Gaddafi og trosfriheten – revisited


– –    

Idet tiden forhåpentligvis er i ferd med å løpe ut for Muhammar Gaddafi og hans stormannsgalskap, kan det være på sin plass å hente fram et innlegg jeg skrev for rundt et år siden – mens minaret-debatten raste og Gaddafi mante til hellig krig mot Sveits. En Gaddafi som – i likhet med mange despoter i muslimske land – gjerne sponser dyre moskeer i Europa og andre steder, men knapt tillater et kristent bønnemøte i sitt eget land……

Det grenser til det komiske når Muhammar Gaddafi – Libyas leder – raser over manglende sveitsisk toleranse mot muslimer og oppfordrer til «hellig krig mot Sveits med alle midler» (VG og Vårt Land). Bakgrunnen er selvsagt Sveits’ vedtak om å forby minareter på moskeer. Jeg har tidligere skrevet om den absurde forskjellen mellom den trosfriheten muslimer i Europa nyter, kontra den diskrimineringen og forfølgelsen som foregår mot annerledes troende i muslimske land.

For hvor tolerant er egentlig Gaddafi selv?

I 2006, i en tale på Al-Jazeera, uttalte Gaddafi at alle mennesker må bli muslimer, at Bibelen er en forfalskning som oppfordrer til hat, at Europa og USA enten burde konvertere til Islam eller erklære krig mot muslimer. Så mye for Gaddafis toleranse. (Kilde: US Department of State)

Og selv om Libya i praksis ikke er blant verstingene av muslimske land, så har myndighetene en lang historie med konfiskering av kirkebygg, og de bestemmer pr. idag hvor mange kirkebygg de kristne skal få ha i hver enkelt by. Evangelisering av muslimer er forbudt; ghanseren Daniel Baidoo ble i 2001 dømt til 25 års fengsel for å ha delt evangeliet med muslimer. Samtidig sponer Gaddafi moskeer i Europa, som den i Malmø.

Istedenfor å svare på Gaddafis krigserklæring, burde Sveits – og andre land – rette pekefringeren tilbake mot Libya. Og kanskje få større fokus på situasjonen for annerledes troende i muslimske land. For man burde kunne forlange en viss gjensidighet, som Jahn-Otto Johansen påpekte for en tid siden.

Det ville faktisk gitt oss en minaret-debatt med mening.

– – –

Advertisements

På tide å kjempe for Egypts minoriteter


 —–—————————————————– 

al-Qiddissin-kirken i Alexandria første nyttårsdag

De folkelige demonstrasjonene – og Mubaraks dramatiske avgang – har vært fulgt med intens spenning av en hel verden. Gledesscenene fra Tahir-plassen i Kairo, som fjernsynskameraene har fått med seg, har delvis dekket over det faktum at for den jevne egypter har også de siste par ukene vært preget av vold og tendens til anarki i deler av landet. Ikke minst har dette gått ut over landets kristne minoritet, som sannelig har hatt det tøft nok fra før.

Selv mottok jeg denne meldingen fra en bekjent av meg, som har nær kontakt med en egyptisk familie (av hensyn til familiens sikkerhet er navn fjernet):

“Som vi alle vet er situasjonen i Egypt relativt ustabil – og det er selvsagt mye som ikke kommer fram i media. De fleste som får denne mailen kjenner (x), vår egyptiske familievenn som har vært hos oss en rekke ganger. Hele hans familie ( ikke han selv) ligger nå hardt skadet på sykehus etter at leil komplekset utenfor Kairo der de bodde ble angrepet av pøbler og forsøkt bombet. I alle leilighetene bodde bare kristne. (Y) ( brorens gutt, oppkalt etter vår sønn!) er mest usikkert om klarer seg. Han ligger på respirator med lungeskader etter røyken og gassen. Hans yngre og eldre bror er også på respirator av samme grunn, faren er i øyeblikket blind pga øyeskader ( vet ikke om det er permanent) Moren er visst i en slags sjokktilstand, ikke kontaktbar. Kaotisk med andre ord, og de trenger bøttevis av forbønn. (X) forteller at hele landet er i oppløsning, folk blir angrepet på gata, hjem blir robbet, all companies are closed. telefon og nett virker bare av og til. Helsesystemet er slik at alle må betale for behandling, og det finnes ikke penger…..»

Vi vet hva militante islamister var i stand til å gjøre mens Mubarak og hæren ennå hadde full kontroll. Vi husker bombeeksplosjonen utenfor al-Qiddissin-kirken i Alexandria første nyttårsdag, som drepte 21 mennesker og såret 70. Enkelte aviser har dekket tragedien som skjedde 30. januar, der to koptiske familier i Minya-provinsen ble angrepet i sine hjem av islamistgrupper og hvor elleve personer ble drept. Store og spektakulære hendelser som blir lagt merke til, men som likevel bare er toppen av isfjellet. For det triste faktum at kristne i Egypt daglig utsettes for diskriminering og overgrep fra såvel myndigheter som den jevne egypter er altfor lite påaktet her hjemme. Landet ligger på en 19. plass på Åpne Dørers liste over land hvor det er vanskelig å være en kristen.

I gledesrusen over at Egypt ser ut til å få et demokratisk styresett er det derfor viktig å huske at demokrati ikke er noen garanti for at alle grupper får rettferdig behandling. Pakistans skammelige behandling av sin kristne befolkning burde være en påminnelse om nettopp dette. Og når 84 % av Egypts befolkning støtter dødsstraff for å forlate islam, ifølge en meningsmåling gjort av Pew Research Center i desember, så gir det grunn til bekymring.  Hærens angrep på et kloster utenfor Kairo onsdag 23. og torsdag 24. februar hvor 19 mennesker ble skadd – som avisen Vårt Land melder om – gjør meg heller ikke mer rolig for situasjonen.

Testen for de nye demokratiene i Nord-Afrika vil ikke være om de klarer å motivere folk til å stemme, eller om folkevalgte politikere klarer å danne regjering. Testen vil være hvordan flertallet behandler sine minoriteter. Berberne og kabylene i det meste av Nord-Afrika. Eller de kristne kopterne i Egypt. Eller også de evangeliske kristne, som både i Egypt og andre land i Nord-Afrika blir utsatt for stadige overgrep. Og iveren over at diktatorer blir styrtet må ikke overskygge hensynet til de svakeste – som er disse lands minoriteter.

Neida, jeg er ingen festbrems. Jeg unner det egyptiske folk frihet og demokrati. Men jeg unner også landets kristne befolkning – som har vært en del av landets historie fra lenge før araberne tok landet med makt på 600-tallet – skal bli betraktet som likeverdige og kunne delta i samfunnslivet på like fot.  Det er langt fram, så langt fram at det trengs både bønn og politisk press.

Bønnen kan jeg godt ta meg, av, bare norske utenriksmyndigheter tar ansvar for det politiske presset 😉

Kamp mot tvangssekularisering!


Gods hands

Sterke krefter ønsker å tie Gud og gudstro ihjel. Vi ser det når fotballspilleren Wayne Rooney nektes å snakke om sin kristne tro under pressekonferanser, vi ser det når pressesjefen i Human-Etisk Forbund kaller skolegudstjenester et brudd på menneskerettighetene og når skolelag nektes å ha møter i skolens lokaler fordi det virker «ekskluderende».

Personlig kan jeg lett komme på grovere menneskerettighetsbrudd enn skolegudstjenester, og er langt mer redd for det Ap-representanten Hadia Tajik kaller religiøs analfabetisme. Som blir resultatet om Rooney nektes å snakke om det som er viktig for ham, eller om prester skal tvinges til bare å snakke om været.

I Norge rope Human-Etisk forbund et varsko mot skolegudstjenester – og kaller skolegudstjenester ”et klart brudd på det menneskerettighetene krever av slike institusjoner”. På tross av mulighetene for fritak. For skolene skal være nøytrale, må vite, og «skille mellom kunnskapsformidling og religionsutøvelse«, som pressesjef Jens Brun-Pedersen i Human-Etisk Forbund uttrykker det.

Som om kunnskap i seg selv er nøytralt, eller formidles i et nøytralt rom. Eller som om det er nøytralt å la være å snakke om Gud.

Sterke krefter ønsker å gjøre Gud til tabu
Men det finnes sterke krefter som forsøker å gjøre Gud til tabu. Religion er en privatsak, gjentas det – igjen og igjen. Tro gjerne på Gud, men hold kjeft om det. For det eneste som er nøytralt, er å unnlate å nevne Gud. Late som om han ikke finnes. Med andre ord; den praktiske, dagligdagse ateismen. Hvor det å snakke om Gud er omtrent som å prompe høylydt i et fint familiefellesskap…..

Eller, som varaordfører Aud Kvalbein i Oslo nylig uttalte om RLE-faget: «RLE som fag har….fremmet en sekulær ateisme som en slags verdinøytralitet, som står over alle andre religioner, noe som alle skal godta. Men verdinøytralitet finnes ikke.»

Snodig, forresten. Politisk frihet definerer vi som retten til å agitere for hvilket som helst politisk syn man vil. Religiøs frihet defineres som min rett til å kreve at du skal holde kjeft.

Mennesket søker Gud!
For sannheten om mennesket er at mennesket overalt og til alle tider har forholdt seg til Gud. Søkt etter Gud. Lengtet etter Gud. Det som Pascale kalte ”en uendelig avgrunn som bare kan bli fylt med en som selv er uendelig og og uforanderlig, med andre ord av Gud selv”. Man kan kalle det en feilkonstruksjon, en genetisk feil eller kanskje en ”tvangsnevrose som kan overvinnes” (Freud), om man ønsker. Men lengselen etter Gud er like fullt en realitet.

Det samme gjelder for barn. Barn tror. Tro på Gud trenger ikke å læres, men kan avlæres. Om Gud ikke nevnes, eller om tro latterliggjøres, eller om barns behov for en høyere mening dysses ned og forties, så kan barn komme til å tro at Gud er en dum greie som noen har funnet opp for å tjene penger. Men i utgangspunktet har barn en tro.

Hva er egentlig «nøytral kunnskapsformidling?»
Så hva da når barn lærer om verdens tilblivelse som en herlig blanding kjemikalier, som tilfeldigvis endte opp med å bli en verden full av dyr og planter? Og hvor Gud ikke nevnes med et ord? Er det nøytral kunnskapsformidlig – slik Brun-Pedersen ønsker det – eller er det en form for statsfinansiert hjernevask? Når man – eksplisitt eller implisitt – gir uttrykk for at alt i tilværelsen kan forklares med kjemi eller fysikk, tar man barns undring og refleksjon på alvor, eller begrenser man barns intellektuelle utfoldelse ved å servere ferdige svar? Når barn med den største selvfølgelighet lærer om sex som om det skulle være en gymnastisk øvelse, uten tanke for hva mennesket har tenkt og lært seksualiteten tidligere, er det kunnskapsformidling eller holdningstvang? Når en lærer med stor frimodighet kan formidle at ”jeg tror ikke på det tullet der”, mens en kristen lærer av frykt for reaksjoner knapt tør å nevne at han tror, er det nøytralitet eller konformitetspress? Og slik kunne vi fortsette.

Hva med USA?
Og i sitt forsøk på å argumentere for en”nøytral” skole skyver Brun-Pedersen USA foran seg – dette er ”slik USA har praktisert sin skolepolitikk i alle år”, sies det. Uten å nevne at Gud er langt mer til stede i amerikanske skoler enn norske – men uten den konfesjonelle forankringen man gjerne har i Norge. For bakgrunnen for de amerikanske reglene er slettes ikke er at barn skal skjermes fra å høre om Gud, men at lappeteppet av amerikanske kirker er slik at ingen kan eller skal ha noen forrang framfor noen annen. I Norge er faktisk de aller fleste barn fortsatt medlem av Statskirken (nei, ikke mine) og bør kunne bli invitert til skolegudstjeneste uten de store protestene.

Heller moskébesøk enn tvangsateisme
Og, for min egen del må jeg tilføye: Jeg vil heller ha en skole hvor mine barn må reise både til kirker og moskeer, framfor et samfunn hvor man later som om tro på Gud er avlegs og unaturlig. Om barna mine får høre andre ting om Gud enn de gjør hjemme, så gir det oss en god anledning til å snakke om tro. Den anledningen burde Jens Brun-Pedersen og andre heffere også gjøre, uten å rope om menneskerettigheter hver gang. Det finnes faktisk større urettferdigheter å rope opp om enn at barn får høre om Gud.

– – – – – –

“Ikke gjør dette hjemme” kontra “trekant”


– – –

NRK har fått massiv kritikk for sitt nye program – “ikke gjør dette hjemme”. Kritikerne frykter at noen nettopp kommer til å gjøre dette hjemme – på tross av advarslene.  Hva så med “Trekant”, som fikk gå fullstendig uten advarsler?

I programmet “Ikke gjør dette hjemme” blir seerne i ett sett fortalt at “dette må du ikke gjøre hjemme” eller “dette må du ikke prøve selv”.  Folkeopplysning, med andre ord. Programlederne gjør én ting, men råder seerne til å gjøre noe annet. Og diskusjonen går på om en advarsel er nok, eller om svake sjeler likevel vil fyre opp raketter i dagligstuen.

Kontrasten til  programmet “Trekant” kunne ikke vært større. I Trekant utforskes seksuelle miljøer og seksuell praksis – uten at man en eneste gang blir fortalt at “dette må du ikke gjøre hjemme”. Fraværet av gode retningslinjer og refleksjon rundt hva sex gjør med menneskers følelsesliv er rett og slett påfallende. Når det gjelder bruk av raketter blir vi tydelig fortalt hva som er lurt og ikke lurt, når det gjelder sex er det eneste budskapet at man skal “finne sine egne grenser”.

Jeg har i et tidligere blogginnlegg argumentert for at det unge mennesker virkelig trenger når det gjelder seksualitet, er kunnskap om hvordan man skal bygge sunne familier hvor man er tilfreds med én partner hele livet. Til beste for en selv, til beste for eventuelle barn og til beste for samfunnet. Og min påstand er fortsatt at tankeløse programmer a la Trekant nettopp er med å bryte ned unge menneskers evne og vilje til å leve i stabile forhold.

La meg kort nevne noen opplagte skadevirkninger av uhemmet sex som NRK burde ta inn over seg:

–          Sexavhengighet – en diagnose på frammarsj, kjennetegnet av en manglende evne til å motstå seksuelle impulser. Sexavhenighet er – selvsagt – økende i et samfunn uten evne til å tenke klart rundt seksualiteten, og behandlingstilbudet øker radikalt.

–          Pornoavhengighet – tilsvarende som over, en manglende evne til å motstå pornografi. Til fortvilelse for den det gjelder, til glede for en kynisk og menneskeutnyttende industri. Og som over – jo mer man eksponeres, jo større er sannsynligheten for avhengighet.

–          Prostitusjon og trafficking. Trafficking – eller prostitusjonsslaveri – er et av det moderne samfunnets store svøper med enorme menneskelige og samfunnsmessige konsekvenser. Og selv om ingen skal beskylde Trekant for direkte oppfordring til kjøp og salg av sex, så skal ingen fortelle meg annet enn at promotering av strippeklubber og fri sex også bryter ned motstanden mot kjøp og salg av sex.

–          Sexpress og utnyttelse i vennerelasjoner. De sosiale mekanismene i ungdomsmiljøer er kompliserte nok som de er, og alle ønsker å være likt og bli akseptert. Et budskap som går på at sex mellom kjærester eller venner kan være en naturlig ting, åpner opp for sexpress og utnyttelse av unge jenter (særlig).

–          Utroskap. En av de viktigste faktorene bak skilsmissestatistikken er utroskap. Mennesker som har lært seg til å ha et stort antall seksualpartnere vil – selvsagt – være mer fristet til å være utro.

–          Kjønnssykdommer. I en episode av trekant besøkte programlederne en swingersklubb med gruppesex. Det bør være en kjent sak at sex med flere fører til en oppblomstring av kjønnssykdommer. Og selv om flere sykdommer kan behandles, så er det for eksempel lite kjent at for eksempel  Klamydia kan føre til sterilitet.

De menneskelige og samfunnsmessige skadevirkningene av sex på avveie er langt større enn feil bruk av raketter. Dersom “Ikke gjør dette hjemme” representerer en ny linje i NRK når det gjelder advarsler, så ser jeg for meg at dette må få konsekvenser for produksjonen av Trekant 2. Slik at vi hvert annet minutt blir fortalt at “det er ikke så lurt å prøve dette selv……”

Helter jeg vil ligne II


– –

En imaginær blomst legges idag på graven til guvernøren i Punjab i Pakistan, Salman Taseer. Taseer ble skutt og drept 4. januar av sin egen livvakt  for sin motstand mot Pakistans nye og strenge blasfemilov.  Mer skulle det altså ikke til.

For oss er det kanskje en selvfølge at en folkevalgt politiker skal kunne være mot en lov som gir dødsstraff til mennesker som fornærmer islam, koranen eller profeten Muhammed. Slik er det altså ikke i Pakistan. Taseers standpunkt var kontroversielt, så kontroversielt at fryktet for sitt eget liv. Likevel ga han altså offentlig uttrykk for sin motstand mot loven.

Blasfemi-loven er ikke en lov laget av gud, Det er en lov laget av mennesket. Loven gir de ekstreme og reaksjonære en unnskyldning til å angripe de svake og minioritetene”, skal han ha sagt. Han har også protestert mot dødsdommen til den kristne kvinnen Asia Bibi og kjempet mot forfølgelsen av Pakistans Ahmadiyya-muslimer.  Og denne uredde holdningen kostet ham altså livet. Som om ikke det var nok, ble Pakistans minoritetsminister – Shahbaz Bhatti, minoritetsminister i Pakistan og den eneste fra den kristne minoriteten i Pakistans regjering, den 2. mars skutt og drept av Taliban – også han fordi han var motstander av blasfemilovgivningen.

Er så dette en enslig ekstermist som har tippet over til terror, som man noen ganger kan få inntrykk av i den norske debatten? Dessverre, nei. For ikke før har drapet funnet sted før 500 såkalt “moderate lærde” kommer med en uttalelse som sier at «Ingen bør…….vise sorg eller sympati etter hans død, siden de som støtter blasfemi av Profeten, selv er blasfemiske”. Denne holdningen til annerledes troende har dype røtter i islamsk tankesett og teologi.

Jeg har også tidligere tidligere skrevet et innlegg om hvordan Pakistan som stat systematisk diskriminerer og forfølger annerledes troende, samt uttrykt meg kritisk til Norges naive støtte til pakistanske koranskoler. Pakistan trenger sårt en forandring, men når til og med de som forsvarer de svake gjør det med fare for sitt eget liv, så sier det litt om hvor lang vei det er fram. Men ære være de som likevel – og med livet som innsats – forsvarer de svake. Taseers rakryggede eksempel burde tale høyt og tydelig til enhver samfunnsaktør her i det høye nord om å stå opp mot urett, selv om det koster.

Vi lyser fred over Salman Taseers minne!

Hva med Pakistans minoriteter?


– – – –

Det er ikke vanskelig gi sin fulle støtte til Abid Raja når han oppfordrer til en rausere holdning overfor Pakistans flomofre. Pakistan vil trenge all den hjelp de kan få – både til akutt nødhjelp og hjelp til gjenoppbygging. Og for Norge – som i flere tiår har mottatt hardt arbeidende mennesker fra Pakistan som har vært med å bygge opp dagens Norge – burde en slik hjelp være selvsagt.
Samtidig burde dette være en gyllen anledning til å stille betingelser for bistand – for eksempel at Pakistan skal slutte å forfølge sine egne minoriteter.

En gruppe danske kirker og misjonsselskaper har nettopp startet innsamling til de flomrammede kristne i Pakistan spesielt, og uttaler i den forbindelse at «Vårt mål er å sikre en rettferdig fordeling av nødhjelp slik at den også når fram til de kristne som dsikrimineres og undertrykkes i det muslimsk-dominerte samfunnet«.  At dette er tilfelle, bekreftes av Biskop Humphrey Peters i Church of Pakistan, kom nylig med følgende uttalelse, gjengitt i Christianity Today:
«We are sure that some countries will come forward with aid packages, but hardly anything will reach the minority Christians. Do keep us in your special prayers.»  Av samme grunn oppfordrer derfor presidenten i Christian Congress, Nazir Bhatti, å gi spesielt til de kristne.

Biskopens uttalelser, og de danske bekymringene,  er  ikke grepet ut av luften. For de ukjente og ofte glemte ofrene i Pakistans islamifiseringsprogram – raust sponset av saudiarabiske oljemillioner – er de religiøse minoritetene. Som landets fire millioner ahmadiyya-muslimer, som ved lov blir nektet retten til å kalle seg muslimer. Eller de kristne.

La oss ta de kristne. De kristne i Pakistan utgjør en liten minoritet av den totale befolkningen, kanskje bare rundt to til tre prosent. Likevel snakker vi om drøyt tre millioner mennesker som nektes helt grunnleggende borgerrettigheter, og som i tillegg blir diskriminert og trakassert på det groveste:

  • Kristne er ofte henvist til dårlig betalte jobber som hushjelper og vaktmestre, de blir sett på som urene av resten av befolkningen og holdes i fattigdom i slumlignende ghettoer. Dette nyhetsinnslaget fra en kristen ghetto i Islamabad forteller egentlig alt.
  • Falske anklager om f.eks. blasfemi blir ofte til fellende dommer, idet Pakistans sharia-lover tar mer hensyn til muslimers vitneutsagn enn kristnes. Nylig fikk 30 år gamle Asia Bibi dømt til døden for blasfemi – for å ha uttalt at «Jesus døde for dine synder – men hva har Muhammed gjort for deg?»
  • I en foreslått lov fra 2006, som ennå ikke er ferdigbehandlet i Nasjonalforsamlingen, foreslås det dødsstraff for muslimske menn som vender seg bort fra Islam – for eksempel ved at de konverterer og blir kristne. Kristne kvinner slipper med livstidsstraff. All eiendom vil bli beslaglagt.
  • Overgrep og voldtekt mot kristne kvinner aksepteres av mange og blir ikke etterforsket på linje med andre overgrep.

Den svenske avisa Dagen gjorde nylig et intervju med en pakistansk bibelskoleelev i Stockholm, Jabran Inyat. Han forteller at «muslimer i de flesta moskéer i Pakistan blir uppmanade att döda kristna«, og han fortsetter: «Folk vet att inget händer dem om de skjuter kristna. Starka krafter skyddar mördarna eftersom polis, åklagare och domare, alla är muslimer«.

Bistand har ofte vært knyttet til krav om reform hos mottakeren. Hvorfor ikke stille krav til Pakistan om at alle landets borgere skal behandles likt etter loven? At sharia-lovenes rangering av borgere etter tro må endres? Om at midler til gjenoppbygging må nå alle, også landets religiøse minoriteter? Om at den foreslåtte loven om dødsstraff for frafall fra islam blir trukket?

Raja mener nordmenn har mindre empati med muslimer enn med andre utsatte grupper. Det kan så være, og det burde absolutt ikke være sånn. Likevel er det kanskje enda mer påtrengende å etterlyse større grad av empati fra pakistans muslimer overfor landets ikke-muslimske befolkning. Flom eller ikke.

Andre kilder:

Det siste ungdommen trenger


 

For å slippe å drive reklame for trekant har vi inkludert et alternativt trekant-bilde

NRK har satset stort på sitt sexopplysningsprogram for ungdom – Trekant. Tydeligvis er inngående kunnskap om sexleketøy, fetisjer, sjekketriks og intimbarbering det tenåringer trenger.  Eller er det kanskje NRK 3 som trenger seertall?

En ting er ihvertfall sikkert. NRKs image som allmennkringkaster og folkeopplyser er definitivt og effektivt avlivet. For det er et langt steg fra Ingrid Espelid Hovigs forsøk på å bedre nordmenns kosthold og til NRK3s rundtur til pornosjapper og sjekkesteder. Og når det gjelder sex og samliv, har ungdommen behov for alt annet enn den type seksualopplysning som oppfordrer unge mennesker til å teste ut enhver grense.

Vårt største samlivsproblem

For det største problemet for unge som skal ut og skape familier, er faktisk ikke at de kan for lite om sex. Det største problemet er at de ikke har lært å holde sammen. Skilsmissetallene våre er historisk høye og har menneskelige og økonomiske konsekvenser som burde skremme den mest frisinnede. Skilsmissebølgen fører til konflikter og sår, farløse og ofte traumatiserte barn og psykiske problemer hos de involverte. I tillegg til de personlige kostnadene har vi samfunnsmessige kostnader i form av sykedager, rettssaker, rusproblemer og atferdproblemer hos barn som ingen ennå har turt å regne på.
For tallene er store. I tillegg til de 10.000 ekteskapene som går i oppløsning – hvert år – så kommer også alle samboerforhold som ryker. Statistisk Sentralbyrå opererer for eksempel med et anslag på 27.000-30-000 barn som årlig rammes av samlivsbrudd .

Hva med et opplysningsprogram som promoterer trofasthet? Hvis det først er opplysning man er ute etter? Et program som lærer hvordan unge kan leve ut sitt seksualliv i forhold til én, og forbli trofast gjennom livet? Litt færre seere, kanskje, men opplagt mer nyttig enn pusteorgasmer og tennetips!

Hva skaper stabile familier?

Stabile og sunne familier er faktisk en forutsetning for at et samfunn skal fungere godt. Men hva skal egentlig til  for at unge mennesker lykkes i å holde sammen? Eller, hva er det som gjør at det ikke fungerer?

Spørsmålet er – selvsagt – sammensatt. Men internasjonale undersøkelser tyder på at utroskap  – direkte eller indirekte – kanskje er den viktigste årsaken til at forhold bryter sammen. Mellom mellom 20 og 50% av alle skilsmisser kan sannsynligvis spores tilbake til denne faktoren alene.

Dersom dette stemmer: Tror vi at evnen og viljen til å være trofast styrkes eller svekkes av at man har mange seksuelle erfaringer før man stifter familie?  Tror vi holdninger som kommer til uttrykk i Trekant og tilsvarende kilder øker eller minker motivasjonen til å gjennomleve vanskeligheter sammen, eller til å gå gjennom perioder med avholdenhet på grunn av graviditet, barnefødsel, sykdom eller depresjon? Tror vi det blir lettere eller vanskeligere å forsone seg med at ektefellen blir eldre og mindre fysisk attraktiv?

Hvordan velger vi den beste livspartneren?

Ikke alle er like heldige med valg av livspartner. Å finne en som en passer sammen med og kan tenke seg å dele livet med er viktig, og har å gjøre med fryktelig mange andre ting enn tenning. Det har – først og fremst – å gjøre med lynne, interesser, kommunikasjon, holdninger og humor. Å finne rett livspartner krever tid – at man har tid til å bli kjent med hverandre, bli gode venner og finne ut av hvem den andre er.
Problemet med bare å havne i samme seng – enten dette skjer på en fuktig fest eller i mer verdige former – er at det oppstår en dyp følelsesmessig involvering mellom to mennesker på helt feil stadium i forholdet. Denne følelsemessige og åndelige bindingen er så sterk at Bibelen kaller det å bli “ett”, eller “én kropp” (1. kor. 6, 16). Det som skulle vært et hyggelig, nusselig kjæresteforhold er blitt noe blodig alvorlig – fordi de har ligget sammen, og blitt én kropp. Og å rive en kropp i to r vanskelig uten at det blir store sår. Derfor velger mange å fortsette i et forhold som er etablert på et sviktende grunnlag.

I det hele tatt – å basere et samliv på en seksuell forening – noe som skjer så altfor ofte – kan sammenlignes med å kjøpe et hus i fylla. Det som ser bra ut idet man undertegner kontrakten, kan vise seg å være et forhastet feilkjøp. Og det ser man først  idet alkoholgehalten synker.

Hva gjør vi for å beskytte unge for unødig press?

Vi vet at voldtekter og seksualisert vold har vært et økende fenomen i ungdomsmiljøer. Og selv om mange forståsegpåere legger skylden på økt alkoholbruk, kan det være at de overser en faktor som kan være minst like viktig – det faktum at seksuelle sperrer er brutt ned, og at unge gutter tror de bare kan forsyne seg.
Og igjen – tror vi holdninger som kommer til uttrykk i Trekant gjør situasjonen for unge jenter bedre eller verre? Tror vi det blir lettere eller vanskeligere for unge jenter å si “nei” når en halvfull bekjent egler seg på? Tror vi unge menn trenger grenser, eller tror vi at de vil misbruke den totale frihet? Enhver med et minimum av kjennskap til hvordan unge gutter er skrudd sammen vet nemlig at svært mange unge gutter vil prøve seg så fort de tror det er greit. Dersom kulturen og NRK forteller dem at det er greit – øker det eller minker det sexpresset? Har NRK og andre tatt inn over seg det faktum at de faktisk forsurer og vulgariserer unge jenters hverdag, og at de eksponerer dem for utnyttelse  og seksualisert vold? Sannsynligivs ikke. «Sexpress, det har jeg ikke tenkt på»  skal nemlig programansvarlig Håkon Moslet ha sagt i en debatt på Litteraturhuset 11. november.

Hvorfor blir det kristne ekteskapssynet fortrengt og fortiet?

Vi har en ekteskapslovgivning og et seksualsyn som har vært påvirket av kristen tankegang i tusen år. Det kristne seksualsynet har vært samfunnsbyggende og gagnlig for vårt folk, på tross av enkelte ufullkommenheter*, og har vært en av bærebjelkene i  samfunnet vårt .  I vår tid er vi vitne til at denne bærebjelken – uten debatt, god forskning eller folkeavstemming – blir nedvurdert og motarbeidet. Det er dette vi kaller den seksuelle revolusjonen – selve den tanken om at seksualiteten skal utprøves overfor enhver og på en hvilken som helst måte.

Skjønt – først og fremst snakker vi ikke om et kristent ekteskapssyn. Først og fremst snakker vi om at enhver stor sivilisasjon har hatt et syn for ekteskap, familie og troskap mellom ektefeller. Hos oss har det gitt seg uttrykk i en lovgivning og en kultur hvor utroskap blir fordømt og polygami har vært forbudt, men selv i andre kulturer er polygami definert som et unntak for velstående .  Utroskap og løse seksuelle forbindelser har i andre kulturer i verste fall blitt tolerert, eller det har blitt implementert på menns premisser som et undertrykkende element overfor kvinner. Systematisert utroskap, og en orgie av løse forbindelser, er en sjeldenhet i verdenshistorien.

Derfor er det underlig at vi har latt det skje. Det er underlig at fri talsmenn fri sex så totalt har fått overta manesjen for fritt å framføre sitt budskap om at seksualdriften kun er et nytelsesmiddel totalt uten bivirkninger. For det er den faktisk ikke.

Hva vi trenger – mennesker som står opp for det monogame og livslange samlivet

Det Norge trenger, er ikke flere programmer av typen Trekant. Ei heller en seksualundervisning i skolen som reflekterer en åpen og prøvende holdning til alt som har med sex å gjøre. Heller ikke helsesøstre som lærer elevene at “alt er normalt”. Dette er løgnpropaganda som så altfor lenge har fått råde.
Det vi trenger, er menn og kvinner som står opp for det monogame, livslange samlivet. Som ser gleden og nytten ved å være kjærester uten å ligge sammen. Som lover hverandre troskap. Som er tydelige på at de ønsker å bygge solide familier hvor barn kan få vokse opp i trygghet. Som er villige til å gå på kurs eller gå i rådgivning for å komme gjennom problemer. Som lærer seg til hvordan de kan vanke på julebord uten å havne i seng med en brisen kollega. Som ser at spenningen ikke ligger i seksuelle opplevelser med stadig nye mennesker, men stadig nye seksuelle opplevelser med det samme mennesket. Det vi trenger, er menn og kvinner som ønsker å bli gamle sammen og støtte hverandre til siste slutt.

Dette er mitt ønske. Og jeg skulle inderlig ønske at det også var et ønske hos våre myndigheter – og hos NRK.

*Nei, alt har ikke vært perfekt, og forkynnelsen har i lange perioder vært seksualfiendtlig og  paternalistisk (noe Bibelen ikke er – les for eksempel  1. korintebrev. 7, 3-5 eller efeserne 5, 31-33 hvor Paulus snakker varmt om det å gi seg hen til hverandre. Se også gjerne mitt blogginnlegg om historieforfalskning rundt det kristne ekteskapssynet.
%d bloggers like this: