Israelske eller saudiarabiske poteter?


 I går havnet jeg i et aldri så lite etisk dilemma. Jeg skulle kjøpe poteter på Rema, og valget sto mellom israelske og saudiarabiske nypoteter. Ikke var det mulig å kamuflere valget mitt bak forskjell i pris heller, idet begge slagene kostet 17.35 pr. kilo.

Skulle jeg kanskje kjøpe en pose israelske poteter?  Israel, en av de få demokratiske stater i sin region, med stor grad av trykkefrihet, talefrihet og trosfrihet, men som altså har gått til aktiv og brutal blokade av et regime som har som uttalt mål å utslette staten Israel. Dette regimet bruker Iran som våpenleverandør og skyter stadig raketter over den israelske grense.

Eller skulle jeg kjøpe saudiarabiske poteter? Saudi-Arabia, som ifølge Amnesty har sikkerhetsstyrker som opererer som dødsskvadroner, som bruker lemlestelse, steining og halshugging som en del av sin straffepleie, som fyller sine fengsler med politiske fanger og som dessuten har dødsstraff for saudiere som ønsker å bli kristne. Et land hvor kvinner ikke får kjøre bil, et land som ikke tar imot politiske flyktninger og  har et stort antall fremmedarbeidere som er bortimot rettsløse.

Skulle jeg høre på Kristin Halvorsen og Bård Vegar Solhjell – begge øvrighetspersoner jeg burde lytte til – burde jeg sannsynligvis kjøpe posen med de saudiarabiske potetene. Min egen samvittighet tenderte til å mene det motsatte. Og som nordmenn flest synes jeg det er ubehagelig å fronte noe som er politisk ukorrekt.

Dermed var jeg midt oppi det gamle dilemmaet – øvrighet eller samvittighet?

For meg ble det imidlertid ganske klart. Det ble pizza.

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

Minaretforbud og burka-nekt – i et litt større perpektiv


– – –

Den norske imamen Basim Ghozlan, som i Norge er mest kjent for at han har forsvart selvmordsbombing og protestert mot Holocaust-markeringer, mener et forbud mot minareter sender feil signal til muslimske land om at de ikke lenger skal tillate bygging av kirker.

Ghozlan utfordres herved til å legge fram liste over muslimske land som faktisk fritt tillater bygging av kristne kirker. Det burde være en enkel oppgave, for denne listen er ikke lang. Og sett i forhold til den diskriminering og forfølgelse kristne i muslimske land utsettes for, er faktisk et minaretforbud – eller hijab-forbud – for ingenting å regne.

Ikke misforstå. Kristenmanns Blogg har lite til overs for minaretforbud. Vi synes at å brenne koranen er respektløst. Vi forstår at burka er problematisk, men ser ikke de store problemene med hijab.

Men ting må settes i perpsektiv. Og særlig når muslimske ledere roper opp religionsforfølgelse. For burkanekt og minaretforbud blirfaktisk litt puslete sammenlignet med den brutalitet som annerledes troende i muslimske land blir usatt for – hver dag! Denne brutale virkeligheten er det få nordmenn som kjenner, ikke minst fordi mediene driver en form for selvsensur i frykt for å skape fronter mot muslimene (se forøvrig fagbladet Journalistens åpenhjertige  innrømmelse av dette). For ifølge Åpne Dører s.k. forfølgelsesliste er sju av de ti verste land når det gjelder forfølgelse av kristne muslimske land. Ikke bare forfølges de av myndighetene, men de er i tillegg også utsatt for overgrep fra nær familie, fra landsbymobben eller fra islamittisk milits.

La oss derfor – for sammenligningens skyld – lage en oversikt som viser noen sentrale, muslimske land og deres forhold til trosfriheten:

Egypt. Voldshandlinger mot annerledes troende blir ofte ikke etterforsket. Kirker nektes bygget under en rekke forskjellige påskudd. Landets koptiske kristne er anerkjent, men nektes å misjonere overfor muslimer. Kristne, jøder og bahai-troende diskrimineres, trakasseres og overvåkes av den statlige sikkerhetstjenesten. Mange offisielle stillinger er forbeholdt muslimer. Muslimer som konverterer (bytter tro) blir nektet legitimasjonspapirer som viser at de ikke er muslimer, og mange blir utsatt for trusler og vold. På tross av dette blir forfulgte kristne fra Egypt ofte nektet beskyttelse i Europa (les bl.a. Seti Zaki Shenoudas historie i forbindelse med at han nylig ble nektet asyl i Sverige), og koptiske kirker i Sverige utsettes for trusler.

Pakistan. Landets blasfemilover gjør at kristne og andre minoriteter blir anklaget og fengslet for blasfemi – i stor stil. Nylig ble en kvinne dømt til døden for blasfemi – dømt for å si retorisk at «Jesus gikk i døden for dine synder- men hva har Muhammed gjort for deg?»  Angrep mot religiøse minoriteter blir ofte ikke etterforsket. Misjonering overfor muslimer er forbudt. Jenter med kristen bakgrunn kidnappes og tvangskoverteres. Landets sharia-lover, som gjør vitnesbyrd fra annerledes troende mindre verdt enn muslimers, gjør at for eksempel voldtekter mot kristne kvinner sjelden fører fram i rettsapparatet.

Saudi-Arabia. Landets innbyggere skal være sunni-muslimer. Konvertering straffes med dødsstraff. Utenlandske statsborgere får lov å praktisere andre religioner, men kun i det private rom. Kirkebygg er totalforbudt – samtidig som Saudi-Arabia paradoksalt nok får sponse bygging av moskeer i andre deler av verden (og har blant annet forsøkt seg på lille Norge).

Indonesia. Trosfrihet er garantert etter grunnloven. Kristne er likevel utsatt for trusler, fengslinger, drap samt stenging og bombing av kirker. Flere kristne sitter fengslet for å ha ”krenket islam”, dvs. å ha evangelisert åpenlyst. På begynnelsen av 2000-tallet ble flere tusen kristne drept. En gruppe kristne som nylig måtte flykte fra sine hjem like utenfor Jakarta, har henvendt seg til Indonesias president for å få en garanti for at de skal kunne utøve sin kristne tro fritt. Og til en slik hverdag velger altså svenske myndigheter å sende en indonesisk kristen familie, som har opplevd å få et av sine barn kidnappet av muslimske ekstremister.

Marokko. Misjonering og utdeling av religiøse skrifter som ikke er muslimske er forbudt. Konvertitter kan bli arrestert eller nektet pass. Forbrytelser mot kristne blir ofte ikke etterforsket. Konvertitter risikerer – som i svært mange muslimske land – å bli utstøtt av sine familier. Markokko fortsetter å utvise kristne hjelpearbeidere fordi de mistenkes for å ha drevet misjon (som også burde være tillatt).

Nigeria. Nigeria har et skjørt demokrati bestående av en overveiende kristen befolkning i sør og muslimsk i nord. I nord er det blitt innført sharia-lover i mange delstater som blir brukt mot de kristne. Der er det begrensninger i å bygge kirker, kristne hjem blir angrepet og kirker brent. kristne blir truet, slått, voldtatt og drept, og mange har flyktet fra nord. Det finnes også muslimske ekstremistgrupper som ønsker å islamisere hele Nigeria og innføre sharia-lover i hele landet. (Kilde: Åpne dører ).

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10020672

Iran. Kristne arresteres og tortureres. Konvertering er forbudt og dødsstraff idømmes nå for menn som konverterer. Kvinner som konverterer kan få livsvarig fengsel. Enkelte historiske kirkesamfunn får være i fred, forutsatt at de ikke driver evangelisering og ikke forkynner på farsi (persisk).

Irak. Iraks kristne flykter fra et regime som er ute av stand til å beskytte dem mot radikale islamske grupper. Siden den amerikanske invasjonen i Irak har halvparten – 500.000 – av landets kristne flyktet fra landet. Landets islamittiske milits har trappet opp angrepene på de kristne. 70-80 kristne er blitt drept i løpet av de siste par månedene av 2010. Situasjonen er blitt så ille at ledere for det jødiske Simon Wiesenthal-senteret sammenligner situasjonen med forfølgelsen av jøder i Irak på -30 og -40-tallet.

Jemen. Trosfrihet for historiske kirker, men konvertering er forbudt. Konvertitter risikerer fengselsstraff og tortur. Oppføring av kirkebygg (!) er underlagt strenge restriksjoner.

Til slutt – Libya – selve landet hvor lederen Muhammar Gadaffi oppfordrer til «hellig krig mot Sveits med alle midler» (VG) – hvordan står det til med trosfriheten der? Vel – trosfrihet og forsamlingsfrihet er begrenset, myndighetene har en lang historie med konfiskering av kirkebygg og bestemmer hvor mange kirkebygg de kristne skal få ha i hver enkelt by. Evangelisering av muslimer er forbudt; ghanseren Daniel Baidoo ble for eksempel i 2001 dømt til 25 års fengsel for å ha delt evangeliet med muslimer….

Islamsk Råd i Norge har i en fellesuttalelse med Mellomkirkelig Råd vedtatt at at ”alle fritt skal kunne velge sin tro”. Vi håper og tror at Islamsk Råd faktisk mener dette. Da bør de også kunne vise engasjement når det gjelder den massive forfølgelsen av annerledes troende i muslimske land. Det gir større troverdighet enn å klage over minimale innskrenkninger i trosfriheten for muslimer i Sveits!

Kilder:

Seti Zaki Shenouda

%d bloggers like this: