Helter jeg vil ligne


– –

Media gir oss så mange slags helter. Mest er jeg forundret over sportsheltene. Mennesker som forsaker alt for eget ego og for at eget navn skal lyse øverst på resultatlista, mennesker som gis tung sendetid på TV for å fortelle om et vondt kne eller om sviktende dagsform.

Eller andre TV-fjes. Mennesker som blir rikssynsere etter å ha prestert en setning som ”my boobs are OK”. Mennesker som får sitte i TV-studio og uttale seg om livet fordi de passer inn i kulturradikale journalisters virkelighetsforståelse.

Men de ekte heltene, de jeg faktisk ønsker å strekke meg etter og som jeg synes det er verd å lytte til, er sjelden å se på TV-skjermen. De får sjelden spalteplass i Se og Hør. Disse heltene får sjelden heller den plassen de skulle ha i historiebøkene. Ikke minst gjelder dette den innsats norske misjonærer har gjort – og gjør – verden over.

Da to gamle damer kom i fokus…..

Jeg vet ikke om noen husker hva som skjedde i norsk mediehverdag under borgerkrigen i Kongo for litt over ti år siden. To norske damer, misjonærer for baptistene i Kongo, måtte flykte fra opprørere.  En av dem, Liv Kyllingstad Godin, måtte sitte bakpå en motorsykkel i dager i strekk, før de til slutt måtte gå 60 kilometer til fots for å komme over grensa til den sentralafrikanske republikk. De måtte tenne bål når de slo leir for å holde løver og leoparder på avstand. Og slikt skaper jo overskrifter.

Men det som forbløffet mediene mest, var ikke den dramatiske flukten, eller det faktum at disse damene slettes ikke ville hjem, men være der for å hjelpe. Det som virkelig genererte de store overskriftene, var at disse damene var 78 og 79 år gamle. Begge hadde vært i Kongo det meste av tiden siden slutten av 40-tallet og investert all sin tid på å hjelpe kongolesere. Og mediene var plutselig blitt oppmerksom på noe som ikke passet inn i deres virkelighetsforståelse.  Og de spurte seg; hva i all verden er det som driver to gamle damer, som burde ha sittet på konditori her hjemme, spist napoleonskake og klage på ting som ikke var som i gamle dager, til å bruke all sin tid og sine krefter på å hjelpe fattige mennesker i Kongo? Hva er det som får dem til å reise tilbake til et farlig og borgekrigsherjet land?

Man kunne kanskje spørre; hva skal egentlig til for å åpne øynene på norske journalister?

Norske misjonærers innsats forties!

Norge har sendt misjonærer til andre deler av verden i mer enn 150 år – siden 1842, for å være nøyaktig. Mennesker som har gitt sine liv for å gjøre verden til et bedre sted i et helt annet omfang enn vi vanligvis forstår. En innsats som blir en parentes i vår virkelighetsforståelse og vår historie. Marginalisert eller uglesett fordi de er misjonærer, ikke journalister eller bistandsarbeidere eller politiske agitatorer for en bedre verden.  For misjonærer blir av kulturradikale mennesker assosiert med noe enspora, fordømmende og  kulturimperialistisk – ikke som radikale mennesker og pionerer som gir håp og framgang der hvor håpløshet og fattigdom rår.

Om du ønsker et eksempel på en sekularistisk journalist som valgte å se på kristen misjon med nye øyne, så anbefaler jeg Matthew Parris’ artikkel i The Times:  «As an atheist, I truly believe Africa needs God«, med undertittelen: «Missionaries, not aid money, are the solution to Africa’s biggest problem – the crushing passivity of the people’s mindset«. Ateisten Parris forteller her på en brilliant måte hvordan og hvorfor han måtte gi opp sine fordommer mot kristen misjon i Afrika.

Norges største bidrag til en bedre verden gjennom tidene er – kristen misjon!

For vi tror Norges bidrag til å gjøre verden til et bedre sted har å gjøre med statlig bistand og fredsmegling. Men sannheten er at den eneste innsatsen Norge har gjort som virkelig har satt dype og varige spor etter seg – kanskje med unntak av Nansenhjelpen – er norsk misjon. Dette inkluderer kjemper som Lars Skrefsrud, som hadde så store tall på omvendte santaler i India at giverne hjemme i Norge ble skeptiske, og som ga Santalene både et skriftspråk og en verdighet. Det inkluderer navn som Marie Monsen, som var sentral i store vekkelser over Kina i 1927-1932 og som aktivt jobbet for kvinners rettigheter i Kina. Men det inkluderer også utallige ukjente mennesker som har stått i vekkelser, bygd skoler – blant annet de første jenteskolene mange steder i verden, grunnlagt sykehus, gitt folkeslag over hele verden et skriftspråk og en identitet, og jobbet for omveltning og bedring for menneskers kår over hele verden. Mange av disse har historier som stiller Pål Refsdals opplevelser i Afghanistan totalt i skyggen.

La oss ta misjonæren Olav Hodne. En mann som tre ganger har blitt nominert til Nobels fredpris av Mor Teresa, og som har gjort en formidabel innsats for verdens fattige.  Men da han nylig døde, ble hovedpoenget for NRK og Dagbladet å fortelle at han var bestefar til Joshua French……

Klar for en ny fase i livet

Vel, Liv Kyllingstad Godin er nå blitt 91. Inntil nylig ledet hun større bruprosjekter midt inni Kongos jungel, men måtte igjen flykte for opprørere sist vår – denne gangen med fly, idet familien mente at hun var for gammel til motorsykkel.  Men napoleonskake og venting på døden var ikke tingen, så ifølge VG og Vårt Land reiser hun nå ned og for å bygge skole for kvinnelige sykepleierstudenter – finansiert av gaver, lån og egen pensjon.

Det er bare å ta av seg hatten – hvis den ikke er trukket så langt ned over øynene at den har satt seg fast.

By the way – hvor var media den tiden denne dama var hjemme? Fikk hun fortelle om forholdene i Kongo i Urix? Ble hun intervjuet om sitt liv i Tabloid? Lagde TV2 en dramadokumentar om hennes liv? Nei. Jeg tror faktisk de var opptatt med sport. Sleivkjeftede trenere. Kjendisnytt. Politikerskandaler. Eller andre ting.

˜˜˜

Så neste gang Lene Alexandra kommer på TV for å fortelle om hva som gir henne tyngde i livet, eller Thor Hushovd forteller om utviklingen i den siste forkjølelsen sin, eller Mari Bjørgen om formkurve og motivasjon, så kommer jeg til å skrike høyt. Lukke øynene. Og for mitt indre se for meg Liv Kyllingstad Godin. Eller Olav Hodne. Eller Lars Skrefsrud.

Eller noen av de andre heltene jeg trenger som forbilder.

Ha en god helg!

Advertisements

Kamp mot tvangssekularisering!


Gods hands

Sterke krefter ønsker å tie Gud og gudstro ihjel. Vi ser det når fotballspilleren Wayne Rooney nektes å snakke om sin kristne tro under pressekonferanser, vi ser det når pressesjefen i Human-Etisk Forbund kaller skolegudstjenester et brudd på menneskerettighetene og når skolelag nektes å ha møter i skolens lokaler fordi det virker «ekskluderende».

Personlig kan jeg lett komme på grovere menneskerettighetsbrudd enn skolegudstjenester, og er langt mer redd for det Ap-representanten Hadia Tajik kaller religiøs analfabetisme. Som blir resultatet om Rooney nektes å snakke om det som er viktig for ham, eller om prester skal tvinges til bare å snakke om været.

I Norge rope Human-Etisk forbund et varsko mot skolegudstjenester – og kaller skolegudstjenester ”et klart brudd på det menneskerettighetene krever av slike institusjoner”. På tross av mulighetene for fritak. For skolene skal være nøytrale, må vite, og «skille mellom kunnskapsformidling og religionsutøvelse«, som pressesjef Jens Brun-Pedersen i Human-Etisk Forbund uttrykker det.

Som om kunnskap i seg selv er nøytralt, eller formidles i et nøytralt rom. Eller som om det er nøytralt å la være å snakke om Gud.

Sterke krefter ønsker å gjøre Gud til tabu
Men det finnes sterke krefter som forsøker å gjøre Gud til tabu. Religion er en privatsak, gjentas det – igjen og igjen. Tro gjerne på Gud, men hold kjeft om det. For det eneste som er nøytralt, er å unnlate å nevne Gud. Late som om han ikke finnes. Med andre ord; den praktiske, dagligdagse ateismen. Hvor det å snakke om Gud er omtrent som å prompe høylydt i et fint familiefellesskap…..

Eller, som varaordfører Aud Kvalbein i Oslo nylig uttalte om RLE-faget: «RLE som fag har….fremmet en sekulær ateisme som en slags verdinøytralitet, som står over alle andre religioner, noe som alle skal godta. Men verdinøytralitet finnes ikke.»

Snodig, forresten. Politisk frihet definerer vi som retten til å agitere for hvilket som helst politisk syn man vil. Religiøs frihet defineres som min rett til å kreve at du skal holde kjeft.

Mennesket søker Gud!
For sannheten om mennesket er at mennesket overalt og til alle tider har forholdt seg til Gud. Søkt etter Gud. Lengtet etter Gud. Det som Pascale kalte ”en uendelig avgrunn som bare kan bli fylt med en som selv er uendelig og og uforanderlig, med andre ord av Gud selv”. Man kan kalle det en feilkonstruksjon, en genetisk feil eller kanskje en ”tvangsnevrose som kan overvinnes” (Freud), om man ønsker. Men lengselen etter Gud er like fullt en realitet.

Det samme gjelder for barn. Barn tror. Tro på Gud trenger ikke å læres, men kan avlæres. Om Gud ikke nevnes, eller om tro latterliggjøres, eller om barns behov for en høyere mening dysses ned og forties, så kan barn komme til å tro at Gud er en dum greie som noen har funnet opp for å tjene penger. Men i utgangspunktet har barn en tro.

Hva er egentlig «nøytral kunnskapsformidling?»
Så hva da når barn lærer om verdens tilblivelse som en herlig blanding kjemikalier, som tilfeldigvis endte opp med å bli en verden full av dyr og planter? Og hvor Gud ikke nevnes med et ord? Er det nøytral kunnskapsformidlig – slik Brun-Pedersen ønsker det – eller er det en form for statsfinansiert hjernevask? Når man – eksplisitt eller implisitt – gir uttrykk for at alt i tilværelsen kan forklares med kjemi eller fysikk, tar man barns undring og refleksjon på alvor, eller begrenser man barns intellektuelle utfoldelse ved å servere ferdige svar? Når barn med den største selvfølgelighet lærer om sex som om det skulle være en gymnastisk øvelse, uten tanke for hva mennesket har tenkt og lært seksualiteten tidligere, er det kunnskapsformidling eller holdningstvang? Når en lærer med stor frimodighet kan formidle at ”jeg tror ikke på det tullet der”, mens en kristen lærer av frykt for reaksjoner knapt tør å nevne at han tror, er det nøytralitet eller konformitetspress? Og slik kunne vi fortsette.

Hva med USA?
Og i sitt forsøk på å argumentere for en”nøytral” skole skyver Brun-Pedersen USA foran seg – dette er ”slik USA har praktisert sin skolepolitikk i alle år”, sies det. Uten å nevne at Gud er langt mer til stede i amerikanske skoler enn norske – men uten den konfesjonelle forankringen man gjerne har i Norge. For bakgrunnen for de amerikanske reglene er slettes ikke er at barn skal skjermes fra å høre om Gud, men at lappeteppet av amerikanske kirker er slik at ingen kan eller skal ha noen forrang framfor noen annen. I Norge er faktisk de aller fleste barn fortsatt medlem av Statskirken (nei, ikke mine) og bør kunne bli invitert til skolegudstjeneste uten de store protestene.

Heller moskébesøk enn tvangsateisme
Og, for min egen del må jeg tilføye: Jeg vil heller ha en skole hvor mine barn må reise både til kirker og moskeer, framfor et samfunn hvor man later som om tro på Gud er avlegs og unaturlig. Om barna mine får høre andre ting om Gud enn de gjør hjemme, så gir det oss en god anledning til å snakke om tro. Den anledningen burde Jens Brun-Pedersen og andre heffere også gjøre, uten å rope om menneskerettigheter hver gang. Det finnes faktisk større urettferdigheter å rope opp om enn at barn får høre om Gud.

– – – – – –

Den fantastiske omvendelsen


– –

Christopher ”Dudus” Coke (bildet), narkobaron på Jamaica, gjorde det. Tommy Rydén, Sveriges mest profilerte rasist, gjorde det. Det samme gjorde den norske nynazisten Johnny Olsen for noen år siden, samt Dan Leach, som hadde drept sin forlovede.

Fellesnevneren? Alle har tilstått det de har gjort og blitt forvandlet etter et møte med Jesus Kristus. Og to av dem har tilstått ting som ingen egentlig visste om, og som godt kunne tatt hemmeligheten med seg i graven.

Da Christopher Coke nylig ble arrestert, skjedde det uten tvang eller voldsutøvelse av noe slag. Han simpelthen troppet opp på politistasjonen i selskap med en prest og meldte seg frivillig, melder den svenske avisa Dagen.

Dagen forteller også historien om Tommy Rydén, som fra å være en beryktet rasist og bråkmaker som figurerte på lista over Sveriges farligste menn, nå sier at “kopplar man bort Gud från sitt liv så försöker man fylla det med annat”.

Eller Johnny Olsen. Fra å være beryktet nynazist med både drap og bombeattentat på samvittigheten, troppet han for noen år siden opp i VGs lokaler og fortalte at han – etter å ha sett Mel Gibsons “The Passion» – ville gå til politiet for å tilstå ting som politiet ikke hadde oppklart. Ingen etterforskning, ingen dyr rettergang, men veldig effektivt – den skyldige kommer for å tilstå.

Slik var det også med Dan Leach. Som hadde begått det perfekte drap på sin forlovede, blottet for biologiske spor, og fikk det hele til å se ut som selvmord. Og som ser The Passion, og bestemmer seg for å melde seg for politiet.

Hva kan vi lære av dette?

1. Jesus Kristus forvandler menneskeliv – idag som før. Og den samfunnsmessige effekten av dette er trolig langt større enn noen kan fatte.  Jeg var selv med å avslutte en 20 år lang kriminell karriere da jeg ba med en nylig løslatt forbryter ganske nylig; en fantastisk opplevelse, forøvrig!

2. Omvendelse er effektivt og varig for den det gjelder – fordi det skjer en indre forvandling, ikke en overfladisk polish. Det greske ordet som brukes for omvendelse betyr å endre sinn, det tilsvarende hebraiske betyr å snu seg rundt eller å gå i en annen retning. Det er mer effektivt enn enhver holdningskampanje eller kognitiv terapi eller hvasomhelst som kommer utenfra og prøver å trenge inn.

3. Omvendelse er også kostnadseffektivt for samfunnet. Istedenfor tung og ressurskrevende etterforskning kommer faktisk den skyldige og melder seg selv. Istedenfor lange forhør blir alle kort lagt på bordet. Istedenfor lange rettssaker hvor den tiltalte nekter all skyld og anker i det uendelige får man korte tilståelsesrettssaker. Det er så rørende enkelt at man burde supplert vanlige etterfoskningsmetoder med forkynnelse og framvisning av “The Passion” i og rundt norske fengsler. Det er som enhver sportsfiskers drøm – at man bare strekker ut håven, så hopper fisken oppi!

4. Omvendelse funker ikke bare for verstingene. Alle trenger vi å komme fram for Gud og bekjenne, eller si ting som de er.  Vi mennesker bruker altfor mye krefter på å forsvare oss og overbevise oss selv og andre om at vi har handlet rett. Gud vet bedre – og du vet bedre selv også, om du tenker deg om. Og nettopp i bekjennelsen kommer Jesus oss til unnsetning (jfr. bla. Mat. 11, 28) , tilbyr oss nåde, tilgivelse og et gjenopprettet forhold til sin Far!

Interessert i fred med Gud?

Kommer til å legge ut et eget blogginnlegg om ikke så altfor lenge om hvordan du går fram om du ønsker å vende on til Gud. I mellomtiden – les gjerne salme 51, som forteller om hvordan David vender om og finner tilgivelse og gjenopprettelse hos Gud – etter først å ha forført, løyet og begått drap.

God lesning! 😀

Norge – annerledeslandet


– –

Norge er landet der man helst ikke skal be for maten i barnehagene. Men Norge er også landet der man tillater muslimske sanger i barnehager, og hvor forståsegpåerne mener at dette ”synliggjør mangfoldet og dermed fremmer flerkulturell forståelse”. Og samtidig som kunnskapsministeren i Stoltenbergs forrige regjering var krystallklar på at ”å du, som metter” var en forkynnende sang som måtte forbys, så kan man i Norge oppleve at kommunale barnehager med muslimsk personale nekter barn å ha salami på matpakka.

Norge er landet hvor sterke krefter har fått med seg menneskerettsdomstolen i Strasbourg på at man helst ikke skal lære for mye om kristen tro i skolene. I Norge blir det også ramaskrik om det viser seg at Norad har gitt støtte til fattige gjennom lokale kristne som kanskje også gjør noe så vederstyggelig som å evangelisere. Men Norge er også landet som støtter koranskoler i Pakistan og Afghanistan med millionbeløp, uten særlig kontroll med hva de underviser på disse skolene. Og det i Pakistan – et land som i utgangspunktet praktiserer en massiv undertrykkelse av ikke-muslimer, har en gjennomkorrupt politisk kultur og er regnet som en av verdens minst stabile stater.

I tillegg er Norge landet som støtter politiske dissidenter verden over – fordi politisk frihet og det å få uttrykke sin mening er så avgjørende viktig. På samme tid forventer vi at hjemsendte kristne flyktninger skal holde kjeft om sin tro for å unngå forfølgelse. Og Norge synes det er greit å støtte Vietnams regime med 80 millioner i året, på tross av myndighetens hardhendte behandling av landets troende.

Norge er også landet som gir en ekstremist som Mullah Krekar opphold, fordi han kan risikere å bli dømt til døden av sine egne – på tross av at han har gjort forbrytelser mot sitt eget folk. Kristne iranske flyktninger, som risikerer lynsjing eller dødsstraff hjemme, sender vi tilbake.

Norge er – i sannhet – annerledeslandet!

Den «umulige» tilgivelsen



Idag ønsker jeg å slå et slag for de som tilgir. Folk som velger å ikke bli bitre, men tilgir det tilsynelatende utilgivelige. Folk som Nelson Mandela, som – etter å ha sittet en mannsalder i fengsel – leder sitt land gjennom en forsoningsprosess. Eller Corrie Ten Boom, den nederlandske kvinnen som i tysk fangeleir mistet hele sin familie, og som reiste rundt etter krigen med et budskap om forsoning. Eller som James Bain (bildet), som nylig ble sluppet fri etter å ha sittet i fengsel siden 1974, uskyldig dømt for barnevoldtekt.

Og der hvor de fleste av oss synes at Bain ikke bare har rett til å være bitter, men være bitter, så velger James Bain å tilgi. «No, I’m not angry – because I’ve got God.» sa Bain til Associated Press.

For hva er det som gir mennesker kraft til ikke å bli bitre når man utsettes for det utilgivelige? Svært ofte er svaret en tro på Gud. Det å selv ha blitt tilgitt av en nådig Gud.  Det å ha lyttet til en mann som sa at man skulle elske sine fiender. Det å erfare at selv i smerten kan Gud være levende til stede. Det å ha et større perspektiv på livet enn meg og mitt. Nelson Mandela forteller i sin selvbiografi at det var hans kristne tro som ga ham kraft til å utholde uretten i fengelset. Det var det faktum at hun selv var tilgitt av Gud som ga Corrie Ten Boom kraft til å tilgi en av sine tyske fangevoktere.

”Hvor mange ganger skal jeg tilgi min bror”, spurte Peter Jesus om – og foreslår selv raust ”så mye som sju ganger?”.  «Ikke sju ganger,» svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju!” Og så forteller Jesus historien om kongen som etterga en kjempegjeld som en av tjenerne hans hadde – og som da forventet at han var like raus til å ettergi gjeld hos andre. (Matteus 18, 22-35).

Rundt oss finnes et hav av hat og bitterhet. Mennesker som har levd i et voldsekteskap. Som har blitt bedratt av en ektefelle. Mobbet av jevnaldrende. Snytt av forretningspartnere. Mennesker som mener de har rett til å føle hat og bitterhet. Og som ikke forstår at bitterhet ikke gjør annet enn å ødelegge seg selv. Og som ikke har tatt til seg Jesu budskap om tilgivelse som den eneste veien. For Tilgivelse er ikke bare for Guds skyld eller for andres skyld. Det er for din egen.

Som løslatt mann på 54 gleder James Bain seg nå til å bruke tid sammen med familien sin. «That’s the most important thing in my life right now – besides God”, sier han.  Det må være lov å ønske ham lykke til – og Guds velsignelse attpå.

– –

Diverse kilder som sier mer om kraften i tilgivelsen:

Hvorfor «kristenmanns blogg»?


Trollet kan virke stort og skremmende, men har dårlig gangsyn....

Så er også jeg i gang med å blogge……..og hvorfor i all verden dét? Og hvorfor en teit tittel som ”kristenmanns blogg”?

Som kristenleder og forkynner forundres jeg stadig over at alt som har å gjøre med kristen tenkning har fått så trange kår i vårt samfunn. Og som trollet ble provosert og sint ved lukten av kristenmanns blod, blir dagens troll lett provoserte og usaklige med en gang kristen tro bringes på banen. Velbegrunnede og gode avisinnlegg møtes ikke med gode argumenter, men med latterliggjøring. Historien omskrives og det kristne budskapets betydning for alt som er bra i vårt samfunn neglisjeres eller ties ihjel. Lettvinte argumenter og løgn blir ikke tilbakevist. Ubibelske påstander får passere uimotsagt, bare de passer med tidsånden. Å nevne Gud regnes som upassende, men å la være å nevne ham er nøytralt…..

”Kristenmanns blogg” er mitt forsøk på å gjøre som Askeladden. Provosere ved å være til stede. Dra nytte av trollets dårlige syn og begrensede horisont. Slåss med blanke våpen – sannhet er ett av dem. Narre trollet ut i dagslys, vel vitende om at troll ikke tåler lys.

Og, selvsagt, prinsessen må jo settes fri! Og alle andre som trollet måtte ha fanget! Alle som ikke tør å tenke eller uttrykke seg fritt fordi trollet virker så stort og skremmende. For troll skremmer, og forsøker å få alle til å tenke likt og rope i kor når vi lukter kristenmanns blod……

Så jeg blogger for alle som ønsker å se ting i et nytt og forfriskende lys. Det kan være kristne som trenger å få nytt mot eller gode argumenter, og som er lei av å bli herset med av trollet. Det kan være ærlige, ikke-troende mennesker som er lei de ferdige svarene og som trenger å fores seg med et alternativ til den sekulariserte suppa de blir servert til daglig. Det kan være journalister som finner interessante opplysninger de kan ta med seg videre – om de tør. Og for den saks skyld, en og annen politiker som måtte finne interessante og nye vinklinger på kjente problemstillinger.

Så jeg kommer til å blogge om alt mulig. Om familie, samliv, skaperverk, historie, Gud, Jesus, bibelen, synd, nyheter, samfunn, økonomi, kriminalitet, lederskap – her i tilfeldig valgt rekkefølge – hva som helst, bare er det mulig å gi en frisk vinkling med beina godt plantet i kristen tenkning.

Jeg ønsker deg en riktig god lesning!

Ole Petter

%d bloggers like this: