Israelske eller saudiarabiske poteter?


 I går havnet jeg i et aldri så lite etisk dilemma. Jeg skulle kjøpe poteter på Rema, og valget sto mellom israelske og saudiarabiske nypoteter. Ikke var det mulig å kamuflere valget mitt bak forskjell i pris heller, idet begge slagene kostet 17.35 pr. kilo.

Skulle jeg kanskje kjøpe en pose israelske poteter?  Israel, en av de få demokratiske stater i sin region, med stor grad av trykkefrihet, talefrihet og trosfrihet, men som altså har gått til aktiv og brutal blokade av et regime som har som uttalt mål å utslette staten Israel. Dette regimet bruker Iran som våpenleverandør og skyter stadig raketter over den israelske grense.

Eller skulle jeg kjøpe saudiarabiske poteter? Saudi-Arabia, som ifølge Amnesty har sikkerhetsstyrker som opererer som dødsskvadroner, som bruker lemlestelse, steining og halshugging som en del av sin straffepleie, som fyller sine fengsler med politiske fanger og som dessuten har dødsstraff for saudiere som ønsker å bli kristne. Et land hvor kvinner ikke får kjøre bil, et land som ikke tar imot politiske flyktninger og  har et stort antall fremmedarbeidere som er bortimot rettsløse.

Skulle jeg høre på Kristin Halvorsen og Bård Vegar Solhjell – begge øvrighetspersoner jeg burde lytte til – burde jeg sannsynligvis kjøpe posen med de saudiarabiske potetene. Min egen samvittighet tenderte til å mene det motsatte. Og som nordmenn flest synes jeg det er ubehagelig å fronte noe som er politisk ukorrekt.

Dermed var jeg midt oppi det gamle dilemmaet – øvrighet eller samvittighet?

For meg ble det imidlertid ganske klart. Det ble pizza.

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

Minaretforbud og burka-nekt – i et litt større perpektiv


– – –

Den norske imamen Basim Ghozlan, som i Norge er mest kjent for at han har forsvart selvmordsbombing og protestert mot Holocaust-markeringer, mener et forbud mot minareter sender feil signal til muslimske land om at de ikke lenger skal tillate bygging av kirker.

Ghozlan utfordres herved til å legge fram liste over muslimske land som faktisk fritt tillater bygging av kristne kirker. Det burde være en enkel oppgave, for denne listen er ikke lang. Og sett i forhold til den diskriminering og forfølgelse kristne i muslimske land utsettes for, er faktisk et minaretforbud – eller hijab-forbud – for ingenting å regne.

Ikke misforstå. Kristenmanns Blogg har lite til overs for minaretforbud. Vi synes at å brenne koranen er respektløst. Vi forstår at burka er problematisk, men ser ikke de store problemene med hijab.

Men ting må settes i perpsektiv. Og særlig når muslimske ledere roper opp religionsforfølgelse. For burkanekt og minaretforbud blirfaktisk litt puslete sammenlignet med den brutalitet som annerledes troende i muslimske land blir usatt for – hver dag! Denne brutale virkeligheten er det få nordmenn som kjenner, ikke minst fordi mediene driver en form for selvsensur i frykt for å skape fronter mot muslimene (se forøvrig fagbladet Journalistens åpenhjertige  innrømmelse av dette). For ifølge Åpne Dører s.k. forfølgelsesliste er sju av de ti verste land når det gjelder forfølgelse av kristne muslimske land. Ikke bare forfølges de av myndighetene, men de er i tillegg også utsatt for overgrep fra nær familie, fra landsbymobben eller fra islamittisk milits.

La oss derfor – for sammenligningens skyld – lage en oversikt som viser noen sentrale, muslimske land og deres forhold til trosfriheten:

Egypt. Voldshandlinger mot annerledes troende blir ofte ikke etterforsket. Kirker nektes bygget under en rekke forskjellige påskudd. Landets koptiske kristne er anerkjent, men nektes å misjonere overfor muslimer. Kristne, jøder og bahai-troende diskrimineres, trakasseres og overvåkes av den statlige sikkerhetstjenesten. Mange offisielle stillinger er forbeholdt muslimer. Muslimer som konverterer (bytter tro) blir nektet legitimasjonspapirer som viser at de ikke er muslimer, og mange blir utsatt for trusler og vold. På tross av dette blir forfulgte kristne fra Egypt ofte nektet beskyttelse i Europa (les bl.a. Seti Zaki Shenoudas historie i forbindelse med at han nylig ble nektet asyl i Sverige), og koptiske kirker i Sverige utsettes for trusler.

Pakistan. Landets blasfemilover gjør at kristne og andre minoriteter blir anklaget og fengslet for blasfemi – i stor stil. Nylig ble en kvinne dømt til døden for blasfemi – dømt for å si retorisk at «Jesus gikk i døden for dine synder- men hva har Muhammed gjort for deg?»  Angrep mot religiøse minoriteter blir ofte ikke etterforsket. Misjonering overfor muslimer er forbudt. Jenter med kristen bakgrunn kidnappes og tvangskoverteres. Landets sharia-lover, som gjør vitnesbyrd fra annerledes troende mindre verdt enn muslimers, gjør at for eksempel voldtekter mot kristne kvinner sjelden fører fram i rettsapparatet.

Saudi-Arabia. Landets innbyggere skal være sunni-muslimer. Konvertering straffes med dødsstraff. Utenlandske statsborgere får lov å praktisere andre religioner, men kun i det private rom. Kirkebygg er totalforbudt – samtidig som Saudi-Arabia paradoksalt nok får sponse bygging av moskeer i andre deler av verden (og har blant annet forsøkt seg på lille Norge).

Indonesia. Trosfrihet er garantert etter grunnloven. Kristne er likevel utsatt for trusler, fengslinger, drap samt stenging og bombing av kirker. Flere kristne sitter fengslet for å ha ”krenket islam”, dvs. å ha evangelisert åpenlyst. På begynnelsen av 2000-tallet ble flere tusen kristne drept. En gruppe kristne som nylig måtte flykte fra sine hjem like utenfor Jakarta, har henvendt seg til Indonesias president for å få en garanti for at de skal kunne utøve sin kristne tro fritt. Og til en slik hverdag velger altså svenske myndigheter å sende en indonesisk kristen familie, som har opplevd å få et av sine barn kidnappet av muslimske ekstremister.

Marokko. Misjonering og utdeling av religiøse skrifter som ikke er muslimske er forbudt. Konvertitter kan bli arrestert eller nektet pass. Forbrytelser mot kristne blir ofte ikke etterforsket. Konvertitter risikerer – som i svært mange muslimske land – å bli utstøtt av sine familier. Markokko fortsetter å utvise kristne hjelpearbeidere fordi de mistenkes for å ha drevet misjon (som også burde være tillatt).

Nigeria. Nigeria har et skjørt demokrati bestående av en overveiende kristen befolkning i sør og muslimsk i nord. I nord er det blitt innført sharia-lover i mange delstater som blir brukt mot de kristne. Der er det begrensninger i å bygge kirker, kristne hjem blir angrepet og kirker brent. kristne blir truet, slått, voldtatt og drept, og mange har flyktet fra nord. Det finnes også muslimske ekstremistgrupper som ønsker å islamisere hele Nigeria og innføre sharia-lover i hele landet. (Kilde: Åpne dører ).

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10020672

Iran. Kristne arresteres og tortureres. Konvertering er forbudt og dødsstraff idømmes nå for menn som konverterer. Kvinner som konverterer kan få livsvarig fengsel. Enkelte historiske kirkesamfunn får være i fred, forutsatt at de ikke driver evangelisering og ikke forkynner på farsi (persisk).

Irak. Iraks kristne flykter fra et regime som er ute av stand til å beskytte dem mot radikale islamske grupper. Siden den amerikanske invasjonen i Irak har halvparten – 500.000 – av landets kristne flyktet fra landet. Landets islamittiske milits har trappet opp angrepene på de kristne. 70-80 kristne er blitt drept i løpet av de siste par månedene av 2010. Situasjonen er blitt så ille at ledere for det jødiske Simon Wiesenthal-senteret sammenligner situasjonen med forfølgelsen av jøder i Irak på -30 og -40-tallet.

Jemen. Trosfrihet for historiske kirker, men konvertering er forbudt. Konvertitter risikerer fengselsstraff og tortur. Oppføring av kirkebygg (!) er underlagt strenge restriksjoner.

Til slutt – Libya – selve landet hvor lederen Muhammar Gadaffi oppfordrer til «hellig krig mot Sveits med alle midler» (VG) – hvordan står det til med trosfriheten der? Vel – trosfrihet og forsamlingsfrihet er begrenset, myndighetene har en lang historie med konfiskering av kirkebygg og bestemmer hvor mange kirkebygg de kristne skal få ha i hver enkelt by. Evangelisering av muslimer er forbudt; ghanseren Daniel Baidoo ble for eksempel i 2001 dømt til 25 års fengsel for å ha delt evangeliet med muslimer….

Islamsk Råd i Norge har i en fellesuttalelse med Mellomkirkelig Råd vedtatt at at ”alle fritt skal kunne velge sin tro”. Vi håper og tror at Islamsk Råd faktisk mener dette. Da bør de også kunne vise engasjement når det gjelder den massive forfølgelsen av annerledes troende i muslimske land. Det gir større troverdighet enn å klage over minimale innskrenkninger i trosfriheten for muslimer i Sveits!

Kilder:

Seti Zaki Shenouda

Du skjønner, kristne er faktisk ganske fredelige mennesker….


– – – –

Til stadighet leser vi om at kristne mennesker blir diskriminert, trakassert, fengslet og massakrert. Ofte uten de store overskriftene eller reaksjonene. Tallene er usikre, men man opererer med et anslag på ca. 160.000 kristne som hvert år må bøte med livet på grunn av sin tro. Et-hundre-og-seksti-tusen! Det er ganske mange mennesker, uten at avisoverskriftene helt klarer å henge med.

Og ofte framstiller media udet som om det er ”sammenstøt mellom ulike religiøse grupper”. Definert, klassifisert, stemplet som uinteressant og ferdig med det. Vi vet jo at disse ”relliøse” krangler, eller hva? Og hva de krangler om er ikke godt å vite alltid….

Det media ikke ser, er at det i at overveiende grad er kristne som blir forfulgt. Ja, kristne er faktisk den mest forfulgte trosgruppe i verden. Og de tar som regel ikke igjen. Selvsagt – unntak finnes – hvem klarer i lengden å se på at venner og familie blir drept uten å kjenne trang til hevn – men svært ofte er det de kristne det går utover.

Kristne, som av mange blir betraktet som intolerante, undertrykkende og maktsyke, er faktisk ganske fredelige mennesker som ofte finner seg i å bli diskriminert og forfulgt. Fordi de har en herre som sa at man skulle vende det andre kinn til (mat. 5, 39). Som sa at ”har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere (Joh 15,20). Som sa at ”salige (=lykkelige) er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld”. Kristen tro er faktisk ganske fredelig.

La meg gi et eksempel. Dagbladet  2/8 2009 hadde en artikkel med tittelen ”Kristne angrepet og brent levende i Pakistan”. En fryktelig hendelse hvor en gjeng muslimer – igjen – har beskyldt de kristne for å ha skjendet Koranen og reagert med å brenne seks mennesker til døde. Ingen steder ser vi kristne gå til angrep på mennesker fordi Bibelen skjendes. Og eplekjekke Otto Jespersen fikk ustraffet brenne en bibel på torget i Ålesund, men hadde aldri turt å brenne Koranen på Grønland Torg.

Så hvorfor later våre samfunnskommentatorer som om all religion er like fredelig? Hvorfor gjør ingen en kvalitativ analyse av hva ulike religioner lærer, og dernest ser på hva de praktiserer, og så trekke sine slutninger av dét? Er det for mye forlangt av oppegående mennesker? Er det kunnskapsløshet, eller er det rett og slett god, gammeldags feighet som preger dem? Eller er det korstogsspøkelset som aldri mister sin virkning? (I parentes bemerket – korstogene kommer jeg til å skrive mer om en annen gang, og de var ille nok – men løsningen er ihvertfall ikke så enkel som at korsfarerne fant oppskriften på sin militære aktivitet i Jesu lære).

Vel – la oss ta en liten ekstra titt på artikkelen – for å vise at de kristne ikke bare er fredelige andre steder i verden, men faktisk ganske fredelige her i Norge også. Nederst i dagblad-artikkelen ble det lenket til en del blogger. En av bloggene hadde tittelen ”Endelig har muslimene gjort noe nytte for seg” – og med ingressen ”de har begynt å brenne kristne levende”. Bloggen ble stående – ingen meldte den eller krevde den slettet, tydeligvis.  Og det interessante spørsmålet er – hvor lenge ville en sånn lenke blitt stående dersom en gruppe homofile hadde blitt overfalt og brent levende – og noen la ut en tilsvarende blogg med tilsvarende ytringer? Hvor lenge ville bloggen blitt stående? Ville media ropt opp og forlangt opprydding fordi Dagbladet ikke slettet den?  Ville den blitt politianmeldt? Eller ville man latt den være i fred?

Jeg bare spør. Og du vet kanskje svaret…

 

Norge – annerledeslandet


– –

Norge er landet der man helst ikke skal be for maten i barnehagene. Men Norge er også landet der man tillater muslimske sanger i barnehager, og hvor forståsegpåerne mener at dette ”synliggjør mangfoldet og dermed fremmer flerkulturell forståelse”. Og samtidig som kunnskapsministeren i Stoltenbergs forrige regjering var krystallklar på at ”å du, som metter” var en forkynnende sang som måtte forbys, så kan man i Norge oppleve at kommunale barnehager med muslimsk personale nekter barn å ha salami på matpakka.

Norge er landet hvor sterke krefter har fått med seg menneskerettsdomstolen i Strasbourg på at man helst ikke skal lære for mye om kristen tro i skolene. I Norge blir det også ramaskrik om det viser seg at Norad har gitt støtte til fattige gjennom lokale kristne som kanskje også gjør noe så vederstyggelig som å evangelisere. Men Norge er også landet som støtter koranskoler i Pakistan og Afghanistan med millionbeløp, uten særlig kontroll med hva de underviser på disse skolene. Og det i Pakistan – et land som i utgangspunktet praktiserer en massiv undertrykkelse av ikke-muslimer, har en gjennomkorrupt politisk kultur og er regnet som en av verdens minst stabile stater.

I tillegg er Norge landet som støtter politiske dissidenter verden over – fordi politisk frihet og det å få uttrykke sin mening er så avgjørende viktig. På samme tid forventer vi at hjemsendte kristne flyktninger skal holde kjeft om sin tro for å unngå forfølgelse. Og Norge synes det er greit å støtte Vietnams regime med 80 millioner i året, på tross av myndighetens hardhendte behandling av landets troende.

Norge er også landet som gir en ekstremist som Mullah Krekar opphold, fordi han kan risikere å bli dømt til døden av sine egne – på tross av at han har gjort forbrytelser mot sitt eget folk. Kristne iranske flyktninger, som risikerer lynsjing eller dødsstraff hjemme, sender vi tilbake.

Norge er – i sannhet – annerledeslandet!

Lotteritilsynet – en studie i sekulært trangsyn



Lotteritilsynet har nå med endelig virkning nedlagt forbud mot at Kristiansand Frikirke får arrangere misjonslotteri, ifølge
Vårt Land. For lotteri skal ifølge Lotteriloven ha et ”samfunnsmessig eller humanitært formål”. Og misjon er etter fast praksis verken samfunnsnyttig eller humanitært. Det er så man ikke vet om man skal le eller gråte.

For hva er egentlig «samfunnsnyttig»? Man skulle tro samfunnsnyttig var definert som noe som var nyttig for samfunnet. Og det er misjon tydeligvis ikke.  «Humanitært» skulle man tro var noe som hjalp enkeltmennesker, og misjon passer visst ikke inn der heller.

Så skoler, helsestasjoner og sykehus drevet av misjonen er altså verken samfunnsnyttig eller humanitært, fordi det drives av troende mennesker som også formidler evangeliet samtidig som man forbinder sår eller underviser. Heller ikke misjonærenes arbeid for å gi stadig flere mennesker et skriftspråk er visst samfunnsnyttig, ei heller misjonærenes arbeid med rehabilitering av mennesker som har falt utenfor, eller vei- og brobygging, for den saks skyld. Forstå det den som kan. Det er ikke bare sneversynt, det er historieløst!

Formidling av evangeliet gjør det faktisk ikke innsatsen mindre samfunnsnyttig. Sanheten er tvert om! For det å formidle det kristne håpet samtidig med humanitær innsats gjør den humanitære innsatsen mer effektiv. Det er politisk ukorrekt å si noe sånt, men du verden så sant! Det gjelder innomlands – i møte med innsatte eller rusmisbrukere – og det gjelder for misjon.

For noen år siden traff jeg en indisk pinsepastor. Han ledet en menighet som drev barnehjem for tsunami-ofre, og som også huset enker som var blitt utstøtt og kastet på gaten av sine slektninger. Jeg spurte denne pastoren om hva han ville gjort dersom han fikk et fast beløp av oss som kunne brukes til å hjelpe fattigste. Han tenkte seg om, og svaret han ga meg var mer enn overraskende.

”Vet du hva?» sa han. «Om jeg skulle gjøre det som var mest effektivt overfor de fattigste, så ville jeg trene flere evangelister og sende dem til nabolandsbyene våre. For om en far i en fattig familie blir kristen, så ser vi at han slutter å drikke. Han slutter å slå kone og barn. Han begynner å ta ansvar for sitt eget liv og for familien – og hele dette fattige hjemmet blir forvandlet…..”. For en norsk pastor, selv dypt hjernevasket av en sekulær tankegang som skiller skarpt mellom evangelisering og humanitær bistand, var dette en nesestyver som ga meg mye å tenke på…..

Nylig leste jeg en kommentarartikkel i The Times, skrevet av en Matthew Parris, journalist, TV-mann, tidligere britisk parlamentsmedlem og selverklært ateist. Og Parris, som selv har vokst opp i Afrika, skriver fra en nylig avsluttet reise til Malawi hvor han skulle besøke et utviklingsprosjekt som The Times støtter.

Overskriften på hans reiseinntrykk sier egentlig ganske mye, for det står det; ”As an atheist, I truly believe Africa needs God”, og med ingressen « Missionaries, not aid money, are the solution to Africa’s biggest problem – the crushing passivity of the people’s mindset«. Og Parris skriver (min oversettelse):

”(Reisen)…inspirerte meg og fornyet min tro på utviklingsprosjekter. Men å reise i Malawi fornyet en annen visshet i meg også – en visshet som jeg har forsøkt å fornekte hele mitt liv….For, som erklært ateist er jeg blitt overbevist av den enorme forskjellen som kristen evangelisering gjør i Afrika – i skarp kontrast til det som gjøres av sekulære organisasjoner, regjeringsstøttede prosjekter og internasjonale hjelpetiltak. For disse alene vil ikke kunne nå målet. Utdannelse og trening alene er ikke nok for å nå målet. I Afrika ser jeg kristen tro forvandle menneskers hjerter. Den bringer med seg en åndelig forvandling…..Jeg har unngått denne sannheten ved å hylle den praktiske innsatsen misjonen gjør i Afrika. Jeg syntes det var dumt at frelse var en del av pakken, men likevel så jeg at kristne, svarte og hvite, som arbeider i Afrika, de helbreder de syke, de lærer menneskene å lese og skrive – og bare den mest hardbarkede sekularist vil kunne se på et misjonssykehus eller en misjonsskole og si at verden ville være bedre uten den. Jeg gikk med på at om tro var nødvendig for å motivere misjonærene for innsats, så fikk det så være, men at det som betydde noe, var hjelpen, ikke troen……Men dette stemmer ikke med sakens fakta. Tro gjør mer enn å motivere misjonærer – troen bringes også videre til flokken. Det er det jeg ser som betyr så enormt, og som jeg ikke kan unngå å legge merke til……

Les gjerne hele artikkelen – den er vel verdt det. Og for egen del vil jeg tilføye – så inderlig befriende å se en ateist observere og gjengi det han ser, ikke det som er politisk gangbart!

Riktig god helg!

%d bloggers like this: