Helter jeg vil ligne


– –

Media gir oss så mange slags helter. Mest er jeg forundret over sportsheltene. Mennesker som forsaker alt for eget ego og for at eget navn skal lyse øverst på resultatlista, mennesker som gis tung sendetid på TV for å fortelle om et vondt kne eller om sviktende dagsform.

Eller andre TV-fjes. Mennesker som blir rikssynsere etter å ha prestert en setning som ”my boobs are OK”. Mennesker som får sitte i TV-studio og uttale seg om livet fordi de passer inn i kulturradikale journalisters virkelighetsforståelse.

Men de ekte heltene, de jeg faktisk ønsker å strekke meg etter og som jeg synes det er verd å lytte til, er sjelden å se på TV-skjermen. De får sjelden spalteplass i Se og Hør. Disse heltene får sjelden heller den plassen de skulle ha i historiebøkene. Ikke minst gjelder dette den innsats norske misjonærer har gjort – og gjør – verden over.

Da to gamle damer kom i fokus…..

Jeg vet ikke om noen husker hva som skjedde i norsk mediehverdag under borgerkrigen i Kongo for litt over ti år siden. To norske damer, misjonærer for baptistene i Kongo, måtte flykte fra opprørere.  En av dem, Liv Kyllingstad Godin, måtte sitte bakpå en motorsykkel i dager i strekk, før de til slutt måtte gå 60 kilometer til fots for å komme over grensa til den sentralafrikanske republikk. De måtte tenne bål når de slo leir for å holde løver og leoparder på avstand. Og slikt skaper jo overskrifter.

Men det som forbløffet mediene mest, var ikke den dramatiske flukten, eller det faktum at disse damene slettes ikke ville hjem, men være der for å hjelpe. Det som virkelig genererte de store overskriftene, var at disse damene var 78 og 79 år gamle. Begge hadde vært i Kongo det meste av tiden siden slutten av 40-tallet og investert all sin tid på å hjelpe kongolesere. Og mediene var plutselig blitt oppmerksom på noe som ikke passet inn i deres virkelighetsforståelse.  Og de spurte seg; hva i all verden er det som driver to gamle damer, som burde ha sittet på konditori her hjemme, spist napoleonskake og klage på ting som ikke var som i gamle dager, til å bruke all sin tid og sine krefter på å hjelpe fattige mennesker i Kongo? Hva er det som får dem til å reise tilbake til et farlig og borgekrigsherjet land?

Man kunne kanskje spørre; hva skal egentlig til for å åpne øynene på norske journalister?

Norske misjonærers innsats forties!

Norge har sendt misjonærer til andre deler av verden i mer enn 150 år – siden 1842, for å være nøyaktig. Mennesker som har gitt sine liv for å gjøre verden til et bedre sted i et helt annet omfang enn vi vanligvis forstår. En innsats som blir en parentes i vår virkelighetsforståelse og vår historie. Marginalisert eller uglesett fordi de er misjonærer, ikke journalister eller bistandsarbeidere eller politiske agitatorer for en bedre verden.  For misjonærer blir av kulturradikale mennesker assosiert med noe enspora, fordømmende og  kulturimperialistisk – ikke som radikale mennesker og pionerer som gir håp og framgang der hvor håpløshet og fattigdom rår.

Om du ønsker et eksempel på en sekularistisk journalist som valgte å se på kristen misjon med nye øyne, så anbefaler jeg Matthew Parris’ artikkel i The Times:  «As an atheist, I truly believe Africa needs God«, med undertittelen: «Missionaries, not aid money, are the solution to Africa’s biggest problem – the crushing passivity of the people’s mindset«. Ateisten Parris forteller her på en brilliant måte hvordan og hvorfor han måtte gi opp sine fordommer mot kristen misjon i Afrika.

Norges største bidrag til en bedre verden gjennom tidene er – kristen misjon!

For vi tror Norges bidrag til å gjøre verden til et bedre sted har å gjøre med statlig bistand og fredsmegling. Men sannheten er at den eneste innsatsen Norge har gjort som virkelig har satt dype og varige spor etter seg – kanskje med unntak av Nansenhjelpen – er norsk misjon. Dette inkluderer kjemper som Lars Skrefsrud, som hadde så store tall på omvendte santaler i India at giverne hjemme i Norge ble skeptiske, og som ga Santalene både et skriftspråk og en verdighet. Det inkluderer navn som Marie Monsen, som var sentral i store vekkelser over Kina i 1927-1932 og som aktivt jobbet for kvinners rettigheter i Kina. Men det inkluderer også utallige ukjente mennesker som har stått i vekkelser, bygd skoler – blant annet de første jenteskolene mange steder i verden, grunnlagt sykehus, gitt folkeslag over hele verden et skriftspråk og en identitet, og jobbet for omveltning og bedring for menneskers kår over hele verden. Mange av disse har historier som stiller Pål Refsdals opplevelser i Afghanistan totalt i skyggen.

La oss ta misjonæren Olav Hodne. En mann som tre ganger har blitt nominert til Nobels fredpris av Mor Teresa, og som har gjort en formidabel innsats for verdens fattige.  Men da han nylig døde, ble hovedpoenget for NRK og Dagbladet å fortelle at han var bestefar til Joshua French……

Klar for en ny fase i livet

Vel, Liv Kyllingstad Godin er nå blitt 91. Inntil nylig ledet hun større bruprosjekter midt inni Kongos jungel, men måtte igjen flykte for opprørere sist vår – denne gangen med fly, idet familien mente at hun var for gammel til motorsykkel.  Men napoleonskake og venting på døden var ikke tingen, så ifølge VG og Vårt Land reiser hun nå ned og for å bygge skole for kvinnelige sykepleierstudenter – finansiert av gaver, lån og egen pensjon.

Det er bare å ta av seg hatten – hvis den ikke er trukket så langt ned over øynene at den har satt seg fast.

By the way – hvor var media den tiden denne dama var hjemme? Fikk hun fortelle om forholdene i Kongo i Urix? Ble hun intervjuet om sitt liv i Tabloid? Lagde TV2 en dramadokumentar om hennes liv? Nei. Jeg tror faktisk de var opptatt med sport. Sleivkjeftede trenere. Kjendisnytt. Politikerskandaler. Eller andre ting.

˜˜˜

Så neste gang Lene Alexandra kommer på TV for å fortelle om hva som gir henne tyngde i livet, eller Thor Hushovd forteller om utviklingen i den siste forkjølelsen sin, eller Mari Bjørgen om formkurve og motivasjon, så kommer jeg til å skrike høyt. Lukke øynene. Og for mitt indre se for meg Liv Kyllingstad Godin. Eller Olav Hodne. Eller Lars Skrefsrud.

Eller noen av de andre heltene jeg trenger som forbilder.

Ha en god helg!

Reklamer

Lotteritilsynet – en studie i sekulært trangsyn



Lotteritilsynet har nå med endelig virkning nedlagt forbud mot at Kristiansand Frikirke får arrangere misjonslotteri, ifølge
Vårt Land. For lotteri skal ifølge Lotteriloven ha et ”samfunnsmessig eller humanitært formål”. Og misjon er etter fast praksis verken samfunnsnyttig eller humanitært. Det er så man ikke vet om man skal le eller gråte.

For hva er egentlig «samfunnsnyttig»? Man skulle tro samfunnsnyttig var definert som noe som var nyttig for samfunnet. Og det er misjon tydeligvis ikke.  «Humanitært» skulle man tro var noe som hjalp enkeltmennesker, og misjon passer visst ikke inn der heller.

Så skoler, helsestasjoner og sykehus drevet av misjonen er altså verken samfunnsnyttig eller humanitært, fordi det drives av troende mennesker som også formidler evangeliet samtidig som man forbinder sår eller underviser. Heller ikke misjonærenes arbeid for å gi stadig flere mennesker et skriftspråk er visst samfunnsnyttig, ei heller misjonærenes arbeid med rehabilitering av mennesker som har falt utenfor, eller vei- og brobygging, for den saks skyld. Forstå det den som kan. Det er ikke bare sneversynt, det er historieløst!

Formidling av evangeliet gjør det faktisk ikke innsatsen mindre samfunnsnyttig. Sanheten er tvert om! For det å formidle det kristne håpet samtidig med humanitær innsats gjør den humanitære innsatsen mer effektiv. Det er politisk ukorrekt å si noe sånt, men du verden så sant! Det gjelder innomlands – i møte med innsatte eller rusmisbrukere – og det gjelder for misjon.

For noen år siden traff jeg en indisk pinsepastor. Han ledet en menighet som drev barnehjem for tsunami-ofre, og som også huset enker som var blitt utstøtt og kastet på gaten av sine slektninger. Jeg spurte denne pastoren om hva han ville gjort dersom han fikk et fast beløp av oss som kunne brukes til å hjelpe fattigste. Han tenkte seg om, og svaret han ga meg var mer enn overraskende.

”Vet du hva?» sa han. «Om jeg skulle gjøre det som var mest effektivt overfor de fattigste, så ville jeg trene flere evangelister og sende dem til nabolandsbyene våre. For om en far i en fattig familie blir kristen, så ser vi at han slutter å drikke. Han slutter å slå kone og barn. Han begynner å ta ansvar for sitt eget liv og for familien – og hele dette fattige hjemmet blir forvandlet…..”. For en norsk pastor, selv dypt hjernevasket av en sekulær tankegang som skiller skarpt mellom evangelisering og humanitær bistand, var dette en nesestyver som ga meg mye å tenke på…..

Nylig leste jeg en kommentarartikkel i The Times, skrevet av en Matthew Parris, journalist, TV-mann, tidligere britisk parlamentsmedlem og selverklært ateist. Og Parris, som selv har vokst opp i Afrika, skriver fra en nylig avsluttet reise til Malawi hvor han skulle besøke et utviklingsprosjekt som The Times støtter.

Overskriften på hans reiseinntrykk sier egentlig ganske mye, for det står det; ”As an atheist, I truly believe Africa needs God”, og med ingressen « Missionaries, not aid money, are the solution to Africa’s biggest problem – the crushing passivity of the people’s mindset«. Og Parris skriver (min oversettelse):

”(Reisen)…inspirerte meg og fornyet min tro på utviklingsprosjekter. Men å reise i Malawi fornyet en annen visshet i meg også – en visshet som jeg har forsøkt å fornekte hele mitt liv….For, som erklært ateist er jeg blitt overbevist av den enorme forskjellen som kristen evangelisering gjør i Afrika – i skarp kontrast til det som gjøres av sekulære organisasjoner, regjeringsstøttede prosjekter og internasjonale hjelpetiltak. For disse alene vil ikke kunne nå målet. Utdannelse og trening alene er ikke nok for å nå målet. I Afrika ser jeg kristen tro forvandle menneskers hjerter. Den bringer med seg en åndelig forvandling…..Jeg har unngått denne sannheten ved å hylle den praktiske innsatsen misjonen gjør i Afrika. Jeg syntes det var dumt at frelse var en del av pakken, men likevel så jeg at kristne, svarte og hvite, som arbeider i Afrika, de helbreder de syke, de lærer menneskene å lese og skrive – og bare den mest hardbarkede sekularist vil kunne se på et misjonssykehus eller en misjonsskole og si at verden ville være bedre uten den. Jeg gikk med på at om tro var nødvendig for å motivere misjonærene for innsats, så fikk det så være, men at det som betydde noe, var hjelpen, ikke troen……Men dette stemmer ikke med sakens fakta. Tro gjør mer enn å motivere misjonærer – troen bringes også videre til flokken. Det er det jeg ser som betyr så enormt, og som jeg ikke kan unngå å legge merke til……

Les gjerne hele artikkelen – den er vel verdt det. Og for egen del vil jeg tilføye – så inderlig befriende å se en ateist observere og gjengi det han ser, ikke det som er politisk gangbart!

Riktig god helg!

%d bloggere like this: