk de aller fleste barn fortsatt medlem av Statskirken (nei, ikke mine) og bør kunne bli invitert til skolegudstjeneste uten de store protestene.

Heller moskébesøk enn tvangsateisme
Og, for min egen del må jeg tilføye: Jeg vil heller ha en skole hvor mine barn må reise både til kirker og moskeer, framfor et samfunn hvor man later som om tro på Gud er avlegs og unaturlig. Om barna mine får høre andre ting om Gud enn de gjør hjemme, så gir det oss en god anledning til å snakke om tro. Den anledningen burde Jens Brun-Pedersen og andre heffere også gjøre, uten å rope om menneskerettigheter hver gang. Det finnes faktisk større urettferdigheter å rope opp om enn at barn får høre om Gud.

– – – – – –

Skandaler i bakvendtland


– – –

Med overskriften “skandalemiss gifter seg» kan VG nå fortelle at Carrie Prejean, tidligere Miss California, har inngått ekteskap.

Og hva består skandalen i? Kan det være at det etter konkurransen dukket opp toppløsbilder av frøken Prejean? Feil. Eller kan det være at det i tillegg dukket opp en privat sexvideo av den tidligere missen og en ekskjæreste? Feil igjen. For toppløsbilder og sexvideoer av kjendiser er visst ganske vanlig og sjokkerer ikke spesielt mye.

Nei, skandalen bestod i at frøken Prejean, på direkte spørsmål om hva hun mente om ekteskap mellom mennesker av samme kjønn, faktisk valgte å si sin mening. Og bare hør hvor sjokkerende og provoserende hun valgte å ordlegge seg:  “I mitt land, i min familie, tror jeg at jeg synes at ekteskap er noe som skal foregå mellom mann og kvinne. Ikke for å fornærme noen der ute, men det er slik jeg er oppdratt og det er slik jeg vil at det skal være”.

Iiiik! Missen hadde jo en mening! Ikke bare var hun mot krig og fred og sånn, som misser gjerne er, men på direkte og provokativt spørsmål valgte hun å si det som de fleste mennesker på kloden mener, og det de fleste mennesker har ment til alle tider, og det som er bortimot biologisk selvinnlysende, nemlig at ekteskapet er en institusjon mellom mann og kvinne med det formål å få barn og skape en familie!

Altså ingen stor skandale. Men saken rommer en del andre skandaler:

  • Skandalen består i at en åpen homofil programleder stiller et provokativt spørsmål hvor han kun forventer ett svar. Det kalles vanligvis manipulasjon, og bør ikke forekomme i intervjuer.
  • Skandalen består i at programlederen ikke mistet jobben som følge av dette.
  • Skandalen består i at en uttalelse som støtter tradisjonelle familieverdier er nok til å miste en missetittel.
  • Skandalen består i at man forventer at en miss skal si noe annet enn det hun faktisk mener (Prejean: « ….jeg skjønner hva han mener og jeg skjønner at publikum skulle ønsket at jeg var mer politisk korrekt. Men jeg er oppdratt til at man aldri skal inngå kompromisser rundt sine meninger»).
  • Skandalen består i at ytringsfrihetens forsvarere er tause, av frykt for sitt eget rykte.
  • Skandalen består i at en bortimot samlet presse deltar i hylekoret – på den sterkes side – istendefor å være den svakes forsvarer.
  • Skandalen består i at VG og Dagbladet velger å kalle dette en skandale.

Og slik kunne vi fortsette.

Nylig vedtok vi en ny ekteskapslov her hjemme hvor homolobbyen fikk det akkurat som de ville, og hvor den politiske debatten var så å si fraværende. Var det fordi spørsmålet var ukontroversielt, og ikke krevde utredning eller debatt, som enkelte av våre politikere hevdet? Eller var det fordi frykten dominerte – frykten for å skape skandale, frykten for å bli stemplet som homofob og reaksjonær, eller frykten for å støte mennesker?

Svaret finnes faktisk. Vel å merke for den som har mot nok til å tenke politisk ukorrekt.

– – – – –

Norge – annerledeslandet


– –

Norge er landet der man helst ikke skal be for maten i barnehagene. Men Norge er også landet der man tillater muslimske sanger i barnehager, og hvor forståsegpåerne mener at dette ”synliggjør mangfoldet og dermed fremmer flerkulturell forståelse”. Og samtidig som kunnskapsministeren i Stoltenbergs forrige regjering var krystallklar på at ”å du, som metter” var en forkynnende sang som måtte forbys, så kan man i Norge oppleve at kommunale barnehager med muslimsk personale nekter barn å ha salami på matpakka.

Norge er landet hvor sterke krefter har fått med seg menneskerettsdomstolen i Strasbourg på at man helst ikke skal lære for mye om kristen tro i skolene. I Norge blir det også ramaskrik om det viser seg at Norad har gitt støtte til fattige gjennom lokale kristne som kanskje også gjør noe så vederstyggelig som å evangelisere. Men Norge er også landet som støtter koranskoler i Pakistan og Afghanistan med millionbeløp, uten særlig kontroll med hva de underviser på disse skolene. Og det i Pakistan – et land som i utgangspunktet praktiserer en massiv undertrykkelse av ikke-muslimer, har en gjennomkorrupt politisk kultur og er regnet som en av verdens minst stabile stater.

I tillegg er Norge landet som støtter politiske dissidenter verden over – fordi politisk frihet og det å få uttrykke sin mening er så avgjørende viktig. På samme tid forventer vi at hjemsendte kristne flyktninger skal holde kjeft om sin tro for å unngå forfølgelse. Og Norge synes det er greit å støtte Vietnams regime med 80 millioner i året, på tross av myndighetens hardhendte behandling av landets troende.

Norge er også landet som gir en ekstremist som Mullah Krekar opphold, fordi han kan risikere å bli dømt til døden av sine egne – på tross av at han har gjort forbrytelser mot sitt eget folk. Kristne iranske flyktninger, som risikerer lynsjing eller dødsstraff hjemme, sender vi tilbake.

Norge er – i sannhet – annerledeslandet!

”As an atheist, I truly believe Africa needs God”


Matthew Parris

Hele utgangspunktet for denne bloggen har vært å gi nyheter og fakta en litt annen vinkling. Påpeke ting som vanligvis blir glemt eller undertrykket av et samfunn som blir mer og mer sekulært ensrettet. Dette har jeg skrevet litt om i blogginnlegget ”hvorfor kristenmanns blogg”. Fordi jeg tror, fullt og fast, at Jesu budskap er undervurdert når det gjelder evnen til å snu opp ned på enkeltmenneskers liv, til å forvandle familier og til å forvandle samfunnet som helhet.

Mitt forrige blogginnlegg – om at vestens framvoksende ateisme er farlig for verdens fattige – har fått større oppmerksomhet enn blogginnlegg vanligvis får, og er blant annet blitt refert til i avisen Vårt Land. Å påstå at det er en sammenheng mellom hva man tenker om livet og hvor villig man er til å gi er politisk ukorrekt. Og det som er politisk ukorrekt tør man sannsynligvis ikke å forske på, enn si mene noe om.

Derfor finner jeg – nok en gang – grunn til å trekke fram Matthew Parris sin ett år gamle kommentarartikkel i The Times – ”As an atheist, I truly believe Africa needs God”. Parris er noe så sjeldent som en ateistisk journalist som tør å si det politisk ukorrekte. Og det politisk ukorrekte i denne artikkelen er ikke bare at han roser kristen hjelpeinnsats som sådan, men han påpeker også den virkningen kristen tro har på de som blir hjulpet. Forøvrig noe av det samme som jeg har påpekt i blogginnlegget «Helter jeg vil ligne«.

Og jeg sier bare; ære være journalister som tør å rapportere det de ser, og det de opplever er sant. Og ikke bare det de tror de får lov å si.

Rikig god helg!

Krenkelsens kunst


De som føler sin religionsfrihet mest krenket i vår del av verden, er gjerne ateister og humanister – ikke muslimer. Mens muslimer gjerne sender barna sine til kristne privatskoler – fordi de stoler mer på verdiformidlingen der enn i den offentlige skolen – finnes det mange som gjør hva de kan for at Gud ikke skal nevnes. Mennesker som ikke kan utstå tanken på at deres egne barn skal lære om innholdet i kristen tro på skolen. Eller som vil fjerne korset fra flagget. Eller som dansken Karsten Riise Kristensen, som  raser over å måtte gå med et pass som viser Jellingesteinen, den steinen Harald Blåtann lot sette opp etter at Danmark ble kristnet, og hvor det er en Kristus-lignende figur blant runene.

Og vi som trodde vi hadde religionsfrihet. Vi som trodde vi skulle sluppet å bli påtvunget noe som helst. Så er den religiøse undertrykkelsen der fortsatt. På nasjonaldagen må vi bære flagg med kors på, for eksempel. Vi har en nasjonalsang hvor korset er nevnt alt i andre vers, og hvor man blir oppfordret til å takke Gud. er Uten å kunne ta til motmæle, kan vi risikere å få kristne navn. Man kan ikke engang løse kryssord uten at bibelske navn er løsningsord!

Stilt opp mot et sånt overgrep blir de 160.000 kristne som årlig må bøte med livet for sin tro for ingenting å regne – for vi føler oss så krenket, så krenket. Og føler man seg krenket, har man rett til å bli hørt.

Jeg har et forslag til alle krenkede mennesker. En politisk handlingsplan for mennesker som er lei av å måtte sluke kameler (ops, der kom jeg visst i skade for å bruke et uttrykk fra Bibelen). Bare hør:

  • Forby ordet Gud på radio, på TV og i skoleverket. Endel land forsøkte faktisk dette fra 1917 og utover – med stort hell.
  • Vedta en lov om at alle med kristne navn må bytte til et livssynsnøytrale navn. Her kan vi høste erfaringer fra Albania, som gjennomførte dette for noen år siden, under president Enver Hoxha. (Et problem, forøvrig, at Karsten Riise Kristensen isåfall må bytte både for- og etternavn. Men han gjør vel det for den gode saks skyld).
  • Bytt flagg. En sirkel i rødt, hvitt og blått ville for eksempel gjøre susen.
  • Bytt nasjonalsang, eller skift ut de delene noen finner støtende.
  • Forby mennesker å bære kors eller andre religiøse symboler. Da slipper vi å bli minnet om det ubeagelige faktum at det finnes troende mennesker i dette landet.
  • Bytt navn på alle steder som gir assosiasjoner til kristen tro. Tenk for en lidelse å måtte bo på Korsvoll, for eksempel! Hvorfor ikke Krusvoll isteden…?

Alternativt – og hvis man ikke får gjennomslag for dette – så kan man jo flytte til Nord-Korea. Der får man garantert være i fred for dette religionstøyset.

Vestens voksende ateisme – livsfarlig for verdens fattige!


Kristne leger og misjonærer i Port-au-prince - hvor nødhjelpen ikke tør å komme

Den britiske ateisten Richard Dawkins har lansert en innsamlingsaksjon for jordskjelofre på Haiti, formidlet gjennom erklærte ikke-religiøse organisasjoner. ”Hjelp til med å motvirke den skandaløse myten at det bare er de religiøse som bryr seg om sine medmennesker”, uttaler han ifølge den svenske avisen Dagen.

Jeg må innrømme at når katastrofen først har skjedd, så blir jeg både rørt og ikke så lite stolt over å se at Jesus er til stede i elendigheten – i form av kristne hjelpearbeidere og misjonærer som er til stede og lindrer nød. Som i denne videoen fra den danske avisen Politiken, hvor to amerikanske misjonærer gjør en innsats i en del av Port-Au-Prince som er så farlig at selv politi og militære holder seg unna. Jeg føler en glede over at kristen nestekjærlighet er noe mer enn ord, og at Guds kjærlighet blir formidlet til mennesker i nød. Sant å si føler jeg det nesten som om jeg er der selv – en ganske legitim følelse, siden jeg tror det er sant når Paulus sier at ”Dere er Kristi kropp, og hver enkelt er dere hans lemmer.”. (1 Kor 12,27).

Men Dawkins vil vise at også ateister bryr seg. Det er nesten så vi  hører et ekko fra keiser Julian, den siste av de romerske keisere som aktivt forsøkte å stanse de kristnes vekst. ”Det er en skam at de gudløse galileerne (dvs. de kristne) skal underholde både sine egne fattige og våre”, sa han, ”mens vi lar dem gå uten hjelp!” Julian hadde sett seg lei på de kristnes store framgang, og ønsket å slå dem på hjemmebane – uten videre hell. For nettopp den modige omsorgen overfor mennesker i nød – for eksempel under den pesten som rammet Romerriket i årene 165 og 251 – var virkelig et av kjennetegnene på den kristne kirke. Og har vært det til denne dag.

Man kan alltids lure på Dawkins motivasjon – en omsorg motivert ut fra et ønske om å vise at man ikke er dårligere enn andre er kanskje tvilsom – men jeg vil gjerne være raus og ønske dem lykke til. Først og fremst av hensyn til Haitis fattige, som kan trenge all den hjelp de kan få til gjenoppbygging av landet. Men også fordi jeg tror kristne kunne trenge en sunn utfordring når det gjelder gavmildhet – og den må gjerne komme fra mennesker som ikke tror på Gud.

Men hvor realistisk er det….?

Men jeg tror, ærlig talt, at Dawkins og hans meningsfeller har en tung jobb i vente. For å hale penger ut av mennesker som ikke tror på en Gud er faktisk ikke så lett. Og jeg snakker da selvsagt ikke om enkeltindivider – alle kjenner rause mennesker som ikke tror – men jeg snakker om den mentaliteten som en gudløs tankegang fører med seg. Den mentaliteten som er seg selv nok. For det er faktisk ikke riktig, som Dawkins hevder, at ”overbevisningen om at dette er det eneste livet noen av oss kommer til å få gjør behovet for å minske lidelse ennå mer påkrevet”. Det skulle man kanskje tro og håpe. Men sannheten er at mennesker som tror at verden er en gudløs tilfeldighet, ser langt mindre grunn til å bry seg om sine medmennesker enn mennesker som tror på en Gud som har skapt oss alle.

Det er derfor jeg våger påstanden om at vestens voksende ateisme er livsfarlig for verdens fattige – fordi en ateistisk mentalitet gjør at de fattigste blir nedprioritert og glemt. Jo flere ateister vi får i dette landet, desto hardere kår tror jeg givergleden møter. Jeg sier ikke det for å være ekkel, eller provoserende, men fordi jeg faktisk tror det er sånn.

Dawkins har svar. Vi tar det på engelsk denne gangen. ”The myth that it is only the religious who truly care is sustained largely by the fact that they tend to donate not as individuals, but through their churches. Non-believers, by contrast, give as individuals: we have no church through which to give collectively, no church to rack up statistics of competitive generosity”. Grunnen er altså ikke at ikke-troende er mindre rause, men at de gir som individer, og at det derfor ikke synes i statistikken på samme måte.

Men en ganske fersk undersøkelse om givergleden blant konservative kristne i USA viser noe annet. Den viser at konservative amerikanske kristne gir fem til seks ganger mer til veldedighet enn gjennomsnittet av amerikanske familier. Ja, de gir også mer pr. hode direkte til sekulære hjelpeorganisasjoner – som Røde Kors – enn gjennomsnittet av amerikanere gjør. Det burde mane til ettertanke.

Hva med Norge?

Fra Norge kjenner jeg ikke til at tilsvarende undersøkelse er gjennomført, og jeg har en mistanke om at en slik undersøkelse ville blitt ansett som politisk ukorrekt. Men alt tyder på at vi har det samme forholdet i Norge.

La oss ta Human-etisk forbund. Human-etisk forbund har – med sine 60-70.000 mennesker –i flere år kjørt en årlig innsamlingsaksjon, den såkalte Frihetsaksjonen, som har samlet inn penger under mottoet ”humanister bryr seg”. Denne aksjonen har årlig generert rundt 900.000 kroner – et beløp så lavt at forbundet i 2008 bestemte seg for å legge ned hele aksjonen og gi en tier pr. medlem isteden. 900.000 kroner – eller 15 kroner pr. medlem – er ikke akkurat noe å slå i bordet med for en organisasjon som hvert år tar inn rundt 30 millioner kroner i offentlig støtte. Tilbake står den såkalte HAMU-aksjonen, Humanistisk aksjon for menneskerettigheter i utviklingsland, som jobber mot undertrykkelse på religiøst grunnlag. Denne har jeg ikke tall for, men enkelttall fra de ulike fylkeslagene viser ikke den helt store rausheten her heller. Konklusjonen synes å være at  «humanister bryr seg – ikke»

De fleste menigheter jeg kjenner til, gir derimot ganske raust. Ja, det å gi er faktisk en del av selve fundamentet for menigheten. Mange enkeltkristne jeg kjenner til gir også store beløp til gode formål direkte. Den lille menigheten jeg er en del av – med rundt 300 aktive – gir for eksempel hvert år bort rundt 250.000 kroner i året, fortrinnsvis til foreldreløse og aids-rammede barn i Afrika. Dette sier jeg ikke for å skryte, for jeg synes ærlig talt at det godt kunne vært mer, men det er definitivt mer enn 10 kr. pr. medlem.

Hva med Jesus?

For – og dette er viktig – sammenlignet med den omsorgen Jesus viser for de fattige, kommer vi alle til kort. Også vi som kaller oss kristne. Ikke-troende sliter kanskje med å matche oss, vi sliter med å matche Jesus. Det meste av det vi tjener går til oss selv, i verdens rikeste land i verdens rikeste tid. Og av det vi samler inn, går det meste tilbake til oss – i form av stab og bygninger og aktiviteter. Bibelen er tydelig på at med velsignelse følger forpliktelse, og som land har vi sannelig blitt rikt velsignet – med naturressurser under havet som verken du eller jeg har lagt der.

Derfor ønsker jeg Dawkins aksjon velkommen. Måtte den bli så vellykket at vi kristne setter oss ned og leser hva Jesus sier om omsorg for de fattige – igjen – og lar det påvirke vår livsstil og våre prioriteringer. Verdens fattige fortjener faktisk det.

Men inntil videre, så holder jeg på min påstand – om at Vestens voksende ateisme er livsfarlig for verdens fattige!.

– – – – –

Jesus sa til ham: «Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» (Matt 19,21)

«….dere gjør beger og fat rene utvendig, men innvendig er dere selv fulle av griskhet og ondskap. Uforstandige mennesker! Han som har skapt det utvendige, har ikke han også skapt det innvendige? Gi heller det dere har i beger og fat, som gave til de fattige, så blir alt rent for dere.” (Luk 11,39-41)

”Selg det dere eier, og gi gaver til de fattige. Skaff dere pengepunger som ikke slites ut, en uforgjengelig skatt i himmelen, der tyver ikke kommer til og møll ikke ødelegger”.(Luk 12,33)

”Jeg sier dere: Bruk pengene, som det hefter så mye urett ved, til å vinne dere venner som kan ta imot dere i de evige boliger når pengene tar slutt.” (Luk 16,9)


Lotteritilsynet – en studie i sekulært trangsyn



Lotteritilsynet har nå med endelig virkning nedlagt forbud mot at Kristiansand Frikirke får arrangere misjonslotteri, ifølge
Vårt Land. For lotteri skal ifølge Lotteriloven ha et ”samfunnsmessig eller humanitært formål”. Og misjon er etter fast praksis verken samfunnsnyttig eller humanitært. Det er så man ikke vet om man skal le eller gråte.

For hva er egentlig «samfunnsnyttig»? Man skulle tro samfunnsnyttig var definert som noe som var nyttig for samfunnet. Og det er misjon tydeligvis ikke.  «Humanitært» skulle man tro var noe som hjalp enkeltmennesker, og misjon passer visst ikke inn der heller.

Så skoler, helsestasjoner og sykehus drevet av misjonen er altså verken samfunnsnyttig eller humanitært, fordi det drives av troende mennesker som også formidler evangeliet samtidig som man forbinder sår eller underviser. Heller ikke misjonærenes arbeid for å gi stadig flere mennesker et skriftspråk er visst samfunnsnyttig, ei heller misjonærenes arbeid med rehabilitering av mennesker som har falt utenfor, eller vei- og brobygging, for den saks skyld. Forstå det den som kan. Det er ikke bare sneversynt, det er historieløst!

Formidling av evangeliet gjør det faktisk ikke innsatsen mindre samfunnsnyttig. Sanheten er tvert om! For det å formidle det kristne håpet samtidig med humanitær innsats gjør den humanitære innsatsen mer effektiv. Det er politisk ukorrekt å si noe sånt, men du verden så sant! Det gjelder innomlands – i møte med innsatte eller rusmisbrukere – og det gjelder for misjon.

For noen år siden traff jeg en indisk pinsepastor. Han ledet en menighet som drev barnehjem for tsunami-ofre, og som også huset enker som var blitt utstøtt og kastet på gaten av sine slektninger. Jeg spurte denne pastoren om hva han ville gjort dersom han fikk et fast beløp av oss som kunne brukes til å hjelpe fattigste. Han tenkte seg om, og svaret han ga meg var mer enn overraskende.

”Vet du hva?» sa han. «Om jeg skulle gjøre det som var mest effektivt overfor de fattigste, så ville jeg trene flere evangelister og sende dem til nabolandsbyene våre. For om en far i en fattig familie blir kristen, så ser vi at han slutter å drikke. Han slutter å slå kone og barn. Han begynner å ta ansvar for sitt eget liv og for familien – og hele dette fattige hjemmet blir forvandlet…..”. For en norsk pastor, selv dypt hjernevasket av en sekulær tankegang som skiller skarpt mellom evangelisering og humanitær bistand, var dette en nesestyver som ga meg mye å tenke på…..

Nylig leste jeg en kommentarartikkel i The Times, skrevet av en Matthew Parris, journalist, TV-mann, tidligere britisk parlamentsmedlem og selverklært ateist. Og Parris, som selv har vokst opp i Afrika, skriver fra en nylig avsluttet reise til Malawi hvor han skulle besøke et utviklingsprosjekt som The Times støtter.

Overskriften på hans reiseinntrykk sier egentlig ganske mye, for det står det; ”As an atheist, I truly believe Africa needs God”, og med ingressen « Missionaries, not aid money, are the solution to Africa’s biggest problem – the crushing passivity of the people’s mindset«. Og Parris skriver (min oversettelse):

”(Reisen)…inspirerte meg og fornyet min tro på utviklingsprosjekter. Men å reise i Malawi fornyet en annen visshet i meg også – en visshet som jeg har forsøkt å fornekte hele mitt liv….For, som erklært ateist er jeg blitt overbevist av den enorme forskjellen som kristen evangelisering gjør i Afrika – i skarp kontrast til det som gjøres av sekulære organisasjoner, regjeringsstøttede prosjekter og internasjonale hjelpetiltak. For disse alene vil ikke kunne nå målet. Utdannelse og trening alene er ikke nok for å nå målet. I Afrika ser jeg kristen tro forvandle menneskers hjerter. Den bringer med seg en åndelig forvandling…..Jeg har unngått denne sannheten ved å hylle den praktiske innsatsen misjonen gjør i Afrika. Jeg syntes det var dumt at frelse var en del av pakken, men likevel så jeg at kristne, svarte og hvite, som arbeider i Afrika, de helbreder de syke, de lærer menneskene å lese og skrive – og bare den mest hardbarkede sekularist vil kunne se på et misjonssykehus eller en misjonsskole og si at verden ville være bedre uten den. Jeg gikk med på at om tro var nødvendig for å motivere misjonærene for innsats, så fikk det så være, men at det som betydde noe, var hjelpen, ikke troen……Men dette stemmer ikke med sakens fakta. Tro gjør mer enn å motivere misjonærer – troen bringes også videre til flokken. Det er det jeg ser som betyr så enormt, og som jeg ikke kan unngå å legge merke til……

Les gjerne hele artikkelen – den er vel verdt det. Og for egen del vil jeg tilføye – så inderlig befriende å se en ateist observere og gjengi det han ser, ikke det som er politisk gangbart!

Riktig god helg!

%d bloggers like this: